I am a very stable genius, sa den amerikanske presidenten, og demonstrerte derved en selvinnsikt utenom det vanlige.

Selv er jeg stabil og stødig vil jeg si, men neppe noe geni.
Jeg er en vanlig medelsvensson av den typen det går tretten på dusinet av. Og er ikke det helt greit? Er vi ikke det, de fleste av oss? Helt vanlige mennesker?
Det finnes ting jeg ikke får til, ikke har greie på, ikke forstår og må ha hjelp til.
Det finnes ting jeg har bra greie på, er noenlunde selvhjelpen med og får til så jeg klarer meg.
Og det finnes ting jeg er over gjennomsnittet god til, har god greie på og kan hjelpe andre med.
Noen grensesprengende, epokegjørende genistreker har jeg ikke tegnet ennå, og tviler på at jeg kommer til å. Jeg er med andre ord et stabilt gjennomsnittsmenneske.

Her i landet er det blitt vanlig de siste årene å bruke ordet geni og genialt – snillingur og snilli – om helt hverdagslige saker.
Baker du en kake er du snillingur. Tar du et bra bilde er du snillingur. Gjør du en fornufting investering er du snillingur. Ungene får også høre det; rydder du på rommet ditt er du et geni. Blander du en salat til middag er du et geni.
Etter den målestokken har Trump kanskje dekning for påstanden sin.

Jeg går ut fra at det her handler om en endring i ordenes betydning. Snilli/genialitet har gått over til å dekke en hvilken som helst vellykket handling. På samme måte som ordet geðveikt/sinnsykt har gått fra å være en diagnose til å beskrive noe som kjempebra.
Antakelig forholder det seg slik.
For det er vel ikke sånn å forstå at foreldre på alvor genierklærer ungen fordi hun kan knyte skoene sine?
Det er vel ikke sånn at det er nødvendig å fortelle hverdagsmennesker at de er unormale, utenomordentlige og eksepsjonelt begavet?
Er det ikke nok å være helt vanlig? Leve livet sitt etter beste evne? Etter normalkurven?
Noe blir mislykket. Noe blir kjempebra. Det meste blir tilfredsstillende og funker helt greit.
Midt på treet.

Er du sikker på det med livsløgnen, doktor Relling?