Jeg har ikke lest Vigdis Hjort før. Jeg har i det hele tatt lest skammelig lite av norsk samtidslitteratur. Jeg har gjort noen forsøk, halvhjertete riktignok. Jeg har kanskje vært uheldig med valgene mine, men jeg finner de fleste bøkene jeg har kommet borti uinteressante. For å si det rett ut.
Snevre. Med for mye tanker og for lite action. Bla bla bla.
For politisk korrekte. For norske. For ett eller annet ….

Denne boken har forsåvidt nok stoff til drama. En grim familiehistorie med overgrep og vold i heimen, dysset ned på skikkelig vis, munner ut i et arveoppgjør som fører til uventet og uønsket samvær og konfrontasjoner.

Det er stoff nok her til en 20 episoders TV-serie. Shakespear ville hatt en field day. Han ville klart å gjøre noe almennmenneskelig, storslagent, tidløst, KLOKT utav det.

Det klarer ikke Vigdis Hjort. Jeg lurte lenge på hva jeg mente om boken, den ble tross alt prisbelønt og kritikerrost, og who am I to protest? Men nå må jeg bare ta mot til meg og si:
Dette blir for personlig navlebeskuende. For snevert. For mye tanker og blablabla. For politisk korrekt. For norsk.
For surt.
Stort drama gjort billig.
Nå ser jeg at søsteren hennes har gått ut med et tilsvar i romanform. Det er etter min mening det mest interessante med denne boken. At den har framprovosert en slik reaksjon.

Det blir en stund til jeg leser Vigdis Hjort igjen, tror jeg.