Lyse øyeblikk


Beauty is a casual glimpse of something very ordinary

milkmaidDette er veldig sant og veldig innsiktsfullt sagt av Marilynne Robinson.
Opplevelse av skjønnhet er personlig og flyktig.
Knefall for kulturdikterte skjønnhetsidealer er normal menneskelig oppførsel til enhver tid.

You have to have a certain detachment in order to see beauty for yourself rather than something that has been put in quotation marks to be understood as “beauty.” Think about Dutch painting, where sunlight is falling on a basin of water and a woman is standing there in the clothes that she would wear when she wakes up in the morning—that beauty is a casual glimpse of something very ordinary. Or a painting like Rembrandt’s Carcass of Beef, where a simple piece of meat caught his eye because there was something mysterious about it. You also get that in Edward Hopper: Look at the sunlight! or Look at the human being! These are instances of genius. Cultures cherish artists because they are people who can say, Look at that. And it’s not Versailles. It’s a brick wall with a ray of sunlight falling on it.

At the same time, there has always been a basic human tendency toward a dubious notion of beauty. Think about cultures that rarify themselves into courts in which people paint themselves with lead paint and get dumber by the day, or women have ribs removed to have their waists cinched tighter. There’s no question that we have our versions of that now. The most destructive thing we can do is act as though this is some sign of cultural, spiritual decay rather than humans just acting human, which is what we’re doing most of the time.


Lønnlig iblant oss

NRK hadde nylig en spørrerunde på gaten for å finne ut hvordan det står til med folks kunnskaper om julesanger. Kan folk Glade jul og Deilig er jorden? Hva med Kimer i klokker?
Resultatet var nedslående, men kanskje ikke så overraskende. Det står dårlig til. Folk synger ikke lenger, ser det ut til. I alle fall ikke julesanger.

Jeg tillot meg å bli forarget, men så satte jeg meg selv på en prøve. Til min forskrekkelse fant jeg ut at jeg trenger å friske opp litt, jeg også. Det er jo forsyne meg fire vers på Glade jul! Og englene både daler ned, bringer bud, synger så smukt og går lønnlig iblant oss. Det hadde jeg glemt. Men nå kan jeg det. Continue reading


Rubato

Jeg begynte på musikkskolen som 6-åring, tror jeg. Kanskje var jeg enda yngre. Jeg har et fotografi fra min første elevaften. Jeg har fin kjole og lakksko og rekker ikke ned til gulvet med beina. Jeg var første post på programmet og spilte Dukken danser og Liten vals. Fru Sætesdal var min lærer og musikkskolen holdt til i rådhuset i Kleppestø. En del av almennutdanningen som jeg etterhvert lærte å sette stor pris på. Jeg spilte piano i mange år.

Da jeg ble eldre, fikk jeg ny trener, men fru Sætesdal fortsatte som lærer til hun gikk av og levde til hun døde i en alder av 100 år. Jeg tror faktisk hun ble så gammel. Hun kom i avisen i den anledning. På bildet satt hun fortsatt ved pianoet. Continue reading


Kan du fortelle meg det?

Jeg passer barn for tiden, en jentunge på 7 måneder. Midt i ta-på-alt-smake-på-alt alderen. Gulvet er dekket av ringler og rangler, kosedyr og biteringer. På gulvet ligger også en mormor med penn og notisblokk og prøver å jobbe litt.

Hva er det eneste på gulvet som fanger oppmerksomheten? Kosedyret? Ranglen? Mormor?
Nei, det er mormor sin notisblokk. DEN må smakes på.
Hvis jeg listig henter en identisk notisblokk og lar henne få den å maltraktere – har det noen effekt? Nei. Det er mormor sin notisblokk som er interessant. Hvorfor?
Kan du fortelle meg det?

Og hva er det med duker som henger fram over bordkanter? Hvorfor er de så interessante? Hvorfor skal de på død og liv trekkes i?
Kan du fortelle meg det?

