Vinner av Pulitzerprisen i fjor. Det hørtes lovende ut. Jeg anskaffet meg boken og gikk i gang, men jeg trengte tre forsøk på å komme over de første par kapitlene!
Dette er en kompakt tekst med en overflod av til dels overflødige ord, detaljerte beskrivelser, lyriske digresjoner og masse adjektiv. Sånt liker jeg ikke, det gir meg en klaustrofobisk opplevelse av å ikke komme noen veg i fortellingen.
Kapitlene er riktignok korte og blir dermed litt mer overkommelige. Det tror jeg er et grep forfatteren har gjort av hensynsfullhet mot leseren. For å gjøre boken litt mer tilgjengelig

Når jeg først var kommet i gang, gikk det greit.
Boken er en melange av mange ulike sjangre. Litt krim, litt danningsroman, litt fantasy, litt historisk roman, litt barnebok a la Polyanna, litt Dickens, litt naturfag, litt populærvitenskap, litt av hvert. 
Hovedhandlingen foregår under andre verdenskrig og vi opplever krigen gjennom to barn, den tyske foreldreløse gutten Werner Pfennig og den franske morløse og blinde Marie-Laure LeBlanc. De skildrer sine opplevelser og hvordan krigen påvirker dem uten å reflektere noe særlig over det som skjer. Slik barn gjør. Som lesere blir vi etterhvert klar over at det eksisterer en forbindelse mellom dem, og til slutt møtes de under svært spesielle omstendigheter for straks å skilles igjen.
Forfatteren hopper fram i tid, til 1970-tallet og til 2000-tallet for å tilfredsstille vår nysgjerrighet om “hvordan det gikk med dem”. Jeg fikk lyst til å besøke Saint-Malo …

Jeg kan forstå at boken fikk pris. Den er velskrevet, med stor fantasi og forfatteren har mange baller i luften samtidig uten å miste noen. en dyktig sjonglør.