Lyse øyeblikk

Category Archives: _on life


by

Ingen garanti

If you don´t make changes – nothing will change!

The more things change – the more they stay the same, sa Quark i den siste episoden av StarTrek DS9. Det var hans siste replikk og han valgte å sitere Jean-Baptiste Alphonse Karr som visstnok skal ha uttalt denne sannheten først. På fransk riktignok.
Dette er en sannhet – vitterlig. Men med modifikasjoner. Det er nemlig mulig å gjøre varige endringer. Både små og store.



I samme episode hadde Garak sin siste replikk: We live in uncertain times.
Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.
Vi lever alltid i usikkerhet. Jeg går i fare hvor jeg går, som han sa, Hans Adolf Brorson.

Continue reading →


by

Shaken – but not stirred

Jeg hadde en rystende opplevelse for nylig.
Etter en god natts søvn våknet jeg fullstendig helpeløs og kom meg ikke ut av sengen. Jeg kunne ikke sette meg opp. Jeg kunne ikke bevege hodet.
Hvis jeg lå ubeveglig og så rett fram var jeg som vanlig. Med én gang jeg flyttet blikket eller prøvde å sette meg opp, gikk det helt rundt for meg og jeg begynte å kaste opp. Jeg hadde fått et kraftig anfall av BPPV, krystallsyke.
Etter noen timer og et par konsultasjoner med legevakten endte det med at jeg ble båret ut i sykebilen av to sterke karer og fraktet til akutten. Hver gang vi passerte en fartsdump, spydde jeg.
På legevakten ble jeg godt mottatt, selv om det var midt i covid19-krisen og undersøkt av en hel gjeng av leger, både spesialister og legestudenter. Det ble tatt blodprøver i hytt og vær, hjernen min ble scannet to ganger og jeg svarte på de samme spørsmålene igjen og igjen som i et tredjegradsforhør. Så lenge jeg lå stille var jeg frisk som en fisk, med én gang jeg léet på meg mistet jeg hodet og begynte å spy som en alke.

Jeg var ganske rolig for jeg mente å vite hva som var i veien med meg, men det var betryggende at legene tok tilstanden så alvorlig og ville utelukke andre og skumlere diagnoser.

Langt utpå kvelden kom det omsider en ung øre-nese-hals lege og fikset meg. Hun var vennlig, men kontant – en ypperlig kombinasjon for en lege med dårlig tid.
Uten videre om og men utførte hun Epleys manøver. Det føltes som et fysisk overgrep, som det jo i en viss forstand var. Det går kort fortalt ut på å riste de malplasserte krystallene tilbake på plass, det vil si å riste pasientens hode fram og tilbake, opp og ned etter et mønster som den godeste Epley i sinn tid klarte å pønske ut. Prosedyren endte med at jeg måtte sitte på sengekanten i 15 minutter mens de bortkomne krystallene fant vegen hjem igjen.
Det var en selsom opplevelse. Jeg satt i sykehussengen og klamret meg panisk til sengekanten og spydde uten pause. Det var som å være ombord i Roald Amundsen over Drake-passasjen i full storm.

Etter at kvarteret var omme fikk jeg lov å legge meg ned igjen og ble flyttet til et enerom der jeg fikk tilbringe natten i ro og fred.
Da jeg våknet neste morgen klarte jeg å sette meg opp i sengen. Forsiktig som en olding satte jeg beina på gulvet og da legen kom på morgenvisitt stod jeg på egne bein uten å holde meg. For en bedring!
Med støtte fra en hjelpepleier kunne jeg stavre meg på toalettet for egen maskin. To timer senere var jeg hjemme igjen. Takket være Epley.

Det tok nærmere to uker før jeg var restituert. De første dagene gikk jeg langs veggene og støttet meg og lot være å kjøre bil eller gjøre brå bevegelser. Fortsatt merker jeg at yogaøvelser med hodet ned og baken opp ikke er noe for meg, men det går framover.

Moralen er: enkelte problemer kan bare løses ved å gjennomgå rystende opplevelser.
Det kan kjennes uutholdelig smertefullt og grusomt mens det står på, men resultatet kan være legende og tjenlig på alle måter.


by

So much to do – so little time!

Jeg er født 1956 og fyller altså 64 i år. Utrolig – men sant. Hvor ble tiden av?
Nå er jo ikke dette all verdens alder, for all del, men likevel ….
Tiden er inne for å begynne nedtellingen, det er bare å se det i øynene.
Statistisk sentralbyrå sier at norske kvinner lever gjennomsnittlig 84,3 år ergo har jeg ca 20 år igjen å slå ihel. Det er realistisk, tror jeg. Og plenty tid egentlig, til å få gjort en del. Det verste er jo at jeg ikke har noen garanti for at jeg følger normalkurven her. Det kan være slutt i morgen! Her gjelder det å holde tungen rett i munnen, ha is i magen og legge en plan.

