Det er øynene som ser.
Og det er dem det kommer an på.
Det kommer an på øynene som ser.
Du ser ikke verden slik den er. Du ser verden slik DU er.

Hva vil du se? Den unge eller den gamle skjønnheten?
Du velger hva du vil fokusere på.
Den gamle klisjéen med det halvfulle glasset er irriterende sann.

Jeg var på ballett forleden. St.Petersburg ballettens festoppsetning av Nøtteknekkeren, med fullskala kulisser og kostymer, klassisk koreografi og perfekt utførelse.
Da fikk jeg et optisk illusjonsmoment. I det ene øyeblikket så jeg noen menn i ettersittende strømpebukse som hoppet og spratt på et gulv, nesten pinlig latterlig. I det neste var jeg oppslukt i den vakreste fantasiverden der tyngdekraften var opphevet. Jeg valgte å kjøpe ballettens premisser og hengav meg til magien.

Det er viktig å velge hvilke premisser man skal kjøpe og hvilke man skal forkaste i all den informasjonen vi blir bombardert med.
Skråsikre påstander og politisk korrekte meninger skremmer meg. Jeg pleier å møte dem med spørsmålet: Å?
Er du sikker på at det er sånn det forholder seg? Kan det tenkes at du tar feil og at hele premissgrunnlaget er råttent? Og er du sikker på at det er denne saken du burde vie mest oppmerksomhet?

Kan du bruke andre øyne å se med?

Jeg dumpet borti et intervju med Mark Hyman tilfeldigvis.
Jeg pleier ikke å lese helse/lykkeblogger og synes stort sett folk går langt over bekken etter vann i sånne saker, men altså ..

Mark Hyman er rådgiver for Bill og Hillary Clinton, so who am I to disagree  ..?

Hyman forkynner såkalt functional medicine, og har helt sikkert rett i det meste.
Det jeg hengte meg opp i i dette intervjuet var ordene:
If you believe God lives in you, why do you feed him crap? (d.e. usunn mat)
Eat, not the food man made, but what God made.

Det fikk meg til å tenke, ikke bare på den fysiske næring jeg stapper i meg, men også den mentale/åndelige.
Hva fyller jeg bevisstheten min opp med? Tenker jeg over det? Eller er det så tilfeldig at det går på helsa løs?

Lar jeg  media og andres økonomiske interesser styre oppmerksomheten min og bestemme hva jeg samtaler om? Styre hva jeg er opptatt av, ønker meg og går rundt og investerer min dyrebare energi og tid på. Lar jeg sure mennesker i omgivelsene legge beslag på meg med sin selvsentrerte syting og klaging? Lar jeg dem stappe hodet mitt fullt av dritt?

Jeg vil heller velge selv.
Styre min egen oppmerksomhet. Konsentrere meg om det jeg føler angår meg. Styre unna crap.
Søke fram inntrykk, informasjon, input som jeg virkelig har bruk for og er interessert i.
Velge det som er oppbyggelig, interessant og bringer meg videre.

Ikke la meg mate – med crap.

Høsten er en fin tid.
Det hører jeg folk si rundt meg hele tiden, og jeg er enig.
Høsten er en fin tid.

Jeg prøvde å fange høsten på min telefon, men det gikk jo selvsagt ikke. iPhonen kan ikke måle seg med virkeligheten.
Jeg ble overveldet av det vakre synet ute. Det nære og hverdagslige Kleppevatnet og Brikafjellet slo meg ut.
Jeg måtte bare sette meg ned og gi meg over til skjønnheten.
Trærne, som jeg til daglig forbanner høyt og tydelig rystet meg til taushet for én gangs skyld.

Den sprakende fjellsiden viste meg den tiden jeg begynner å ane konturene av i mitt eget liv.
En ny årstid nærmer seg – tiden for å høste. En fantastisk og overveldende vakker tid.

Landskapet er som på det ufullkomne iPhonebildet.
Noen trær er visne og døde, borte for alltid – på godt og vondt. Forspilte sjanser, gjennomlevd sorg, leget smerte.
Andre trær står i full fyr, aldri mer lidenskapelige, aldri mer særpreget og sterke i uttrykket – men samtidig aldri mer utsatte og ømfindtlige. Mindre motstandsdyktige enn før. Har kanskje bare én skikkelig storm igjen i seg.
Og noen er eviggrønne. Evig grønne. Evig friske. Evig sterke. Noen er for alltid.

