Jeg fikk denne boken til jul av Nils 2008 og leste den ut i løpet av romjulen. Jeg var like klok etterpå og skjønte ikke bæret. Denne boken er den første i en serie på sju. Serien heter The Dark Tower og har noe med meningen med livet og universets hensikt å gjøre. Jeg må si at selv sjansen for å få vite svaret på den ultiate gåte er ikke nok til å friste meg til å lese de andre seks bøkene. Da får det heller være.
Godt forfatterhåndverk, men på-stedet-hvil framdriftsmessig. En bok man leser ut for å se om det ikke kommer en forklaring på siste side. Det gjør det ikke i dette tilfellet.
Category Archives: Books
Murakami, Haruki: The Wind-up Bird Chronicles
Jeg fikk denne boken til jul av Bára og Haukur. En av mine yndlingsbøker, sa Bára. Jeg begynte å lese. Den er VELDIG spesiell og veldig tunglest. Skrevet på en annen måte enn andre bøker jeg har lest. Den er statisk, mye tid brukt på detaljer. Jeg er en utålmodig leser, har problemer med å sette meg inn i lyriske skildringer.
Han har en veldig språkbeherskelse. Boken er som et maleri. Et abstrakt maleri med et utall bisarre personer som tilsynelatende har lite med hverandre å gjøre. Jeg ble ikke fanget og klarte ikke å lese boken ferdig. Men det var mange gode episoder underveis.
En av de mest grafiske og grymme tekster jeg noen gang har lest var beskrivelsen av den japanske spionen som ble flådd levende av mongolske soldater. Det var så grotesk at jeg måtte lese det med lukkete øyne.
Tore Renberg: Charlotte Isabel Hansen
Norge har fått en ny premieforfatter mens jeg har vært i utlandet og ikke fått det med meg. Tore Renberg har fått litteraturpriser og blitt filmet. Mannen som elsket Yngve er en film selv jeg hadde hørt om. Kanskje jeg burde se den.
Jeg var hos Thorhild som var begynt i lesering og beklaget seg over denne boka som de andre roste og kritikerne premierte og hun ikke hadde sansen for. Kan jeg få lese den, spurte jeg. Ja, for all del! Bare ta den med deg til Island! Ta den ut av landet! Þú mátt eiga hana, sa Thorhild. Continue reading
Maya Angelou: I know why the caged bird sings
En fantastisk bok, første bok av seks i hennes selvbiografi. En av de ikke altfor mange selvbiografer som faktisk har noe å si. Vokst opp i fattigdom i svarteste sørstatsmiljø. Har opplevd de svartes likestillingskamp på nært hold. Les den.
Tittelen er tatt fra diktet Sympathy av Paul Laurence Dunbar
I know what the caged bird feels, alas!
When the sun is bright on the upland slopes;
When the wind stirs soft through the springing grass,
And the river flows like a stream of glass;
When the first bird sings and the first bud opes,
And the faint perfume from its chalice steals—
I know what the caged bird feels!
I know why the caged bird beats his wing
Till its blood is red on the cruel bars;
For he must fly back to his perch and cling
When he fain would be on the bough a-swing;
And a pain still throbs in the old, old scars
And they pulse again with a keener sting—
I know why he beats his wing!
I know why the caged bird sings, ah me,
When his wing is bruised and his bosom sore,—
When he beats his bars and he would be free;
It is not a carol of joy or glee,
But a prayer that he sends from his heart’s deep core,
But a plea, that upward to Heaven he flings—
I know why the caged bird sings!
Isabelle Allende: Hús andanna
Denne boken leste jeg da jeg gikk gravid med Astrid. Jeg fikk låne den av Una. Jeg leste den i islandsk oversettelse av Thor Vilhjálmsson. Oversettelsen var fantastisk. De som både kan spansk og islandsk mener at han har diktet ganske mye selv også, men det har jeg ingen forutsetninger for å uttale meg om.
Jeg slukte boken. Jeg utsatte reisen til klinikken til siste øyeblikk for å kunne lese. Etter fødselen skyndte jeg meg tilbake til boken, og håpet at ingen skulle komme og forstyrre meg i besøkstiden. Jeg ville bare lese mer.
Jeg gruet meg til at jeg skulle bli ferdig med den. Dette var den type leseropplevelse som man ikke vil at skal ta slutt.