Og hva er det med Ro,ro til fiskeskjær som fenger så mye mer enn Bæ,bæ lille lam og alle de andre barneslagerne? Hvorfor skratter hun av full hals hver gang jeg synger den? Hva er det den har som de andre ikke har?
Kan du fortelle meg det?

Og hva er det med elektriske ledninger som er så fasinerende? Hvorfor har ingen funnet på å lage barneleker som ser ut som ledninger eller stikk-kontakter?
Kan du fortelle meg det?

Jeg er sammen med en liten person størsteparten av dagen. Hennes øyne søker mine hele tiden. Og finner dem når hun vil – bortsett fra når vi leker den skumle bø-tittei-leken.
Og jeg tenker .. hvordan er det for små personer som søker andre menneskers øyne uten å finne noen, uten å få tilfredsstilt behovet for kontakt og bekreftelse. Hva gjør det med dem?
Kan du fortelle meg det?


The importance of being earnestly bored

Jeg har mange ulike evner, og mangler noen. En av de tingene jeg er veldig dårlig på, er å kjede meg. Det har jeg aldri lært meg. Jeg kan ikke huske at jeg har sittet/gått rundt og kjedet meg skikkelig noen gang.
Det må i så fall ha vært en og annen søndags ettermiddag i barndommen, når de voksne på død og liv skulle sove middag og jeg var for liten til å gå aleine på besøk til venner. Vi hadde ikke TV den gangen, så da ble det å sitte og kjede seg. Eller rett og slett å finne på noe.

Jeg leste en interessant artikkel i Dagbladets lørdagsmagasin 25.juli av Einar Øverenget, filosof og forfatter. Den hadde overskriften Langsommerlighet, og handlet om nødvendigheten av å kjede seg og det moderne menneskets skrekk for å bli utsatt for et dødpunkt i tilværelsen. Bare ordet i seg selv er avslørende: dødpunkt, drepende kjedelig, å kjede seg til døde. Continue reading


nuff already

Med fare for å bli hengt ut som en sur gammel kjerring som mener at alt var bedre før ….

Jeg kan sykle. Gjør det ikke så ofte, men kan hvis jeg vil. Jeg har fire barn. De kan alle sykle og gjør det i varierende stor grad.
Når og hvordan de lærte å sykle kan jeg ikke huske. Vi kjøpte sykler til dem og slapp dem løs.
Først en trehjuling som var kjøpt i utlandet og ble nedarvet. Den hadde en stang bak som utålmodige voksne kunne skyve på med hvis det ble for tungt eller gikk for sakte.
I tidens fylde fikk de hver sin tohjuling. Og så lærte de å sykle. Hvordan, kan jeg som sagt ikke huske. Jeg tror de yngste lærte av de eldste og av sine venner. Mitt bidrag bestod i å komme med oppmuntrende tilrop / plaster alt ettersom. De to eldste lærte å sykle før sykkelhjelmens tid … vi hadde ikke bedre vett.

Forleden leste jeg en artikkel i BT om hvordan ansvarlige foreldre skal lære barna sine å sykle etter alle kunstens regler. Opplæringen må tilrettelegges av voksne og for all del være “lystbetont”. En liste over gode råd og overhengende farer fulgte med.

Og jeg tenker:
Herregud! Skaff ungen en sykkel og slipp han løs. Kjøp hjelm og ha plaster for hånden. La nå for Guds skyld ungen finne ut av det selv. Det går så fint, så. Du kan ikke tilrettelegge hele livet for folk.
En unge som aldri har brukket et bein har ikke levd.


Male Refrigerator Blindness

11755859_822413771174141_954714445208661894_nJeg har en stor og flott familie som jeg er kjempeglad i. Mann og fire barn, derav to som fortsatt bor hjemme. Jeg mener at de elsker meg igjen. Likevel er de ordene jeg oftest får høre i mitt hjem ikke “Gry/mamma, jeg elsker deg”, men“Gry/mamma, hvor er…..?”

Den mest brukte søkemotoren hos oss er ikke google.com!

Kanskje skal jeg ta det som et kompliment. Det virker som om de tror at jeg vet alt, også det som alle må forstå at jeg ikke kan ha peiling på. Som f.eks. “Hvor er skoene mine som jeg satte fra meg for 10 minutter siden?