Over – den høye himmelen.

Jeg ser mitt høstlandskap foran meg.

Jeg håper ikke det er altfor mye morkent og mosegrodd der inne.
Det vil jeg ikke finne meg i.

Det er en tid for å plante og en tid for å høste. En ny årstid er på veg.

Det blir en fin tur. En opptur.

Høsten er en fin tid.

En god venn  beæret meg forleden med å komme til meg og be om råd.
At hun, en klok og verdensvant kvinne. skulle tro at jeg hadde noe å bidra med, tok jeg som et kompliment.

Å gi råd handler mest om å lytte, om å gi den andre sjanse til å sette ord på det som er vanskelig. Kanskje komme med noen motforestillinger innimellom, eller spørsmål. Da kommer som regel vedkommende fram til sin egen konklusjon. Eller et stykke videre på vegen, i det minste. Bare det å sette ord på ting, skaper som regel klarhet.
Jeg vet ikke om det var så mye hjelp i meg denne gangen, men jeg fikk selv noe å tenke på da min venninne i delvis unnskyldende stemmeleie sa: Jeg er litt flau for å si dette her, det er så barnslig ..

Hun er langt fra barnslig. Hun har en selvinnsikt og virkelighetsforståelse som er dyp og dyrekjøpt. Hun er voksen x 2. Likevel føler hun seg barnslig. Hun  kjenner at følelsen er barnslig, og hun oppfatter det selv.

Og jeg tenker: Av barn (og fulle folk) får man høre sannheten.

Det barnslige er det innerste, det ekte, det ubehandlete, det dypeste, det dyriske, det vi ikke har kontroll over.
Det bør vi lytte til, for når vi snakker som barn kan det hende at vi sier noe fundamentalt sant. Noe som vi gjennom oppdragelse og sosialiseringsprosess har lært å ignorere.

“Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.”

Det er viktig å lytte til barnet, det barnslige, i seg selv. Men å la den voksne slippe til når avgjørelser skal taes.

Jeg har sagt opp jobben min.
Jeg må nesten gjenta det: jeg har sagt opp jobben min. Min 100% stilling som undervisningskonsulent for norskfaget i islandsk grunnskole.

Jeg har hatt den siden 1995 og på den tiden har jeg undervist i Árbæjarskóli, Hólabrekkuskóli, Foldaskóli, Grandaskóli, Hagaskóli, Hlíðaskóli, Langholtsskóli, Laugalækjarskóli, Laugarnesskóli og Seljaskóli,

Stillingen som “kennsluráðgjafi í norsku” var jeg den første som bekledde, den ble dannet da kommunene overtok ansvaret for grunnskolen i 1996. Da påtok Reykjavik kommune seg å administrere norsk- og svenskfaget på nasjonal basis, og ansatte meg og Ingegerd til å gjøre jobben. Vi brettet opp ermene og tok fatt, og fortsatte i flere år å etterlyse en stillingsbeskrivelse.
Det gikk til slutt opp for oss at det ville vi aldri komme til å få. Det var jo litt både-og. Det betydde at ALT som hadde med norsk- og svenskfaget å gjøre kunne sies å være vårt bord, vi hadde ingenting å vise til hvis vi ville vike oss unna. Det betydde også at vi hadde veldig frie hender med å forme vår egen arbeidsdag og styre prioriteringene etter eget hode. Continue reading →

Gro Harlem Brundtland var på Skavlan her om dagen. Det er en klok og verdensvant kvinne som vet mer enn de fleste. Om det meste.

I beste sendetid kom hun i skade for å fortelle om en av sine fire barnefødsler. Hun kom så vidt inn på hvordan det føltes å kjenne et annet menneskes hode, skuldre og kropp gli ut gjennom fødselskanalen – som det visst heter.
Det ble for sterk kost for publikum, og reaksjonene på sosiale medier lot ikke vente på seg.
Guri Borch tok det opp i sin ytring på nrk.no

Jeg kan ikke bli mer enig! Er det mulig at en fødsel fortsatt er så tabu at det ikke går an å snakke om den offentlig i 2013? Er det mulig?

