Jan Jakob Tønseth har skrevet en roman om sin egen morfar, prosten Kristen Skjeseth. Han var prost i Vågan i Lofoten 1921 – 1951. Litt av et sted og litt av en tid og litt av en mann. Og litt av et liv. “Prøvelser” er et ord som blir brukt blant kristne, mer på prost Skjeseths tid  enn nå, kanskje. Han var i sannhet en prøvet mann. Mistet sin kone fra fire unge barn, mistet to sønner i krigen, satt selv på Grini, opplevde krigens grusomheter og livet og prestegjerningen i Lofoten i forrige århundre var ikke noe for pingler.
Skjeseth fremstår som en modig mann, og lærte gjennom alle prøvelsene, som Job, ydmykhet. Overbærenhet med menneskene, vilje til tilgivelse og takknemlighet. Erkjennelsen av at livet ikke alltid er/skal være en dans på roser. At det finnes ting som ikke kan fikses, som ganske enkelt ikke kan fikses, verken med utredninger, gjennomganger, prosjekt eller tiltak. Men han hadde sine meninger og sine meningers mot og var f.eks. en av de få som protesterte mot behandlingen av tyskere og tyskvennlige etter krigen.

Boken er bygget på prostens egne ord, brev og taler, og språket er derfor litt gammeldags, men helt i tråd med innholdet. En del av holdningene og meningene kan også virke gammeldags i vår tid. Men går mot, overbærenhet, ydmykhet, tilgivelse og takknemlighet egentlig noensinne ut på dato?

Jeg hører et ekko av min egen morfar i denne boken. Han levde på samme tid, han levde i samme tro og han snakket langt på veg samme språk.

Interessant bok. Kritiskerrost og slett ikke så sær og kjedelig som det kan høres ut til. Den gir innsikt i norsk historie og kirkehistorie og et stort menneskesinn.