Ofte finner jeg sønnen min på hodet i kjøleskapet.
“Mamma, har vi ikke ost??” 
Joda vennen min, osten er det firkantete gule som ligger 5 CM FORAN NESETIPPEN DIN! Continue reading


Makt og motløshet

Motløshet er et av de tristeste ord jeg kjenner. Mister man motet, mister man alt.

Motløshet henger litt sammen med maktesløshet, man mister motet fordi man møter noe man ikke har makt over. Er det ikke sånn? Dette makter jeg ikke, rår jeg ikke med, har jeg ikke kontroll på – ergo mister jeg motet. Så blir jeg enda mer maktesløs. Vi har en ond sirkel.

Det er så mye vi ikke har makt over. Vi møter overmakten daglig, i ulike former og situasjoner, enten det er offentlige myndigheter, sjefer og rutiner på jobb og i andre sammenhenger, fysiske eller psykiske begrensninger, økonomiske forpliktelser – det er så mye som styrer hverdagen og virkeligheten uten at vi kan gjøre noe med det. Kampropet Du kan hvis du vil! er en sannhet med veldig mange modifikasjoner.

Det er lett å bli oppgitt. Og det er lett å miste av syne hvor stor makt vi egentlig har. Nærmest ubegrenset.

Jeg har makt til å gjøre andre glade, mine nærmeste, eller tilfeldig forbipasserende. Jeg har makt til å fylle dem med glede og pågangsmot. Jeg har også makt til å forsure dagen for mine nærmeste, eller dem jeg måtte støte på.
Det gir meg makt over livene deres.

Det er neimen ingen liten makt og intet lite ansvar!


Forbilder

pippiDen nye barnesengen er ferdig og klar til storinnrykk.

Pippi er helten, både for Hilmir og Aníta.
Det er fint at også gutter kan ha en jente som forbilde.
Ikke sant?

På putevaret finner vi hennes gode egenskaper brodert med maskinsøm, egenskaper å trakte etter for noen og enhver: en selvstendig, modig, flink, morsom, klok, sterk, skapende, livsglad og positiv ledertype.
Sånne jenter – og gutter, det vil gamle Norge ha.

Jeg savner de tradisjonelle “kvinnelige” attributtene; omsorgsfullhet, empati, hensynsfullhet, omtanke, overbærenhet ….
Verden kunne vel trenge litt mer av det?


God romløsning

Jeg sakser denne også, jeg.

Morgenandakten i dag. Hanne Elstrøm 

Til ungdommen:
doorVi snakker så ofte om dere. Ikke så ofte til dere. Kanskje fordi vi er redd for å bli avvist. Kanskje fordi dere minner oss om oss selv.
Dere lytter neppe på radio nå. Dere er på vei et sted. Men kanskje snakker jeg like mye til meg selv. Og alle som lever i fellesskap med dere.
Våre liv har helt ubegrenset med rom. Rom i den forstand at vi har utallige tilstander vi beveger oss i på både fysisk og psykisk. Og vi har åpne rom og lukkede rom. Lyse og mørke rom. Stille rom og rom med mye lyd.
Det å vokse opp er å være på evig jakt etter gode romløsninger. Og på et tidspunkt kanskje finne ut at jeg har det altfor trangt eller jeg har for mange rom.. Er det noe det ville vært klokt å velge bort?
Å vokse opp er vedlikeholdsarbeid. Er det noe i mitt liv jeg forsømmer? Å lære seg hvilke rom som er gode å oppsøke, som gjør deg godt. Gir deg påfyll og overskudd.

Rommene våre er vår familie, våre venner, interesser, behov, skolen, jobben, musikken. Og det kan være troen din. Det rommet i deg som inneholder tankene om Gud. Tvilen, undringen, spørsmålene, tilliten.
Det rommet – som handler om deg og Gud – har vært der alltid. Og det kommer alltid til å være der. Og jeg liker å tenke på at den døra alltid står åpen. Selv om vi velger å lukker den hardt igjen og går derfra, så er det alltid en som åpner den fra innsiden og lar lyset strømme ut.
Den Gud som skapte deg, ville og ønsket deg, og som ikke på noe tidspunkt står med ryggen til deg, han åpner den døra og holder den åpen.

