Hva er mitt yndlingssted?
Det stedet jeg har det best og helst vil være?
I Bergen? I Paris? London? Italia? På hytten? På sjøen? På trening?
Mitt yndlingssted er sengen min.

Dette høres patetisk ut, jeg vet det.
Det er ikke sånn at jeg helst ikke vil stå opp om morgenen og helst vil ligge til sengs hele dagen, det er ikke dét jeg mener. Riktignok er jeg flegmatisk og makelig anlagt, men ikke SÅ.
Jeg er ganske enkelt glad i sengen min. Jeg bruker den til å sove i.
Jeg spiser ikke frokost på den – ikke engang i helgene.
Jeg leser ikke på den – det har jeg sluttet med for lenge siden.
Jeg har aldri hatt TV på soverommet, på meg virker det helt bakvendt.
Nei, sove og drømme og hvile – det har jeg sengen til.

Å slange seg ned i kjølig sengetøy etter en lang dag og vri og vende på seg som en hund for å finne den riktige stillingen? Herlig.

Jeg sover godt, bank i bordet. Jeg våkner riktignok opp om natten oftere enn jeg vil, men jeg har ikke problemer med å sovne igjen. Jeg har et hemmelig sovemiddel som virker som bare det. På null komma null.

Kanskje jeg burde ta patent på det?
Det er inspirert av den tidløse metoden som alle foreldre og besteforeldre kjenner – nynning og/eller historiefortelling.
Det er søvndyssende å bli sunget eller lest for. Det kan være søvndyssende å lese for andre også, for den saks skyld. Hvor mange besteforeldre har ikke sovnet selv, midt under putekrigen?

Det kan være lyden av en monoton stemme, men jeg tror det er mer det å måtte ligge stille og  konsentrere seg om å høre etter. Alle distraksjoner som ellers holder en våken; lyder utenfra, lyder fra huset, skygger på veggene, tanker og bekymringer blir borte når man konsentrerer seg om å følge med i melodien eller historien. Og vips – er man i drømmeland.
Det er min metode.
Jeg har ingen som leser for meg, jeg må fortelle selv.
Jeg legger meg godt til rette, så velger jeg en historie jeg kjenner godt. Det er en fordel om den er litt innviklet, med mange hoved- og bipersoner. Hobbiten f.eks, eller Ringenes herre. Eller en krimintrige, a la Agatha Christie.
Så begynner jeg å fortelle meg selv historien i tankene – jeg snakker ikke høyt.
Det var en gang en hobbit. En hobbit er et lite vesen som bor i et hull i jorden. Ikke et fuktig, rått og stinkende hull, men et tørt og velutstyrt, koselig og romslig hull med rund inngangsdør og dørklinke midt på. Vår spesielle hobbit het Bilbo og …. dermed er jeg sovnet. Det skal ikke mer til. Neste kveld må jeg begynne forfra igjen, og jeg kommer sjelden lenger enn til å presentere hovedpersonene før jeg mister bevisstheten.

Som en klokke! Bare prøv.  

ps. I det siste har jeg sovnet til beskrivelsen av Watergate-skandalens utvikling f.o.m. 17.juni 1972. Det virker også, og jeg har ennå ikke fått mareritt.