Jeg har nettopp tatt mine første jomfruløft med drakt.
I den forbindelse har jeg et par spørsmål å komme med.

Spørsmål nummer 1:
HVA ER I VEIEN MED DISSE STYRKELØFTERNE?

Hva slags selvpining er det som ligger bak dette her? Denne masocismen grenser til det perverse! Er det ikke nok at man piner og plager seg på trening og på stevner så man ser stjerner midt på lyse dagen? Må man absolutt gjøre det i klær som er spesialkonstruerte for påføre mest mulig smerte og plage? Hvorfor ikke like godt ta den helt ut og feste spikes rundt beina. Eller fóre beltet med piggtråd? Har ingen kommet på det? Det måtte vel være noe?

Nok om det, jeg fikk tak i drakt og lærte hvordan jeg skulle få den på meg, et prosjekt i seg selv. Først trodde jeg at det var umulig, men så tok jeg en tur til María som viste meg at alt er mulig hvis man går inn for det. So far so good. Jeg har fått drakten opp i skrittet, opp over baken, opp over magen og – med god hjelp fra venner – selene opp på skuldrene.

Da oppstår spørsmål nummer 2:
HVEM DESIGNET DENNE DRAKTEN?

Uten å slå opp i leksikon våger jeg påstanden om at det VAR INGEN KVINNE. Det må ha vært en person uten bryster. Jeg, på den annen side, har bryster. To til og med. Foran. Akkurat der som selene på denne drakten skal gå.
Jeg har fine bryster, jeg er fornøyd med dem. De har vært brukt til både det ene og det andre i årenes løp, og har spilt sin rolle med glans. Alle som har stiftet bekjentskap med dem har skrytt og hatt utbytte av det bekjentskapet. Uten unntak. De har vært min stolthet og fasade og har aldri skapt trøbbel, før nå. Nå er de I VEIEN. De skaper trøbbel.

Denne drakten er designet for en mann eller for en særdeles flatbrystet kvinne. Drakter for kvinner må være hele foran, som en badedrakt. Jeg tror jeg må skrive til den Inzer-fyren.

Hvor utrolig det enn kan høres ut, så er ikke dette første gangen jeg opplever at verden er designet for menn, og at kvinner må TILPASSE seg forhold som er skapt for menn av en mann som ikke har peiling på hva som passer for kvinner. Eller som driter i hva som passer for kvinner. Det aner meg at andre kvinner har liknende erfaringer.
Og hva gjør jeg? River jeg av meg drakten, kaster den i gulvet, skriker og løper ut for å melde meg inn i Feministforeningen?
Nei, jeg trekker pusten dypt inn og prøver å finne ut hvordan jeg best kan tilpasse meg mannens verden.
(Hvis gutter skulle komme til å lese dette og vil finne ut hva jeg snakker om, kan de prøve å binde en pute foran på brystkassen og så ta på seg drakten. Eller ta på seg en skikkelig trang G-streng. Bakfram)

Spørsmål nummer 3 blir altså:
HVOR SKAL JEG GJØRE AV BRYSTENE?
Dette er ingen enkel sak. Operasjon er ikke inne i bildet. Ikke foreløpig. Jeg vil ha det til gode som en aller siste utvei.
Jeg har tre alternativ:
Jeg kan presse dem sammen foran mellom selene. Da får jeg et enormt bryst midt foran. Una-breast. Det høres ut som en B-thriller fra sekstiårene: The Woman with The Giant Tit. Dette er ingen god løsning, og ikke ufarlig. Hvis jeg skulle komme til å kaste et blikk nedover midt i et løft kan jeg risikere å få latteranfall, miste kontroll på stangen og skape fare både for meg selv og omgivelsene. Nei, dette kommer ikke på tale.

Skal jeg prøve å skyve dem til siden, utenfor selene? De er riktignok elastiske og med på det meste, men dette blir for mye av det gode. Når jeg blir seksti år og tyngdekraften har fått virket i ti år til kanskje. Men ikke i dag.

Da gjenstår bare en utvei. Jeg må flate dem ut og la selene ligge over dem. Da oppstår effekten av tre bryster. To på utsiden og et i midten. Det høres ut som en Woody Allen film: The Triple-Chested Language-Teacher.
Jeg får velge denne minste motstands vei. Nå står jeg her i den helvetes drakten, og da oppstår spørsmål fire:

ER DET MENINGEN AT MAN SKAL PUSTE MENS MAN HAR DRAKTEN PÅ?

Jeg har fått på meg drakten, spent på meg beltet, står under stangen og skal trekke pusten – men jeg kan ikke. Mellomgulvet har satt seg fast.
Jeg har sterke lunger. Jeg har lært sang, jeg har sunget i kor i årevis. Jeg vet litt av hvert om å kontrollere og bruke pusten rett. Jeg har pustet meg gjennom koloraturpartier hos Bach, gjennom fire barnefødsler og mange tunge løft med stor suksess. Men nå står jeg fast. Djisuss.
Jeg tar et par bøy og ser at dette er noe jeg må trene lenge og intenst på.

Når jeg kommer i garderoben skjønner jeg ikke hvorfor jentene glor sånn på meg. Før jeg ser blåmerkene som allerede er kommet fram. Blodkar har punktert big time. Forsiden av lårene ser ut som en slagmark. Hvordan skal jeg bortforklare dette? “Jeg gikk på en dør? Jeg falt ned en trapp?”

Jaja, dette var første forsøk. Drakt-rehearsal. Kost og mask. Jeg blir vel vant til det etterhvert.

Det siste og største spørsmålet gjenstår: Er jeg masocist? Må det ikke være noe i veien med folk som driver på sånn for sin fornøyelses skyld