Gro er mor til fire, lege og tidligere sjef for verdens helseorganisasjon. Vis meg en som har mer fasettert og inngående kjennskap til barnefødsler verden over, medisinske, sosiologiske, økonomiske, kulturelle og politiske sider ved saken.
Fortell mer, Gro! roper jeg. Lag et helt program der Gro får fortelle.

Jeg har også født fire barn. Uten problemer, heldigvis. Min kropp viste seg å være skapt for oppgaven. Jeg glemmer aldri hvor umåtelig forbløffet jeg ble da jeg gikk inn i min første fødsel og oppdaget at kroppen tok kontrollen. At den visste hvordan det skulle gjøres. At muskler og nerver og reflekser som jeg ikke ante at jeg hadde, plutselig ble aktiverte og viste seg å fungere perfekt. Jeg var først og fremst forbløffet. Og uendelig imponert over naturens orden.

Det var en skjellsettende opplevelse for meg som kvinne. Den gav meg et nytt perspektiv på meg selv og min rolle i den store sammenhengen. Jeg ble både stolt og ydmyk på samme tid. Opplevelsen rørte ved meg på det eksistensielle plan, og jeg ble kjempeglad for at jeg ikke var født mann……

Etterpå ble det mye barselprat, både med andre kvinner og menn. Samtalene dreide seg  om logistikk;  Hvor lenge varte véene? Når fikk du pressrier? Hvor stort var barnet? Fikk du bedøvelse? Hvor mange sting måtte du sy? Hvordan går det med ammingen? Bla,bla, bla ..
Jeg fikk ikke spørsmålet som idrettsmenn pleier å få etter sine kraftanstrengelser: Hvordan føltes det?
Det var ikke en eneste kvinne som så meg i øynene og hvisket: “Opplevde du det? Opplevde du underet?” Ikke én.

Jeg trodde det var jeg som var løyen, men så hadde jeg en åpenbaring:  Jeg satt i min stue med radioen på og ammet mitt første barn. Programmet var Opplesing fra dagens bok. Og dagens bok var Gjennom ordene av Marie Cardinal. Og i kapittelet som ble lest forteller hun om en fødsel. Hun setter ord på den kroppslige opplevelsen. Akkurat de ordene jeg selv ville ha brukt om jeg hadde evnet. Jeg kunne ikke ha uttrykt det bedre.

Da tenkte jeg at “hvis jeg har det sånn, og hun har det sånn, da er jeg sikker på at de fleste kvinner har det sånn.”

Nå ser jeg at Brit Helene Lyngstad har tatt doktorgraden på boken, på hvordan den setter ord på kroppen erfaringer. Det er nettopp det den gjør.
Damer, les Les Mots pour le dire!

2014 starter med en #
Det er vel et tegn i tiden.
2013 kom og gikk. Det er blitt fortid med sine brukte og ubrukte muligheter.

2014 starter på den best tenkelige måte; med stille vintervær ute, stille dagen-derpå-stemning inne og Wiener Philharmoniker med Daniel Barenboim på TV.
Jeg elsker nyttårskonserten. Jeg elsker å våkne opp til en sånn morgen én gang i året. Å tulle meg inn i pledd og morgenkåpe og varme sokker med nytrukket kaffe og det siste ostekakestykket fra i går, og ta plass for å nyte menneskerasens forgangne finkultur på sitt ypperste.
Den festlige musikken, det opplagte orkesteret, den engasjerte dirigenten, det festkledde publikum, de eventyrlige slottsalene, de sprudlende danserne, de fantasifulle kostymene, den stilsikre koreografien, de utsøkte blomsterdekorasjonene, den velinformerte kommentatoren,..

What is there not to love?

At musikken er intetsigende og programmet forutsigbart? At publikum er overflatisk og snobbete og dirigenten pinlig nedlatende? At orkesteret spiller på autopilot? At hele programmet forherliger en overklassekultur som gikk ut på dato for hundre år siden og fortjener å kalles kitsch?

Si hva du vil. Jeg åpner opp for philharmonikerne og tar til meg med god appetitt. Verdens elendighet får vente på oppmerksomhet til litt utpå dagen.

… og så er det over til Arne Scheie for siste gang.

Er det bare jeg som har problemer med den øst-tyske-rikske hoppuka?
Jeg får alltid krøll på tungen på første nyttårsdag!