En ting jeg faktisk skulle ønske jeg hadde fått med meg er å kunne segle.
Det må være fantastisk gøy.

Hver epoke i livet har sin sjarme. Alt til sin tid, som det står i den store, kloke boken.
Hva skal man drive med i min alder? Fallskjermhopping? Fluefiske? Mimring?
Jo flere venner og kjente som vandrer heden, jo mer nærliggende og naturlig blir det å se seg tilbake, gjøre opp og evaluere. Det er både interessant og utfordrende. Vemodig kanskje – men ikke nødvendigvis trist.
Jeg er blitt mer og mer begeistret for å lese biografier. Det er vel også noe som hører til alderen går jeg ut fra. Nå holder jeg på med Kathryn Graham som har mye å fortelle. Hun forteller om en ordveksling hun hadde med en venninne om disse tingene, hva skal man gjøre som pensjonist. De var enige om at det var viktig å ta vare på helsen og å lese bøker. Høres ut som en plan.

Jeg gleder meg i alle fall til framtiden, den er i mine hender.
Ta vare på helsen og lese bøker står høyt på listen. Lære noe nytt. Ta fram igjen litt av det gamle.
Jobbe meg nedover bucket-listen over ting jeg vil prøve på.
Og finne ut hva jeg ikke vil kaste vekk mer tid på. Sitte i telefonkø for eksempel!
Been there – done that!!


by

Kollevåg

Feriebesøk til badestranden i Kollevåg.
Wildlife møter Beach life. David Attenborough møter David Hasselhof. Sandstrand full av maur og klegg.
Jeg vet forbausende lite om maur tatt i betraktning at jeg har hatt dem nært innpå livet i alle år. De svarte kalte vi steinmaur. Det var flust av dem. Flittige som maur.
Nistepakker med syltetøy var sikkert mauragn. Så lenge det ikke var pissemaur eller hestemaur var det greit. Hestemaur biter skikkelig fra seg. Kleggsesongen er i gang, det virker som om de kommer opp av havet.

To islandske barn – begge uvant både med strand og småkryp. Anita slapp seg løs med spade og bøtte, sand, vann, håv og krabbestang. Pitstop innimellom for en matbit eller aller helst litt potetgull. Hilmir mer skeptisk. Han setter ikke sine bein hvor som helst, og skjellsand er ikke innafor. Badesko neste gang.
Jeg faller i transe på et strandhåndkle. Underlaget er hardt, skjellsanden er exfolierende, mauren kravler og kleggen lurer. Ryggen opp og magen ned, hodet på armene og øynene lukket. Gjennomvarm med plasking og barnefryd i ørene. Moment of Zen.
Boller og saft. Jeg glemte kaffe.
Det gjelder andre lover på stranden både for antrekk og oppførsel. Intimsonen er snever. En mann med mage stikker baken omtrent inn i fjeset på meg. En dame i blomstrende badedrakt med obskøne bevegelser som ville alarmert sedelighetspolitiet på gaten får ikke folk til å løfte øyenbrynene på stranda. Alle skjønner at hun har fått en klegg på seg.
Dette er tross alt maurens og kleggens turf.


by

Midt på treet

I am a very stable genius, sa den amerikanske presidenten, og demonstrerte derved en selvinnsikt utenom det vanlige.

2.plass holder, takk.

Selv er jeg stabil og stødig vil jeg si, men neppe noe geni.
Jeg er en vanlig medelsvensson av den typen det går tretten på dusinet av. Og er ikke det helt greit? Er vi ikke det, de fleste av oss? Helt vanlige mennesker?
Det finnes ting jeg ikke får til, ikke har greie på, ikke forstår og må ha hjelp til.
Det finnes ting jeg har bra greie på, er noenlunde selvhjelpen med og får til så jeg klarer meg.
Og det finnes ting jeg er over gjennomsnittet god til, har god greie på og kan hjelpe andre med.
Noen grensesprengende, epokegjørende genistreker har jeg ikke tegnet ennå, og tviler på at jeg kommer til å. Jeg er med andre ord et stabilt gjennomsnittsmenneske.

Her i landet er det blitt vanlig de siste årene å bruke ordet geni og genialt – snillingur og snilli – om helt hverdagslige saker.
Baker du en kake er du snillingur. Tar du et bra bilde er du snillingur. Gjør du en fornufting investering er du snillingur. Ungene får også høre det; rydder du på rommet ditt er du et geni. Blander du en salat til middag er du et geni.
Etter den målestokken har Trump kanskje dekning for påstanden sin.

Jeg går ut fra at det her handler om en endring i ordenes betydning. Snilli/genialitet har gått over til å dekke en hvilken som helst vellykket handling. På samme måte som ordet geðveikt/sinnsykt har gått fra å være en diagnose til å beskrive noe som kjempebra.
Antakelig forholder det seg slik.
For det er vel ikke sånn å forstå at foreldre på alvor genierklærer ungen fordi hun kan knyte skoene sine?
Det er vel ikke sånn at det er nødvendig å fortelle hverdagsmennesker at de er unormale, utenomordentlige og eksepsjonelt begavet?
Er det ikke nok å være helt vanlig? Leve livet sitt etter beste evne? Etter normalkurven?
Noe blir mislykket. Noe blir kjempebra. Det meste blir tilfredsstillende og funker helt greit.
Midt på treet.

