Jeg har lært en nytt ord. Jåletrening. Continue reading →

Eins og kerlingin sagði: „Það er erfitt að spá. Sérstaklega um framtíðina.“ Continue reading →

Ég sat kraftlyftingaþingið um helgina. Þar tóku menn þá róttæku ákvörðun að byrja nýtt og betra líf. Continue reading →

Ég er orðin félagi í Oslo Styrkeklubb. Til að svo mætti verða þurfti ég að borga félagsgjald, með afslætti 700 norskar, og skrifa undir eiðstaf þar sem ég lofaði að haga mér eins og maður, vera sjálfri mér og sportinu til sóma í hvítvetna og ekki nota ólöleg efni – að viðlögðum sektum og eilífa smán og útskúfun. Continue reading →

Blide Bente, livlige Linda og tankefulle Tone hadde stelt i stand et skikkelig fint jentetreff i helgen. Continue reading →

Deltakerrapport fra Jentesamlingen 2006. Continue reading →

Det var en gang en liten jente som het Askepott.

Hun hadde nette og prinsesseaktige føtter og gikk med sko av glass. Lite hendig! Glass er et lite fleksibelt materiale, det gir ikke etter noe særlig. Det har jeg oppdaget når jeg har prøvd å stappe for mange glass inn i oppvaskmaskinen. Det fikk også søstrene til Askepott erfare da de skulle prøve å presse seg inn i de trange glassskoene – det gikk ikke så greit. De måtte klippe av seg tær og hæler …

Velkommen til benkpresserens hverdag!

Folk som ikke driver med styrkeløft er kanskje ikke klar over det, men styrkeløftere har et uuttrykt behov for selvplageri. “No pain – no gain” tas bokstavelig der i gården. Følgelig har de fått laget robust spesialutstyr som skal hjelpe til og støtte under løftingen samtidig som det skal være så ubehagelig som mulig i bruk. Helst smertefullt. Belter som er så solide at du må bruke motorsag på dem hvis de skulle gå i vranglås, spesialsko som ikke er egnet til å gå i, spesialbånd som du skal surre rundt knærne så hardt du kan – hvis blodomløpet stopper opp har du fått taket på det, ru stenger og magnesium som er alle manikyristers mareritt, knebøy- og markløftdrakter som er moderne avarter av middelalderens rustninger og BENKPRESSSKJORTEN, en slektning av knebøydrakten. En slags niese – liten og innpåsliten.

En benkpressskjorte er ikke noe du setter deg ned og syr hjemme i stuen, selv med overlock. Den trosser alle sydamers grunnprinsipper. Alt vi lærte i håndarbeidstimene hos fru Schei Pedersen er rett ut vinduet.

Denne skjorten har et helt unikt snitt.
Stoffet kommer fra samme fabrikken som laget Stonehenge.
Den har isatte ermer – de er satt i foran.
Når du har den på, står du med strake armer som peker rett forover som en annen søvngjenger. Hvis du har sett filmen The Monster from the Swamp vil du kjenne igjen looket. Når du ligger på benken, peker armene rett opp og du må laste en del kilo på stangen før du i det hele tatt får den ned til brystet.
Noen skjorter er sydd etter tvangstrøyemodellen og er åpne bak.
Det vanlige er skjorter som du får på deg ved å tre dem ned over hodet. Rettere sagt: den trees nedover hodet ETTER at du har fått den på.

Påkledningen er en prosess som krever full innsats fra to voksne mannfolk. Minst. Det bør helst være noen du kjenner bra, eller gjerne vil bli kjent med, for dette kan bli svært intimt.

Det kan være lurt å starte med litt pudder. Talkum på armer og skuldre gjør susen når det handler om å minske friksjon. Pass på at du ikke strør talkum over hele gulvet. Plattingen er ikke noe dansegulv.

Så gjelder det å komme i ermene. Det kan ta litt tid, og folk med klaustrofobi anbefales å ta noe beroligende eller bruke meditasjonsteknikker mens dette pågår.
Hvis du får skjorten opp under armhulene kan du ta en velfortjent pustepause før den skal over hodet.
Nå er tiden inne for å sikre briller, øreringer, gebiss og ev. andre løse artikler. Her kan det også være bra om påklederen kan stå et trinn høyere enn offeret, f.eks i en trapp. Vær varsom med nese og ører. Folk med svak nakke må også være påpasselige så de ikke får en knekk.
Hvis du får skjorten over hodet, kan du ta en ny velfortjent pustepause sammen med påklederne som nå har kommet på at de burde ha plastret fingrene sine FØR de begynte.