Dere har flere rom og større hus enn noen av oss som har oppdradd dere eller som oppdro oss igjen. Vår verden var så mye mindre enn deres og jeg tenker ofte på hvor uendelig mange flere som skriker etter deres oppmerksomhet enn da jeg vokste opp.
Dere har langt flere aktører som legger press på deres liv. Hele tiden. Valgene er flere og presset på å lykkes, hva det nå enn er å lykkes, er større.
Dermed er også frykten for å mislykkes større. Det viser seg at flere og flere av dere, våre ungdommer, har et rom som heter depresjon. Flere og flere har mørke rom der de er bitte små og ingenting verd i egne øyne. Flere og flere skader seg selv for å få ut den smerten de ikke kan snakke om til noen. Det er ikke noe rom for det.
Behovet for å fortelle dere hvor utrolig flott dere er blir så stort! I hver eneste en av dere ligger denne muligheten som heter “i morgen”. Og dette “i morgen” det er bare ditt. Og du vakre, kloke, gode deg. Du kan åpne og lukke de dørene du vil.

For noen dører skal lukkes. Det er ikke alle rom som er gode rom å være i. Det er situasjoner og mennesker vi har lov å lukke døren for. Bruk tid på å finne ut hvem du er. Hvilke rom du trenger for å ha det godt.
Oppsøk det rommet der du kan snakke om det som er vondt. Det rommet finnes. Jeg lover. Som kan bære din fortelling. Åpne døra på vidt gap inn til det rommet som gir deg glede. Besøk det ofte!
Hold ved like med omsorgsfull hånd det rommet som kalles vennskap. Vær selv en god venn. En du kan stole på.

Og husk at Gud har vanvittig mange rom!! Han vet jo hvor forskjellig vi er! I hans hus er døren alltid åpen.
Jeg sier det ofte til meg selv: Den som sier at ungdommer er umulige dømmer seg selv.


Skråsikring

Livssyn er stadig oftere tema i media. I ulike sammenhenger, på godt og ondt.
Islam, kristendom, ateisme og humanetikk er oppe til samtale og meningsutveksling.
Det synes jeg er supert. Jeg er veldig glad for at folk tar seg tid til å snakke om grunnleggende verdier, sine egne og samfunnets.
En god samtale handler om å formidle og å lytte. En samtale blir lite fruktbar hvis den ene, eller begge samtalepartene er skråsikre i sin sak og poenget  er å overbevise den andre om at han tar feil. Da er vi over i debattens og polemikkens rike, og der passer livssynstemaet ikke alltid inn. Diskusjon med mål om å finne ut hvilket livssyn som er best og sannere enn de andre, gidder jeg simpelthen ikke. Men samtale, fortrolig og åpen samtale, setter jeg pris på.

Jeg er kristen.
Jeg kan ikke forsvare verken Gud, min tro eller statskirken.
Jeg kan bare tro, og vitne om min tro hvis noen er interesserte i å høre.

Jeg kan ikke forsvare Gud, verken med ord eller våpen. Jeg kan ikke engang begripe Gud, og ser ikke at han trenger mitt forsvar. Jeg kan ikke uttale meg på hans vegne. Jeg vet ikke hvordan han stiller seg til homofile ekteskap eller oljeboring i Lofoten. (Eller Hun. Vi må jo for guds skyld ikke heve oss over kjønnskampen.. – sa hun ironisk)

Jeg kan ikke forsvare min tro med argumenter og beviser. Jeg kan bare vitne om den i det jeg sier og gjør. Jeg gråter når andre håner den. Da blir jeg lei meg, alle blir lei seg som får sine dypeste og helligste følelser latterliggjort. Mest lei meg blir jeg på vegne av dem som håner, og som så tydelig ikke har oppdaget det fantastiske livet som Guds barn.
Når folk sier: jomfrufødsel, gåing på vann, vekking av døde, evig liv, blir jeg svar skyldig. Det overgår min forstand, og jeg bruker ikke tid på å finne ut hvordan det går an å skape verden på 7 dager. Men det hindrer ikke min tro. Den begrenser seg ikke til det  jeg kan forstå og forklare med ord.