Er du sikker på det med livsløgnen, doktor Relling?
 


by

Fugle-influenser

Et av de vakreste lyriske bilder jeg vet om er første linjen i Gunnar Reiss-Andersens dikt Fuglene bygger; Måkene bygger i lys

Måkene bygger i lys …
Den linjen, den forestillingen har sittet spikret i mitt hode siden jeg leste den først for mange år siden.
Måkene bygger i lys.

Måkene har mistet litt av sin popularitet de siste årene, etter at de gikk mer og mer over til å bli innlands søppelfugler. Det har ikke slått an. De er blitt en pest og en plage for mange.
Men i sitt rette element er de majestetiske kunstflygere. Blendende hvite med uovertrufne flyegenskaper.
Måkeskrik er selve lyden av sommer og god fangst for oss som bor ved havet.

Det er disse blendende havmåkene dikteren har for sine indre øyne. Han ser deres fantastiske flukt og de usynlige linjene i kjølfaret som tegner luftige tårn og eventyrslott og palasser.
Den som har evnen til å sanse dette trenger ikke reise til India for å se Taj Mahal. Han har utsikt til verdens underverker fra sitt kjøkkenvindu.

Det som imponerer meg mest er ikke fuglenes flukt, men dikterens evne til å sanse dette bildet og dele det med meg med noen enkle ord på et papir.
De ordene har fulgt meg hele livet og gitt meg glede. Og sikkert ikke bare meg. Ord er mektige.

Måkene bygger i lys. Luftslottene er flyktige.
Forfatteren bygger i ord. Ordene kan vare lenge.

Jeg bygger av og til i ord, på denne bloggen. Jeg kaller det Lyse øyeblikk, og det er ganske beskrivende. Ingen inngående argumentasjoner og polemiske utgytelser, men enkle strøtanker. Jeg aner ikke om noen leser det, jeg skriver det mer for meg selv enn andre. Jeg har ingen ambisjoner om å influere.

(apropos: Influenser er et begrep jeg får latterkrampe av – og litt avsmak for nå i disse influensatider. Agitator, misjonær, propagandist, selger? Ja.
Influenser? Hahahahahahahahahahaha – jeg tror jeg dør).

Men ord har innflytelse, og Reiss-Andersen har gitt meg et bilde på skjønnheten i verden, skjønnheten i det dagligdagse rund meg og den muligheten den fattigste av oss har til å skape noe vakkert.
Byggherren av de luftige katedralene kommer fra et fattigslig, flatklemt rede.

FUGLENE BYGGER.

Måkene bygger i lys
en hvit katedral over sundet—,
bygger og river den ned–,
river og reiser den høyt.

Ternene svever en stund
på toppen av spisse buer
og kaster seg ned fra seg selv
mot sitt eget bilde i vannet.
En smal, gotisk søyle skinner
et nu mellem hvelv og vann.

Måkene slynger sin hvithet
med langt, hvitt kjølvann av lys,
føyer den hvilende flukten
inn i romanske hvelv
og oppreiser øyeblikkets
blennhvitt svevende kupler.

Jeg gjemmer bak øynene bildet
av fuglenes fattige reder–,
flatklemte bygg av strå,
foret med avslitt dun.
Jeg gjemmer bak øynenen bildet,
men skyver det lengre inn
og drukner mitt blikk i fluktens
blennende arkitektur.


by

Mitt sted.

Hva er mitt yndlingssted?
Det stedet jeg har det best og helst vil være?
I Bergen? I Paris? London? Italia? På hytten? På sjøen? På trening?
Mitt yndlingssted er sengen min.

Dette høres patetisk ut, jeg vet det.
Det er ikke sånn at jeg helst ikke vil stå opp om morgenen og helst vil ligge til sengs hele dagen, det er ikke dét jeg mener. Riktignok er jeg flegmatisk og makelig anlagt, men ikke SÅ.
Jeg er ganske enkelt glad i sengen min. Jeg bruker den til å sove i.
Jeg spiser ikke frokost på den – ikke engang i helgene.
Jeg leser ikke på den – det har jeg sluttet med for lenge siden.
Jeg har aldri hatt TV på soverommet, på meg virker det helt bakvendt.
Nei, sove og drømme og hvile – det har jeg sengen til.

Å slange seg ned i kjølig sengetøy etter en lang dag og vri og vende på seg som en hund for å finne den riktige stillingen? Herlig.