Så skal skjorten trekkes nedover mot midjen. Her er store bryster ingen hindring, alt blir meiet ned for fote.
Når skjorten er trukket helt ut og man er kledd til livet, vil en urutinert løfter puste lettet ut og tro at det verste er over. Der tar han feil.
Nå begynner arbeidet med å få skjorten til å SITTE riktig.
Her begynner påklederne å oppføre seg ganske som sydamer. De tar et skritt tilbake og betrakter med hodet på skakke og haken i hånden. Nei, den sitter ikke riktig, vi må trekke litt her, den folden der skal ikke være sånn, denne sømmen er skeiv, opp med armene, trekk bakover, vri her, pust inn, pust ut. Grovjusteringene foregår med spenntak. Finjusteringene foregår med kniping. Istedenfor å stikke med knappenåler, så kniper disse “sydamene” med fingrene. Det gjør stort sett samme nytten. Her gjelder det å se uaffisert ut og kvele skriket. Bestå kvinndomsprøven.

Alt tar ende. Omsider er påklederne fornøyde. Det kjennes bra ut, jeg kan nesten bevege meg. På med beltet. Kan noen spenne det for meg? Armene er faste i skulderhøyde.
Nå skal det løftes, så får vi se om det var bryet verdt ..

Et lite tips til slutt: når skjorten skal trekkes av igjen, skal du tviholde på bh-en så du ikke får en ufrivillig Janet Jackson – glipp.

Havrelefse er godt, men “striskjorte” hadde jeg ingen klar forestilling om hva var.
Ikke før jeg begynte med styrkeløft.

Jeg har nettopp tatt mine første jomfruløft med drakt.
I den forbindelse har jeg et par spørsmål å komme med. Continue reading →

Jeg er blitt modigere av å drive med styrkeløft. Continue reading →

Hvorfor spørsmålstegn? sa Arne da jeg viste han den fine t-skjorten som jeg hadde fått på Styrkeløftforbundets jentesamling.

Og det kan man jo spørre seg. En sport der man starter med å oppgi alder og kroppsvekt bare MÅ jo slå an hos damene!

Norges Idrettsforbund satser på å øke sin kvinnelige kontingent, både blant aktive, trenere, dommere og ledere. Det kan det være mening i. Det er rundt 6o særforbund i NIF. Pr. idag er det kvinnelig president i 4 av dem! Et av de 4 er Norges Styrkeløftforbund. I ett særforbund, jeg gjentar ETT særforbund, er det kvinnelig flertall i styret. Det er i Norges Styrkeløftforbund. Det synes jeg er en oppsiktsvekkende kjensgjerning, ikke minst fordi dette i folks bevissthet gjerne er mega-macho-mannesporten fremfor noen. Blir kvinner kanskje så sterke og modige av å løfte at de får selvtillit til å reise seg og ta ansvar?

Forbundets styre har satt seg som mål å øke den kvinnelige deltakelsen i sporten. Minst 25 jenter på neste NM. Som et ledd i denne satsingen ble det arrangert en jentesamling i Oslo i vår. Der var det diskusjon og idémyldring om hvordan vi kan “selge” sporten til flere jenter.

Det var ikke vanskelig å finne gode grunner for at jenter i alle aldre burde drive styrketrening generelt og styrkeløft spesielt.

Hovedgrunnene faller i to kategorier:
A) GEVINSTEN ER STOR
B) INVESTERINGEN ER OVERKOMMELIG

DEN STORE GEVINSTEN er styrket fysisk og psykisk helse. Ettersom vi jo skal være “det svake kjønn” fra naturens hånd sier det seg selv at det er vi som trenger mest styrketrening. Guttene har litt å gå på der.
Det har vist seg at styrketrening
– styrker sener og muskelfester og gir økt stabilitet og minsket fare for skader i hverdagen
– øker kunnskap og evne til å bruke kroppen riktig og unngå slitasje og skade på grunn av gale
arbeidsstillinger
– gir økt overskudd til daglige gjøremål
– gir økt muskelmasse som øker kroppens forbrenning
– minsker faren for muskelsvinn og beinskjørhet i overgangsalderen
– gir økt selvtillit og pågangsmot
– gir adgang til et annerledes og inkluderende miljø

INVESTERINGEN i form av antall timer som kreves for å oppnå gode resultater lar seg forene med en kvinnes travle hverdag. En topp skiløper eller syklist må trene i timesvis hver dag. Styrketrening kan du trene tre ganger i uken, toppen et par timer hver gang, og bli kjempesterk.
Å få stort utbytte av en moderat investering burde appellere til dagens travle kvinner.