Jeg kan ikke forsvare statskirken. Den har gjort mye dumt, og fortsetter med det hele tiden. Har kanskje gått ut på dato. Jeg er statskirkemedlem under tvil.

Vi lever i en usikker verden. I forandringens tid.
Skråsikkerhet er i utgangspunktet en uklok innstilling både når det gjelder livssyn og andre store spørsmål.
Det er jeg helt bombesikker på!


Livet i vater

Jeg tror på bønn. Det har jeg visst skrevet før her. Altså, faktisk tror! At Bibelens ord om bønn holder stikk.

Likevel er ikke det noe jeg går rundt og snakker om til daglig. Så dum er jeg ikke. Jeg vil ikke bli sett på som gal!

Når mine nærmeste og venner betror sine sorger til meg eller ber om råd, pleier jeg ikke å anbefale dem å be, Ikke engang mine troende venner får det rådet, kanskje fordi jeg regner med at de allerede vet det. Jeg gjør mitt beste for å komme med trøst og gode innspill, men faktum er at det beste rådet jeg har å gi er dette: Be! Uansett utfordring.

For en kristen er bønn alltid førstevalget. Burde i alle fall være det. 
En kristen vet at å gå igang med et arbeid eller en oppgave uten å starte med bønn er som for en snekker å sette i gang å bygge uten å bruke vaterpass. Det går fint an, og lenge og vel kan det se riktig og funksjonelt ut, men før eller siden vil du komme til et punkt der du innser at – oi, her er det noe som ikke stemmer. Jeg kom visst skjevt ut fra starten av. Back to the drawing board. Og husk vater denne gangen. 

En voksen og erfaren kristen vet dette. 
En nybegynner går gjerne i fellen gang på gang og gir seg selvsikkert i kast med dagens dont uten bønn. Dette har jeg kontroll på, en enkel sak, ikke noe å bry Gud med. 
Vel, alle må vel få gjøre sine egne erfaringer, I guess. Hvis du har tid å kaste bort, så kjør i veg. Men vil du høre på en erfaren kristen, så husk vater!

Og vel å merke:
jeg er erfaren fordi jeg selv har gått i denne fellen utallige ganger. 

Seinest i går …


En dag i livet til …

Denne dagen er i virkeligheten den eneste dagen. Dagen i dag er den eneste dagen i livet mitt.

Denne hemmeligheten er ikke noen hemmelighet, men det mest opplagte faktum i verden.
Det er nå jeg lever. Ikke i går. Ikke i morgen, bare i dag. Her. Nå.

At en så selvfølgelig sannhet skal være så vanskelig å begripe og forholde seg til!
Det ligger jo i dagen, for å si det sånn ..

I morges våknet jeg til en ny dag. Noe så fantastisk! Et mirakel hver morgen. Alvorlig talt!

Mange vise menn, for ikke å snakke om Den store kloke boken selv – anbefaler oss la hver dag ha nok med sin egen plage, å ta en dag om gangen og fokusere og konsentrere oss om den. Som barn gjør.
Det er ikke ansvarsfraskrivelse. Det er den eneste måten å leve på. Øyeblikk for øyeblikk. Minutt for minutt.

Screwtape har skjønt det. Han skriver til Wormwood:
The humans live in time but our Enemy destines them to eternity. He therefore, I believe wants them to attend chiefly to two things, to eternity itself and to that point in time which they call the Present. For the Present is the point at which time touches eternity. Of the present moment, and of it only, humans have an experience analogous to the experience whih our Enemy has of reality as a whole; in it alone freedom and actua are offered them. He would therefore have them continually concerned either with eternity or with the Present – either meditating on their eternal union with, or separation from, Himself, or else obeying the present voice of conscience, bearing the present cross, receiving the present grace, giving thanks for the present pleasure.