Jeg sover godt, bank i bordet. Jeg våkner riktignok opp om natten oftere enn jeg vil, men jeg har ikke problemer med å sovne igjen. Jeg har et hemmelig sovemiddel som virker som bare det. På null komma null.

Kanskje jeg burde ta patent på det?
Det er inspirert av den tidløse metoden som alle foreldre og besteforeldre kjenner – nynning og/eller historiefortelling.
Det er søvndyssende å bli sunget eller lest for. Det kan være søvndyssende å lese for andre også, for den saks skyld. Hvor mange besteforeldre har ikke sovnet selv, midt under putekrigen?

Det kan være lyden av en monoton stemme, men jeg tror det er mer det å måtte ligge stille og  konsentrere seg om å høre etter. Alle distraksjoner som ellers holder en våken; lyder utenfra, lyder fra huset, skygger på veggene, tanker og bekymringer blir borte når man konsentrerer seg om å følge med i melodien eller historien. Og vips – er man i drømmeland.
Det er min metode.
Jeg har ingen som leser for meg, jeg må fortelle selv.
Jeg legger meg godt til rette, så velger jeg en historie jeg kjenner godt. Det er en fordel om den er litt innviklet, med mange hoved- og bipersoner. Hobbiten f.eks, eller Ringenes herre. Eller en krimintrige, a la Agatha Christie.
Så begynner jeg å fortelle meg selv historien i tankene – jeg snakker ikke høyt.
Det var en gang en hobbit. En hobbit er et lite vesen som bor i et hull i jorden. Ikke et fuktig, rått og stinkende hull, men et tørt og velutstyrt, koselig og romslig hull med rund inngangsdør og dørklinke midt på. Vår spesielle hobbit het Bilbo og …. dermed er jeg sovnet. Det skal ikke mer til. Neste kveld må jeg begynne forfra igjen, og jeg kommer sjelden lenger enn til å presentere hovedpersonene før jeg mister bevisstheten.

Som en klokke! Bare prøv.  

ps. I det siste har jeg sovnet til beskrivelsen av Watergate-skandalens utvikling f.o.m. 17.juni 1972. Det virker også, og jeg har ennå ikke fått mareritt.


by

But for the Grace ….

En av de (mange) tingene som alltid har forundret meg er menneskets tendens til å ta ting “for gitt”.
Hvor har vi fått den forestillingen fra? At noe er “gitt” og selvfølgelig?
Hva er det som gjør at vi tillater oss å bli snurt, forurettet, forbanna, indignerte, fornærmet og såret når ting ikke går som planlagt, når andre folk ikke oppfører seg sånn som jeg synes de burde gjøre og mine forventninger ikke slår til. Det var ikke sånn jeg hadde tenkt det!

Det er lett å forstå at folk blir skuffet og lei seg, fortvilet og oppgitt over å måtte begynne på nytt når det skjærer seg. Skuffelse er naturlig.
Men indignasjon, sinne og til og med hevnlyst?
Som om noen har GJORT meg noe?
Som om jeg hadde en underskrevet kontrakt på at ting skulle gå “my way”?
Hvor kommer den forestillingen fra? At vi kan ta noe for gitt?
Hvem er det vi blir sinte på når planene går i vasken og virkeligheten endrer seg?
Vår egen maktesløshet? Skjebnen? Gud? Foreldrene våre? Arbeidsgiver? Regjeringen? Innvandrerne? Kineserne? Feministene? De jævla søringan´?
Det må jo være noen sin SKYLD!

“Mennesket spår, Gud rår”, sa de gamle. Det er én måte å se det på.
I så fall er det Gud sin feil. Godt å vite hvor man skal plassere ansvaret …


by

Nuet

Lev i nuet.
Det er tidens mantra og du kan finne hyllemeter på hyllemeter av bøker som skal hjelpe akkurat DEG til å leve i nuet. Det er en hel vitenskap.
Greit nok det.

Men jeg vil slå et slag for  fortiden og framtiden. Lev mer i fortiden og framtiden – når du er ferdig med å konsentrere deg om nuet.
Vi mennesker har hukommelse. Den mest fantastiske gaven av alle!
Den kan vi bruke til å gjenoppleve fortidens alle gleder. Vi trenger ikke dvele ved det vanskelige – vi kan kalle fram gode minner og glede oss over dem igjen og igjen og igjen. Vi kan treffe mennesker som er gått bort, vi kan besøke hus som ikke står lenger.
Hvorfor ikke?
Vi har også fantasi. En annen fantastisk gave.
Den kan vi bruke til å se inn i framtiden og oppleve glede og håp. Evnen til å drømme om og glede seg til noe er en undervurdert ressurs. Bruk den!