Hvorfor er det da så få jenter som tar styrketrening på alvor?
Hvorfor ser jeg daglig på treningsstudioet mitt at guttene laster mer på stangen enn de egentlig rår med, mens jentene nesten uten unntak laster MINDRE enn de kan klare. Hvorfor holder de på med de samme vektene for tredje år på rad, ørten reps med lette vekter? Har de ingen ambisjoner? Har de så god tid at de kan bruke flere timer i uken på å trene uten å gjøre fremskritt?
Hvilken kroppsdel er det de prøver å trene opp? Kan det være samvittigheten? Kan det være at de trener for å styrke samvittigheten? I så fall kan de trappe ned; hvis det er noe organ som er velutviklet hos kvinner flest så er det samvittigheten! Faren for overtrening er stor.

Jeg har hørt rykter om at noen jenter er redde(!) for å bli store(?), stygge(??), usexy(???!) og få skjegg av å løfte vekter …
Da jeg så meg rundt på jentesamlingen så jeg stort sett vanlige, nette jenter – ingen var påfallende stygge, noen direkte vakre – de fleste var gifte eller samboere, så de hadde i alle fall hatt sexappeal nok til å få tak i den mannen de ville ha … og jeg så ingen med barbermaskin.

Jeg kan huske da joggebølgen kom til Norge. Det var litt delte meninger om hvor passende det var for damer å drive og løpe langs veiene, svette og røde i alles påsyn. Særlig damer i god stand, med mange bevegelige deler som disset og duvet, ble utsatt for kritikk. Dette var ikke noe vakkert syn. Det såret den vanlige manns estetiske sans. Det tok seg ikke ut.
Hvis damene absolutt ville ut og løpe fikk de i alle fall holde seg til kortere distanser. Langdistanseløp var nok en litt for stor påkjenning for den sarte feminine fysikk. Og marathon var direkte farlig for kvinner. Det var forbudt. De kunne miste evnen til å få barn! Løping var farlig, det!

Jeg husker det første olympiske marathon i 1984, det er ikke mer enn 20 år siden. Joan Benoit vant, men jeg tror like mange husker Gabriela Andersen-Scheiss som brukte over 5 minutter på sisterunden inne på stadion og sjanglet over målstreken og rett i armene på førstehjelperne. “Der kan dere se, hva var det vi sa? Hun er jo halvdød!” fikk vi høre. Og diskusjonen gikk. Var dette et bevis på at kvinner var for svake for marathon? Eller var det kanskje et bevis på at kvinner er sterke nok til å klare hva som helst? Var Gabriela en helt eller et offer? To timer etter løpet var hun i fin form, klar til fotografier og intervjuer, og kvinner har løpt marathon siden. Vi har mye å takke Grethe Waitz og co for.

Da jeg var jentunge fantes det ikke fotballlag for jenter. Det skulle bare mangle. Det var jo en kjent sak at jenter ikke hadde greie på fotball. Det var en idrett som lå utenfor den kvinnelige fatteevne. Det var noe i spillets vesen som bare rett og slett ikke kunne oppfattes av jenter. Det var opplest og vedtatt. Damer som sparket ball var latterlige, kvinnefotball var kjedelig. Første VM for kvinner ble arrangert i 1991, det er ikke lenger siden.
Ballspill var bare ikke noe for kvinner.

Jeg tenkte på dette da jeg satt og fulgte med forrige EM-finale i håndball mellom Danmark og Norge. Hele folket i begge land satt foran skjermen og bet negler helt opp til albuene. Det var ikke mange som kommenterte hvor klønete jentene var med ballen, pysete i taklingene og barnslige i taktikken.
Dette var toppidrett på toppnivå.

