Jeg savner min far.
Han ble borte i en tåkeverden. Alzheimers.
Han trår forsiktig i ulendt terreng, der det hverdagslige har tatt på seg ukjente og skremmende former. Tåken gjør steiner til drauger og trær til troll. Oppgåtte stier ender i villniss og kjøkkenkroken er blitt ingenmannsland.
Kjære ansikter blir diffuse skygger og tåken legger sin klamme hånd over hjertets glør.
Nåtid og fortid blir ett, og framtiden forsvinner i skoddeeimen.
Leid, milde ljos.
I en tåkedis speider han etter landemerker og jeg kan ikke hjelpe. Mine rop når ikke fram.
Han forsvinner lenger og lenger bort og mørket lukker seg bak ryggen hans.
Jeg står igjen, med alle minnene som løsrevne ark i hånden.
Leid, milde ljos, igjennom skoddeeim, leid du meg fram!
Eg går i mørke natt langt frå min heim, leid du meg fram!
Før du min fot, eg treng ei sjå min veg så langt og vidt
– eit steg er nok åt meg.