Ikke et vondt ord om nuet. Øyeblikket er evig and all that jazz.
Men hukommelsen og fantasien får ikke plass der. De trives best i fortiden og framtiden.
De er grunnlaget for takknemlighet og håp.


by

Mot normalt

Vi lever i pandemiens tid. Nå heter det ikke lenger “i våre dager“. Nå heter det “i disse koronatider“.
Verden står på hodet. Jeg har satt en bamse i vinduet.
Ting som jeg tok for gitt viste seg å ikke være gitt.
Å kunne gå inn og ut av mitt eget hus, å kunne få en klem av et barnebarn, å kunne gå til tannlegen og frisøren, å invitere gjester, å reise fritt, gå på kino eller kafé, på jobb, på skole, ta bussen. Alt er avlyst. Barnedåper, konfirmasjoner, bryllup og begravelser. Eksamen! Barnetoget! Til og med OL er avlyst! Hovedprosesjonen i Bergen henger i en tynn tråd, jeg sier ikke mer  …

Her på Island har myndighetene tatt kloke grep og har i full åpenhet og med gjennomtenkte og godt begrunnete tiltak klart å holde hodet over vannet. Presidenten har kommet med et par kloke innspill. Statsministeren og helseministeren har stått i bakgrunnen og nikket samtykkende mens fagfolk har tatt seg av formidling og kontakt med publikum.
De har virkelig fått til en dugnad, noe som jeg egentlig alltid har ment strider mot dette kranglevorne folkets natur. De har ikke noe ord for dugnad i språket engang.
Men altså; under slagordene “Við erum öll almannavarnir” “Hlýðum Víði” og “Stöndum saman”  har folk gjort som de har fått beskjed om. Mot normalt.
Mennesket er tilpasningsdyktig. Det er vår styrke og svakhet. Vi venner oss til ting.
Det forbauser meg hvor fort det unormale er blitt normalt.
Når jeg nå ser en film fra gamle dager, f.eks. fra januar 2020, der folk omfavner hverandre og sitter i tette klynger og koser seg og hoster og nyser – da reagerer jeg instinktivt i protest. Når jeg ser barn dele en is og slikke hver sin gang får jeg innskytelsen å løpe til og forhindre en ulykke.
Når jeg ser et menneske på butikken med maske for ansiktet himler jeg ikke lenger med øynene  ….

Og det går opp for meg at “normalen” er en illusjon. Det eksisterer ikke en normal som vi skal tilbake til når det unormale er over. Det normale er det vi venner oss til her og nå.
Jeg bygger nye vaner i “disse koronatider” og noen av dem håper jeg vil vare  så lenge at de bli normale. Som å ha god håndhygiene f.eks.
Skal tro om disse koronatidene varer lenge nok til at verden rekker å opparbeide seg nye vaner? Nye normaler.


by

Savnet

Jeg savner min far.
Han ble borte i en tåkeverden. Alzheimers.
Han trår forsiktig i ulendt terreng, der det hverdags­lige har tatt på seg ukjente og skremmende former. Tåken gjør steiner til drauger og trær til troll. Oppgåtte stier ender i villniss og kjøkkenkroken er blitt ingenmannsland.
Kjære ansikter blir diffuse skygger og tåken legger sin klamme hånd over hjertets glør.
Nåtid og fortid blir ett, og framtiden forsvinner i skoddeeimen.

Leid, milde ljos.

I en tåkedis speider han etter landemerker og jeg kan ikke hjelpe. Mine rop når ikke fram.
Han forsvinner lenger og lenger bort og mørket lukker seg bak ryggen hans.
Jeg står igjen, med alle minnene som løsrevne ark i hånden.

Leid, milde ljos, igjennom skoddeeim, leid du meg fram!
Eg går i mørke natt langt frå min heim, leid du meg fram!
Før du min fot, eg treng ei sjå min veg så langt og vidt
– eit steg er nok åt meg.


by

Med eller uten

Livet er fullt av dilemma. Sånn er det bare. Man kan ikke få både i pose og sekk – det fant de ut allerede i gamle dager.

Et av mine daglige små dilemma er dette: skal jeg ta min morgentrim med eller uten øretelefoner, eller hørlurar som det så morsomt heter på svensk.
Jeg ser at de fleste rundt meg trimmer MED, enten de er ute på gangstien eller inne på tredemøllen.
Jeg kan forstå det.
Tiden går fortere hvis man har noe å høre på, og med en interessant og informativ podkast på øret kan man bli sprekere og klokere i samme slengen! To fluer i en smekk slår an hos dagens travle folk. Dessuten kan frisk musikk gi økt piff og pågangsmot når kreftene begynner å minke. Det er absolutt mye som taler for å trimme MED lyd på øret.

MEN

Det er ting som taler MOT også.
Jeg har oppdaget at hvis jeg legger hørlurene igjen hjemme så blir tankene og oppmerksomheten min ikke lenger styrt av utenlandske band og entusiastiske folkeopplysere. Tankene mine flagrer vilt og uhemmet fra det ene til det andre og plutselig kan en ny og lys idé slå ned – helt av seg selv.
Og hvis jeg er ute og går en tur på stien kan jeg høre fuglesangen.
To fluer i en smekk det også ….


by

Nytt år.