Skiflyveren Anette Sagen drev sin private kamp for å få hoppe i Vikersund i fjor. Hvordan er det mulig at hun ikke får hoppe nå, i år 2005, fordi hun er jente?! Hvordan er det mulig? Tror de at hun kan miste evnen til å få barn?? Hopping er faaarlig, det!

Jeg vet ikke om det er riktig, men av og til får jeg følelsen av at vi i styrkeløft står på samme sted som langdistanseløperne og ballspillerne stod på for 15 år siden.
Dette er noe som ikke passer seg for damer. Dette har damer ikke greie på. Dette kan være skadelig. Løfting er faaaarlig, det!

Hva er det vi skal være redde for?
For å få muskler? For å bli sterke? For ikke å være kvinnelige nok?
Kvinnelige nok til hva?? Kvinnelige nok for hvem??
Hvor lenge skal jenter la seg stoppe av tanken på hva menn kanskje kan komme til å tenke om dem hvis de gjør sånn og sånn?

Jeg bare spør ..

Einu sinni var lítil stúlka sem hét Öskubuska. Hún hafði nettar og prinsessulegar fætur og notaði skó úr gleri. Ekki hentugt! Gler er óþjált efni og gefur ekki mikið eftir. Ég hef komist að því þegar ég hef reynt að troða glösum inn i uppþvottavélina. Systur Öskubusku fengu líka að sannreyna það þegar þær vildu troða sér í glerskóinn. Ekki að virka. Þær þurftu að skera af sér hæla og tær … Continue reading →

Er það nokkur spurning? Sport þar sem maður byrjar á að gefa upp aldur og líkamsþyngd bara HLÝTUR að höfða til kvenþjóðarinnar. Continue reading →

Ég er meðlimur í Odin SK i Bergen. Til að mega keppa í Noregi og setja norsk met þarf ég að vera skráð í norskum klúbbi og Odin var nærtækur og skynsamur valkostur.

Ég fór á tvær merkilegar samkomur um helgina. Á laugardaginn fór ég að íslandsmeistaramótið í bekkpressu. Á sunnudaginn fór ég í messu.
Á báðum stöðum var Andinn að störfum. Hvergi heyri ég Andann jafnoft nefndan og í kirkjunni og gymminu.
Við erum að vísu ekki að tala um sama andann á báðum stöðum.
Í kirkjunni er hann guðlegur og heilagur og kemur til manns að ofan.
Í gymminu er hann mannlegur og persónulegur og kemur að innan.
Á báðum stöðum gefur hann dug og kjark og myndar hópefli og samstöðu.
Bæði kristnir og kraftlyftingarmenn þurfa á andanum að halda ef þeir ætla að gera eitthvað af viti. Þú kemst ekki alla leið án hans. En í andanum geta kraftaverkin gerst.

Það vita það allir sem hafa reynt að gera vilja Guðs.
Eða að bæta sig í beygjum. Maður verður að setja andann í málið.

Það er mikið talað um lúxus þessa dagana. Menn keppast við að eyða í afmælisveislur, ferðalög, landnámsjarðir og einkaþotur.
Dagamunarstuðull manna er misjafn. Ég fyrir mitt leyti er fegin að Elton John & lífverðir hafi ekki crashað afmælið mitt.
Hámarkslúxus í mínu lífi, það sem mér finnst æðislegast ef ég má velja hvað sem er, er lúxus sem ég leyfi mér vikulega. Nefnilega að eiga frí á sunnudögum, vakna á undan öllum hinum og geta borðað hafragrautinn minn í algeru næði á meðan uppáhaldskaffið mitt er að hellast upp á. Stundum vaknar hundurinn líka og kemur og hnusar af mér áður en hann leggst niður við fætur mínar. Stundum kveiki ég upp í arinninn og slekk ljósin. Í morgunn var sérstaklega fallegt úti. Það snjóaði rólega og jólakortalega.
Ég er vön að skoða blöðin yfir hafragrautnum og taka síðan kaffið og sunnudagskrossgátu Morgunblaðsins með mér upp í stofu. Það ætlaði ég í morgunn líka, og stefndi á að klára gátuna áður en útsendingin frá heimsmeistaramótinu í skíðaskotfimi hæfist í Anterselva. Ég ætlaði að njóta þess með seinni kaffibollanum.