Djevelens oppgave handler derfor om å få oss til å fortape oss i minner fra fortiden eller bekymringer for fremtiden. Og der har han fått en oppgave som er enda lettere gjort enn sagt…


Frimodighet – ingen over, ingen ved siden.

Denne morgenandakten måtte jeg bare sakse. Takk til Rolf Hugo Hansen, som igjen har gitt meg litt å tenke på.

“Mot er alltid originalt” uttalte filosofen Ludwig Wittgenstein.

Min overskrift for denne ukens bidrag i morgensendingen har vært og er fortsatt lykke som livskvalitet, – i dag med mot som tema.

Men hva har mot med lykke å gjøre? For oss er det kanskje vanskelig å se den linken, men IKKE i antikken. For da var lykke et mer objektivt begrep som hadde med personlige dyder, karaktertrekk, egenskaper å gjøre.

Altså; lykken var å leve rett! – Med rettferdighet, kjærlighet, måteholdenhet, visdom og mot. Og for den store lykkefilosofen Aristoteles var mot kanskje den viktigste egenskapen. Nye Testamentet sier at Gud ikke ga oss motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og visdoms ånd. Og hva betyr det? Jo, Gud gir oss mot! Han trykker oss ikke ned. Han løfter oss opp!

Jeg tror nettopp modighet er undervurdert i forhold til vår egen livskvalitet. Men enda mer er det forsømt å formidle mot i alle våre relasjoner. Mange mennesker mangler mot for dagen og håp for fremtiden.

De lever liv styrt av frykt og bekymring. De begrenser egen livsutfoldelse og gjør andre mismodig, De lever så å si med bremsene på og er ikke i nærheten av det lykkelige liv. De er redd for å tabbe seg ut og tar ingen sjanser uten sikkerhetsnett!

Men da er det vi, du og jeg, behøves og kan sette mot i dem gjennom oppmuntring og sjenerøsitet. Jeg bruker ordet sjenerøsitet med veldig hensikt fordi det er en egenskap som Gud har og som skal prege oss. Det finnes en setning fra Jesus som ikke står i evangeliene, men i Apostlenes gjerninger 20.35: “Det er en større lykke å gi enn å få…” Her er vi ved kjernen i et lykkelig liv; – å være sjenerøs!

Derfor skrev Arnulf Øverland i sin tid: “Det er en lykke i livet som ikke vendes til lede: Det at du gleder en annen det er den eneste glede.”

Om det er den eneste, tviler jeg på.. Men at det er den STØRSTE gleden er det ingen tvil om! – Det heter i et ordtak: “Det du gir, kan ingen ta ifra deg.”

Det du kommer til å få ut av livet ditt står i direkte proporsjon med din vilje til å gi andre mennesker det de vil få ut av sine liv! Så vær sjenerøs!

Metodistkirkens far: John Wesley har gitt oss denne appellen: Tjen så meget du kan. Spar så meget du kan. Gi så meget du kan! Poenget er nemlig; når Gud er så sjenerøs i forhold til oss, – da skal vi ligne Han. Jesu ord i Bergprekenen er min instruks for- og inspirasjon til det gode liv: “Gi, så skal dere gis!”

Og i dag handler det om å gi hverandre originalt mot og gjøre hverandre modige!

En konfirmantklasse diskuterte de ti bud, og denne dagen det sjuende; “Du skal ikke stjele!” Presten spurte: “Hva er den verste form for tyveri?” Ungdommene måtte tenke seg om, men etter en stund rakte én av klassens tøffe gutter opp hånden og sa: “Det verste er å stjele motet fra en annen”.

La oss gjøre det mot-satte; – sette mot i hverandre som kilde til lykke og livsglede.

Dronning Margrethe av Danmark stiller spørsmålet: “Hva er det vi jager etter? Er det lykken? Og hun fortsetter: Ingen har enda fanget lykken ved bare å tenke på seg selv, den glipper fra oss, hvis vi tror vi kan gripe den uten å dele den med andre!”