Da er det nye året her. Igjen!
Jeg starter hvert nytt år med Nyttårskonsert fra Wien, og kan ikke tenke meg en bedre begynnelse.
Årets konsert var spektakulær. Orkesteret spilte presist, som én mann, de spilte hverandre gode – som det heter på fotballspråket. Dirigenten var seriøs med minimalistiske gester, men storslått uttrykk. Fjernsynsproduksjonen var sømløs, kameravinklene oppfinnsomme, blomsterdekorasjonene så bugnende at du formelig kjente roseduften i stuen. Danserne var unge og spenstige, koreorgrafien tidsriktig, kostymene oppsiktsvekkende. Omgivelsene, gobelinene, parkettgulvene, marmorbalustradene, prismekronene, schlottene, ruinene, die Bürgen, die Bergen. die blaue Donau. Publikum i feststemning, soignerte og coiffurerte herrer, perlepyntete damer og kimonokledde japanere.
Overveldende overdådig overgikk Wienersymfonikerne seg selv denne gangen. Hver detalj gjennomtenk og utsøkt forseggjort. Finkultur på sitt aller ypperste og mest raffinerte.
Så høyt kan mennesket nå for å skape nytelse, skjønnhet og skjær fryd.

På kanalen ved siden av viste de nyhetskavalkade med bilder fra Jemen.
Så lavt kan mennesket nå for å skape smerte, redsel og skjær fortvilelse.
Hver detalj utpønsket og gjennomtenkt. Blottlagt grusomhet på sitt mest barbariske.
Den menneskelige spennvidden blir synlig. Fra det mest opphøyde til det mest nedrige.

Nyttårskonserten gir meg alltid håp, for den viser meg at vi er i stand til å skape stor skjønnhet og dele den med hverandre.

Mitt håp er uadskillelig fra min tro. Som kristen har jeg ingen illusjoner om enkeltmenneskets og menneskehetens evne til å frelse seg selv. Men jeg tror det finnes en sannhet som fører til en veg som fører til livet. (Joh. 14,6)

Komme ditt rike.
Godt år 2019


by

The fat lady is singing

Amalie_Materna_as_Brünhilde_1876_-_IL1

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

It ain´t over till the fat lady sings.

Sånn lyder et engelsk uttrykk. Antakelig kommer det fra operaverdenen. Der er det jo mange feite damer som synger, og en ordentlig opera ender sånn. Den feite divaen synger. Og dør. Mens hun fortsetter å synge.

Uttrykket betyr det samme som It ain´t over till it´s over.

Ikke ta seieren på forskudd – hvis en vil tolke det mistrøstig.

Men det har også optimistiske overtoner: så lenge det er liv er det håp.

Det er aldri for seint å snu.

Aldri for seint å begynne på nytt.

Jeg vet ikke om jeg kan kalle meg en lady, det er et definisjonsspørsmål, men jeg er i allefall ikke så verst feit. Og synge gjør jeg nå. Ut!

Ut med det gamle, Inn med det nye!

Out with the bad air – in with the good

 


by

Den nakne sannhet

La tissen levva
http://www.aftenbladet.no/meninger/Free-Willy-La-tissen-levva-3800335.html

Free the nipple
http://icelandmag.visir.is/article/icelandic-free-nipple-campaign-takes-over-capital

Jeg må tilstå at jeg ikke helt har sansen. Det er antakelig min inngrodde blygsel som får meg til å steile litt. Men kanskje er det ikke så gale. Kanskje er det dette verden trenger. At folk får se hvordan en faktisk levende kropp ser ut. Kanskje er det nødvendig at en faktisk autentisk ubearbeidet kropp får vise seg fram.

Av og til må jeg bare gi meg over og si som Obstfelder:
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig…


by

Verdinøytral??

Jeg er lingvist med særlig svakhet for pragmatikk. Det er den disiplinen innenfor faget som handler om hvordan folk bruker språket og hvorfor de velger som de gjør.
Alle språklige ytringer har en hensikt, bevisst eller ubevisst, åpenlys eller fordekt. Alle språklige ytringer blir oppfattet av mottaker, ikke nødvendigvis i tråd med hensikten.
For å gjøre en pragmatisk analyse må man ha godt grep på morfologi, syntaks, semantikk, fonologi (hvis det er et muntlig utsagn), etymologi, språkhistorie, psykologi, sosiologi, kulturhistorie, filosofi m.m. I pragmatikken er intet menneskelig uvedkommende.

Pragmatikeren i meg har hatt litt å stri med nå en stund. Jeg har fått begrepet “verdinøytral” på hjernen og jobber febrilsk for å forstå det. Det har vært brukt i debatten et godt stykke tid, men jeg fikk det først innpå meg for et års tid siden da det gikk ut et bud fra UDI om at asylsøkere bare måtte innkvarteres i verdinøytrale rom. Midt i den store folkevandringen 2017 hadde en unevnt kristen institusjon åpnet dørene for flyktninger som formodentlig var muslimer. Det hang kors på noen av veggene. Kanskje Jesus-bilder også, for alt jeg vet.
Det gikk fram av nyheten av UDI mente at hvis korset ble tatt ned, da ble rommet verdinøytralt.
Dette overgår min forstand.

