Fotball er egentlig ikke min greie.
Styrkeløft er den eneste idretten jeg har nådd langt i og engasjert meg i direkte. Som utøver, dommer, i styre og stell og som stevnearrangør. Håndball er den eneste idretten jeg har betalt meg inn for å se, bortsett fra ett og annet friidrettstevne.
Jeg har jo vært på fotballkamp, for all del. To ganger i Engand, men da mer for å se på publikum enn på spillet. Og så i barndommen da pappa tok meg med på Bergheim for å se Florvåg spille 3-divisjonskamp mot Varegg. Type ..
Det var sikker mest for at mamma skulle få fred den stunden. For meg handlet det mest om å få is i pausen. Det var en is- og brushytte der som solgte en firkantet Isbjørns jordbæris som var kjempegod og verdt en hel omgangs kjedsommelige venting.
Klubbfotball – ellers takk.
Brannsupportere og ManU-folk som sover i sengetøy med klubblogo ser jeg på med skepsis. Det virker helt sprøtt på meg. For sosialpsykologer kan jeg se at det er et interessant forskningsområde, men jeg er lingvist og den eneste faglige innfallsvinkelen jeg kan finne er valget av klubbnavn og de språklige implikasjonene i kampropene.
Vålerenga – Rosenborg – Lillestrøm er jo klubbnavn som gir seg selv.
Men Brann?
Brann??
Alvorlig???
Nok om det.
Jeg gjør unntak fra fotball-likegyldigheten når det er VM og EM. De stor turneringene fenger meg. Engasjementet på tribunene interesserer meg. Og selv om jeg aldri husker fra runde til runde hvem som spilte uavgjort mot hvem i forrige kamp, så klarer jeg sånn noenlunde å henge med. Jeg har sett tilstrekkelig mange kamper til å forstå offside-reglene og jeg har utviklet skjønn nok til å kunne sette pris på godt spill. Jeg kjenner det igjen når jeg ser det.
Nå er VM på gang. I Russland med tilhørende politisk bakteppe og ståhei.
Jeg driter i det og benker meg foran TV-en i så stor grad at det blir abstinens når finalen er over.
I år var Island med for første gang, så nå fikk vi det helt inn på livet. 20% av befolkningen reiste til Russland.
Jeg holdt meg på sidelinjen i den forstand at jeg kjøpte ikke engang supportertrøye.
(VM skapte faktisk problemer for oss i Styrkeløftforbundet, for leverandøren av våre nye landslagsdrakter var offisiell skaffer av islandske fotballdrakter og hadde så mye å gjøre at han kunne ikke overholde avtalen med oss! Typisk!)
Jeg lærte heller ikke navnene på de islandske heltene. Bortsett fra Gylfi Sigurðsson, kaptein Aron med vikingskjegget, Birkir – han unge barnslige med langt lyst hår og Hannes som reddet straffe fra Messi. Også Heimir selvsagt, trener og tannlege fra Vestmannaøyene.
Men jeg lærte Húh-ið og trente på det med mine små barnebarn!
Nå er de ute av dansen til nasjonens store skuffelse blandet med intens stolthet. De gjorde det sa bra som det var mulig å forvente på forhånd. I motsetning til tyskerne.
De fleste store nasjonene er videre. Noen av dem med et nødskrik, men kvalitetene viser seg etterhvert. Det blir spennende å se. Jeg har tenkt å la meg rive med.
Brasil begynner å vise takter. Belgia er gode. Ronaldo har tenkt å bli verdensmester. Hva gjør Frankrike, eller den nye England. Blir det Danmark-Sverige i finalen?
Fotballen er rund. Den som lever får se.