Og kanskje er å dele litt mot på livet det viktigste vi kan gi til- og gjøre for hverandre?

Rolf Hugo Hanssen


Stillingsvegring

Jeg lider av stillingsvegring, hvis det er noe som heter det.
Jeg har så vanskelig for å ta stilling til ting og gjøre meg opp mening om saker. Jeg har alltid vært forbløffet over og litt misunnelig på dem som stadig rykker ut med nye meninger om alt mulig. Ikke før har en sak slått ut i media, så vet de hva de synes om den. I kommentarfelt og på pauserom utbrer de seg med stor overbevisning.

Jeg klarer ikke det, jeg.
For å kunne framholde en mening, vil jeg helst være i stand til å forsvare den. Og for å kunne forsvare den må jeg ha kjennskap til den. Og det å sette seg inn i alle de sakene man skal ha meninger om …. det tar jo sånn tid! Jeg begriper ikke hvordan disse synserne får tid til å gjøre seg kjent med alle fakta.

Jeg blir ofte litt skeptisk når jeg leser utskjellig av politikere som har dritt på draget for ørtende gang. Jeg tenker automatisk; dette er nok bare én side av saken. Det finnes nok en annen vinkel på dette her, og den vil jeg gjerne se før jeg  uttaler meg.
Og dermed havner jeg i bakleksa med én gang. Det koster så mye strev, bal og tid å skaffe seg tilstrekkelig innsikt til å bli i stand til å gjøre seg opp en mening. Orker jeg det? Er det nødvendig for meg å mene noe om dette her? Angår det meg? Er saken så viktig at alle må tenke over den?

Enden på visa blir at jeg gripes av synsehemming. Jeg vegrer meg mot å ta stilling til annet enn det som direkte angår meg selv og som jeg har forutsetninger for å mene noe om.

Noen ganger vet jeg riktignok hva jeg mener uten at jeg må plukke argumentene fra hverandre ned til minste felles multiplum. Noen ganger har jeg magefølelsen, og den har vist seg å være til å stole på.
Men jeg tenker langsomt, så de fleste dagsaktuelle sakene … de er ute av debatten før jeg har rukket å kaste meg inn i den.

… lengeværende barn, tiggeforbud, bybanetrassé, bompenger/ikke bompenger, kartlegging av barnehagebarn, sprøyterom, ultralydmetoden eSnurra, salgsmonopol på fastelavensris, omskjæring av guttebarn, køprising … er jeg for eller imot?

Sukk …..


Gnothi seauton

Mensch, erkenne dich selbst! sa de i antikken.
Oraklet i Delphi var inne på den tanken. Sokrates også.
De var ikke fullt så opptatt av at mennesket skulle realisere seg selv som at det skulle erkjenne seg selv.

Erkjennelse er et flott begrep. Temmelig sikkert undervurdert. Jeg tror at erkjennelse er noe av det største et menneske kan oppnå i livet. For ikke å snakke om selverkjennelse.
Å erkjenne er beslektet med, men ikke det samme som, å kjenne. Det handler ikke bare om å bli kjent med seg selv, men å erkjenne seg selv, sine egne talenter, begrensninger, innvirkning på omgivelsene, rolle i tilværelsen. No less.

Erkjennelse og selverkjennelse kan jeg få gjennom mange ting.
Gjennom fysisk aktivitet , bruk av kroppen i alle mulige former.
Gjennom arbeid, uansett hva det går ut på.
Gjennom omgang og diskusjon med andre mennesker.
Gjennom inntrykk og opplevelser av natur, kunst og andre skapte ting som utfordrer og utvider horisonten.
Gjennom følelser, gode og vonde.
Og gjennom ettertanke.

Det aner meg at mange undervurderer den innsikten som kommer gjennom ettertanke og derfor underprioriterer den. Det å ta seg tid til å tenke, i stillhet, uten inntrykk, bevegelse og andre forstyrrelser, er kanskje ikke så dumt. Jeg tror tvert om at det er viktig. Og som alle viktige ting bør det prioriteres.