Ikke at flyktninger har søvnproblemer, det er lett å forstå, og kanskje kan et kors på veggen forringe søvnen ytterligere, det kan jo hende. Kanskje mente UDI at det var viktig å kamuflere at kristendom finnes i Norge og kors kan finnes på offentlig sted. Debatten om hvordan vi skal presentere norske skikker og omgivelser for gjester orker jeg ikke å engasjere meg i.
Det er selv ordet – begrepet – jeg sliter med.

Verdinøytral?
Er ikke det en contradiction-in-terms? Kan en ting ha en nøytral verdi? Være uten et verdiinnhold? Er det ikke det samme som å være verdiløs? Og er det noe å trakte etter?

Jeg går ut fra at vertskapet ble pålagt å bare servere verdinøytral mat også. Hvilke verdier de i den sammenheng skulle forholde seg nøytrale til, næringsverdier eller smaksverdier …. hva vet jeg?

I debatten om verdinøytrale innkvarteringsmuligheter og verdinøytral skole virker det som begrepet blir sett på som positivt, noe å trakte etter. Jo utydeligere verdier, jo bedre.

Er det  mulig å tenke seg et menneskelig forhold som ikke har en implisitt verdi?

It does not compute in my head.


by

Fotballfeberfri

Fotball er egentlig ikke min greie.
Styrkeløft er den eneste idretten jeg har nådd langt i og engasjert meg i direkte. Som utøver, dommer, i styre og stell og som stevnearrangør. Håndball er den eneste idretten jeg har betalt meg inn for å se, bortsett fra ett og annet friidrettstevne.
Jeg har jo vært på fotballkamp, for all del. To ganger i Engand, men da mer for å se på publikum enn på spillet. Og så i barndommen da pappa tok meg med på Bergheim for å se Florvåg spille 3-divisjonskamp mot Varegg. Type ..
Det var sikker mest for at mamma skulle få fred den stunden. For meg handlet det mest om å få is i pausen. Det var en is- og brushytte der som solgte en firkantet Isbjørns jordbæris som var kjempegod og verdt en hel omgangs kjedsommelige venting.

Klubbfotball – ellers takk.
Brannsupportere og ManU-folk som sover i sengetøy med klubblogo ser jeg på med skepsis. Det virker helt sprøtt på meg. For sosialpsykologer kan jeg se at det er et interessant forskningsområde, men jeg er lingvist og den eneste faglige innfallsvinkelen jeg kan finne er valget av klubbnavn og de språklige implikasjonene i kampropene.
Vålerenga – Rosenborg – Lillestrøm er jo klubbnavn som gir seg selv.
Men Brann?
Brann??
Alvorlig???

Nok om det.

Jeg gjør unntak fra fotball-likegyldigheten når det er VM og EM. De stor turneringene fenger meg. Engasjementet på tribunene interesserer meg. Og selv om jeg aldri husker fra runde til runde hvem som spilte uavgjort mot hvem i forrige kamp, så klarer jeg sånn noenlunde å henge med. Jeg har sett tilstrekkelig mange kamper til å forstå offside-reglene og jeg har utviklet skjønn nok til å kunne sette pris på godt spill. Jeg kjenner det igjen når jeg ser det.

Nå er VM på gang. I Russland med tilhørende politisk bakteppe og ståhei.
Jeg driter i det og benker meg foran TV-en i så stor grad at det blir abstinens når finalen er over.
I år var Island med for første gang, så nå fikk vi det helt inn på livet. 20% av befolkningen reiste til Russland.
Jeg holdt meg på sidelinjen i den forstand at jeg kjøpte ikke engang supportertrøye.
(VM skapte faktisk problemer for oss i Styrkeløftforbundet, for leverandøren av våre nye landslagsdrakter var offisiell skaffer av islandske fotballdrakter og hadde så mye å gjøre at han kunne ikke overholde avtalen med oss! Typisk!)
Jeg lærte heller ikke navnene på de islandske heltene. Bortsett fra Gylfi Sigurðsson, kaptein Aron med vikingskjegget, Birkir – han unge barnslige med langt lyst hår og Hannes som reddet straffe fra Messi. Også Heimir selvsagt, trener og tannlege fra Vestmannaøyene.
Men jeg lærte Húh-ið og trente på det med mine små barnebarn!

Nå er de ute av dansen til nasjonens store skuffelse blandet med intens stolthet. De gjorde det sa bra som det var mulig å forvente på forhånd. I motsetning til tyskerne.

