Jeg hadde en rystende opplevelse for nylig.
Etter en god natts søvn våknet jeg fullstendig helpeløs og kom meg ikke ut av sengen. Jeg kunne ikke sette meg opp. Jeg kunne ikke bevege hodet.
Hvis jeg lå ubeveglig og så rett fram var jeg som vanlig. Med én gang jeg flyttet blikket eller prøvde å sette meg opp, gikk det helt rundt for meg og jeg begynte å kaste opp. Jeg hadde fått et kraftig anfall av BPPV, krystallsyke.
Etter noen timer og et par konsultasjoner med legevakten endte det med at jeg ble båret ut i sykebilen av to sterke karer og fraktet til akutten. Hver gang vi passerte en fartsdump, spydde jeg.
På legevakten ble jeg godt mottatt, selv om det var midt i covid19-krisen og undersøkt av en hel gjeng av leger, både spesialister og legestudenter. Det ble tatt blodprøver i hytt og vær, hjernen min ble scannet to ganger og jeg svarte på de samme spørsmålene igjen og igjen som i et tredjegradsforhør. Så lenge jeg lå stille var jeg frisk som en fisk, med én gang jeg léet på meg mistet jeg hodet og begynte å spy som en alke.

Jeg var ganske rolig for jeg mente å vite hva som var i veien med meg, men det var betryggende at legene tok tilstanden så alvorlig og ville utelukke andre og skumlere diagnoser.

Langt utpå kvelden kom det omsider en ung øre-nese-hals lege og fikset meg. Hun var vennlig, men kontant – en ypperlig kombinasjon for en lege med dårlig tid.
Uten videre om og men utførte hun Epleys manøver. Det føltes som et fysisk overgrep, som det jo i en viss forstand var. Det går kort fortalt ut på å riste de malplasserte krystallene tilbake på plass, det vil si å riste pasientens hode fram og tilbake, opp og ned etter et mønster som den godeste Epley i sinn tid klarte å pønske ut. Prosedyren endte med at jeg måtte sitte på sengekanten i 15 minutter mens de bortkomne krystallene fant vegen hjem igjen.
Det var en selsom opplevelse. Jeg satt i sykehussengen og klamret meg panisk til sengekanten og spydde uten pause. Det var som å være ombord i Roald Amundsen over Drake-passasjen i full storm.

Etter at kvarteret var omme fikk jeg lov å legge meg ned igjen og ble flyttet til et enerom der jeg fikk tilbringe natten i ro og fred.
Da jeg våknet neste morgen klarte jeg å sette meg opp i sengen. Forsiktig som en olding satte jeg beina på gulvet og da legen kom på morgenvisitt stod jeg på egne bein uten å holde meg. For en bedring!
Med støtte fra en hjelpepleier kunne jeg stavre meg på toalettet for egen maskin. To timer senere var jeg hjemme igjen. Takket være Epley.

Det tok nærmere to uker før jeg var restituert. De første dagene gikk jeg langs veggene og støttet meg og lot være å kjøre bil eller gjøre brå bevegelser. Fortsatt merker jeg at yogaøvelser med hodet ned og baken opp ikke er noe for meg, men det går framover.

Moralen er: enkelte problemer kan bare løses ved å gjennomgå rystende opplevelser.
Det kan kjennes uutholdelig smertefullt og grusomt mens det står på, men resultatet kan være legende og tjenlig på alle måter.