Jeg tenker veldig langsomt. Jeg trenger tid for å komme fram til den mest opplagte slutning.
Nå bruker jeg mye tid til å tenke. I håp om å komme til økt erkjennelse og innsikt.
Man kan jo leve i håpet. Om å bli riktig klok en gang ..


Taus etter gull

freedom-of-speech1På 60-tallet hadde NRK et underholdningsprogram som het Taushet er gull. Det var en gjettelek styrt av Jan Voigt der lagene skulle mime seg fram til svarene uten å ytre et ord. Det var populær lørdagsunderholdning, og vi benket oss foran tv-en.
Min bror var fem år yngre, født i 1961, og hadde som vanlig ikke peiling. “Taus etter gull” kalte han det, hva han nå mente med det … Ei taus etter gull? Type “hund etter penger“?

Nok om det, taushet ER veldig ofte å foretrekke har jeg kommet fram til.
Ord er så mektige at de bør respekteres og brukes med omhu og omtanke. En skal ikke slå om seg i øst og vest uten mål og mening, da går det inflasjon í ordene og de blir meningsløse og mister sin kraft.
Jeg er kanskje yrkesskadet som språkviter med pragmatikk som spesiale; det blir fort problematisk hvis du møter et vanlig “God morgen!” med “Hva mener du med det??”

Ikke for å overproblematisere, men litt språkvitenskap í hverdagen er ikke å forakte.
I den flommen av tekst og ytringer vi møter til daglig kan det være greit å stoppe opp av og til og analysere: Hva slags type ytring er dette her? Hvilken rolle har den som snakker? Hvilken rolle har jeg som mottaker? Hvilken terminologi er i bruk, hvor kommer ordforrådet fra? Hva er det underliggende budskapet?
Det kan være nyttige tanker neste gang sjefen bruser med fjærene …
På samme måte når jeg ytrer meg selv: Hvorfor sier jeg det jeg gjør? Vet jeg hva jeg snakker om? Og har jeg beregnet mitt publikum?

Jeg liker å tenke først og tale så. Hvis taushet er gull, er jeg ei taus etter gull.
Det er ikke dumt å veie sine ord på gullvekt.
De kan være redskap for kjærlighet, nærhet, trøst, oppmuntring og dannelse.
De kan også være våpen mot hat, vold, mobbing, terror og ondskap.

Riktig brukt kan de forandre verden. På samme måte som tegninger.
Noen ganger er talen gull, og tausheten farlig. De bør brukes med forstand.


Fortsatte forsett

Nyttårsfeiringen er vel overstått og hverdagen innhenter oss.
Det begynner så smått å røyne på for dem som har inngått overilte nyttårsløfter.
Jeg har ikke gjort det. Klok av skade, kanskje …
Årsskiftet er likevel alltid en anledning til å se seg tilbake. Det er bare sunt. Framover kanskje også.

Media er fulle av gode råd og tips til dem som har gitt seg ut på bedringens veg. Rådene handler stort sett om kosthold og trening. Ifølge avisene handler nesten alle nyttårsløfter om helse/utseende.
Øverst på ønskelisten står en sterkere og sunnere, yngre og vakrere kropp. En som ligger nærmere idealet.

Hvorfor? Hvorfor setter vi oss ikke fore mer dugnad, mer frivillig innsats, hyppigere visitter til ensomme gamle, flere bidrag til Redd Barna …..
Er ikke det like verdige mål? Like uoppnåelige?

Slutter med det tragikomiske diktet av Jacob Sande. Skrevet med en rusbrukers bitre selvinnsikt.
Egentlig ikke noe å le av.

ETTER EIN RANGEL

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv, trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med
kniv, trur eg.
Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus,
men synge åndelege sanger i Zions bedehus,
trur eg.

Alle kvinnfolk som eg møtar skal eg sky som bare fan, trur eg.
Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kappelan, trur eg.
Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffe medan drøset går um åndelege ting,
trur eg.

Det skal ingen meir få sjå meg når det lir til høgste natt, trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt, trur eg.
Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol,
og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol,
trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt, trur eg.
Taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt, trur eg.
Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
trur eg.

Jacob Sande