De fleste store nasjonene er videre. Noen av dem med et nødskrik, men kvalitetene viser seg etterhvert. Det blir spennende å se. Jeg har tenkt å la meg rive med.
Brasil begynner å vise takter. Belgia er gode. Ronaldo har tenkt å bli verdensmester. Hva gjør Frankrike, eller den nye England. Blir det Danmark-Sverige i finalen?

Fotballen er rund. Den som lever får se.


by

The human factor

Det som skiller kristendom, og kanskje andre religioner også for alt jeg vet, fra andre ideologier og tankekonstrusjoner, politiske, økonomiske og vitenskapelige, er at den tar høyde for den menneskelige faktor.

Noen sier at det som kjennetegner religionen er at den tar det guddommelige med i beregningen. Nei, sier jeg. Det som kjennetegner kristendommen er vel så mye at den tar det menneskelige med i beregningen.

Hvis du stiller opp en vitenskapelig teori og har tenkt å legge den til grunn uten å ta den menneskelige faktor med i beregningen, kan du fort komme skjevt ut.
Hvis du vil kalkulere økonomisk vekst utfra økonomiske regneformler uten å ta den menneskelige faktor med i beregningen, vil du bli overrasket.
Hvis du vil drive politikk utfra sosiologiske teorier og ideologisk overbevisning uten å ta høyde for den menneskelige faktor, kan du fort tape et valg.

Det er ikke alle som tror som jeg at Bibelen forteller sannheten om Gud, det får så være.
Men at den forteller sannheten om Mennesket, det er det ikke mye tvil om.


by

Personlig hygiene

Personlig hygiene er nettopp det: personlig.

Jeg blir provosert når reklamene prøver å fortelle meg når, hvor, hvordan, hvor ofte og med hva jeg skal vaske meg, skylle meg og smøre meg inn.
Jeg tar mine råd fra leger og tannleger: hyppig håndvask, nitid sårstell, regelmessig tannpuss og -pirking og årlig tannlegekontroll. Det er min kroppspleie i et nøtteskall. Sporadisk hårvask og dusjing etter behov kommer i tillegg.
Manikyren tar Anna Dóra seg av, min negledame.

Mine utgifter til toalettprodukter er tilsvarende små. Jeg budsjetterer med en hundrings i måneden. Toppen. For å være helt ærlig sparer jeg penger på å snylte på de andre i familien. Når jeg går i dusjen, griper jeg den første og beste plastflasken som er for hånden, som noen andre har satt fra seg, og bruker den.
Etter at synet ble dårligere har det av og til gitt seg uforutsette utslag, som da jeg forleden oppdaget at jeg stod og vasket meg med hårbalsam. Jeg tok ikke skade av det. Tvert imot merket jeg at huden ble naturlig glansende, myk og føyelig. Akkurat som reklamen hadde lovet.

I morges lot jeg hårproduktet stå og grep i steden en irrgrønn flaske som bar det treffende navnet Irish Green. Når jeg pirte veldig med øynene mente jeg å kunne skimte at det stod Body Wash på flasken. Med én gang jeg åpnet den visste jeg at dette ikke var noe for meg. Denne var beregnet på menn, den hadde en maskulin duft.
En eller annen (Elizabeth Arden?) har indoktrinert nesen min til å godta at det finnes herre- og damesåper. WTF. Ved nærmere snusing kom jeg fram til at det var furunål det luktet. En frisk og god duft – men er den spesielt maskulin? Kaller den fram bildet av de dype furuskoger der menn er menn og går rundt i rutete tømmerhoggerskjorter med oppbrettete ermer og massive underarmer? Såpeproduksjon er en trilliardbusinnes så jeg går ut fra at det investeres mye i å forske på sånne ting …
Jeg nølte, men så kom jeg på at jeg hadde fått et steindyrt fotbadesalt en gang som luktet furunål – så det måtte likevel være ok for damer å vaske seg med furu, i alle fall opp til knærne.

Hudkremer og sminke er en historie for seg. Jeg får ikke taket på det og jeg er klar over at det er meg det er noe i veien med – at det er jeg som avviker fra normalen her.
Selv mine nærmeste venner fortviler og gir meg sminkekurs i bursdagsgave. Og jeg setter stor pris på det, kors på halsen. Nå er jeg over 60 år gammel og har ennå ikke kommet igang med leppestift og øyenskygge – jeg frykter at det kan være for sent ..
Men huden min er sunn og frisk, uten lyte, etter 60 års bruk. Jeg har en hud som reklamene evfemistisk kaller “moden”. Kanskje jeg til og med har havnet i kategorien “moden 2”.
Litt rynker her og der er ikke til å unngå men holder meg ikke våken om natten. At jeg er litt blass og kunne ha nytte av en smule farge i fjeset skal jeg være den første til å innrømme, men det står så langt nede på min prioriteringsliste at jeg kommer liksom aldri helt fram til det.

Sannsynligheten er stor for at jeg kommer til å tatovere meg før jeg begynner å sminke meg daglig. Sånn som det ser ut nå i alle fall.