Marina Fiorato: The Glassblower of Murano
Jeg kjøpte denne boken fordi jeg hadde hørt at den skulle være spennende. Der ser du hvor mye man skal stole på kritikerne! Og så handlet den jo også om noe som jeg var litt interessert i. Jeg har da vært på Murano og handlet glass, jeg. Jeg har vel kjøpt håndlaget muranoglass i anledning sølvbryllupet vårt.
Så jeg gledet meg litt til å lese og gjenoppleve stemningen.
Den gang ei. Continue reading
Jung Chang, Jon Halliday: MAO. Den ukjente historien
Jeg kjøpte MAO-boken i sommer. Tenkte at det kunne være en idé, jeg liker å lese biografier, særlig om personer som jeg selv husker og forbinder noe med. MAO-boken var en murstein, en kinesisk mur-stein på 800 sider. Det avskrekket meg ikke. Det var bilder i den. Jeg begynte å lese og så straks at dette var en bok som måtte taes i porsjoner. Continue reading
Paasilinna møter Gump
Jonas Jonasson: Hundraåringen som klev ut genom fönstret och försvann
fikk jeg til jul av Kristín. På islandsk.
På islandsk heter den Gamlinginn. En tittel som ikke fristet meg mer enn som så at boken ble glemt under alle julekortene og ikke kom for en dag før i går. Da først ryddet jeg opp i julekortene – et faktum som det sikkert kan trekkes konklusjoner av. Continue reading
The Help – a “must-miss”?
Kathryn Stockett; the Help
Denne boken har fått stor oppmerksomhet, både som bok og film. Den svarte skuespilleren som serverer fyllte sjokoladekaker har fått Oscarsprisen.
Jeg hørte boken som lydbok. Det var en flott opplevelse. Det var ulike skuespillere som leste de ulike rollene og det hele ble som et spennende skuespill. Veldig bra gjort. En-null til lydboken som medium. Continue reading
Childhood’s end
Arthur C. Clark: Childhood´s End
Jeg er rekonvalesent og har god tid til å lese/lytte til bøker. Jeg fant fram til en gammel og god; Arthur C. Clark: Childhood’s end (1953). Hans bøker er lesverdige, en av de aller ypperste sci-fi forfattere spør du meg.
Om denne romanen sier C.S.Lewis: “There has been nothing like it for years…an author who understands there may be things that have a higher claim on humanity than its own ‘survival’.” Continue reading
Finne seg sjæl
Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned.
Nok en gang har jeg Thorhild å takke for en flott leseropplevelse. Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned.
Hun anbefalte den på det varmeste, jeg hadde ikke hørt om fyren en gang. Og ville aldri ha funnet på å kjøpe boken om det så var på Mammutsalget.
Det er godt å ha beleste venner. Continue reading
John Irving: The World according to Garp
En av mine absolutt beste bøker og den beste porten inn til John Irvings fantastiske fabuleringer.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg føler meg som en Ellen Jamesianer ..
John Irving: A Son of The Circus
Denne er nå helt på grensen til å bli en satire av seg selv. Her tar Irving det burleske helt ut. Ingen andre steder har jeg sett han ha så mange baller i luften samtidig. Som en sirkusartist nettopp. Her er det dverger med klumpfot, hollywood møter bollywood, hemmelige bortkomne tvillinger, mord på golfbanen, dramatiske amputasjoner, jesuittermunker og transseksuelle… You name it, he´s got it.
Fargerikt og kaotisk som et indisk marked med andre ord.
Boken er seinlest men svært underholdende. Den må oppleves, ikke forstås eller tolkes.
Jeg fikk boken av Rut. Hun hadde vært på foredrag med Irving, og hadde boken med til meg, signert av forfatteren og alt og det.
Arto Paasilinna: Harens år
Der tydeligvis uendelig mye mot og kraft å finne i de finske skogene. Vatanen og haren finner seg selv og sin selvstendighet i kamp mot bjørner, diplomatfruer, psykotiske bulldoserførere og militære kompanier. De lar seg ikke stoppe. Og når det røyner på, drar de til skogs. Der bjørkorna susar.
Arto Paasilinna: Kollektivt selvmord.
Og jeg som trodde at finnene ikke hadde humor. Dette er uten sammenlikning en av de morsomste bøker jeg har lest i mitt liv. Og det til tross for at temaet er selvmord.
Og boka tar slett ikke lett på temaet. Vi får høre om de mest tragiske skjebner, og det kryr av fulle, tungsindige finner som ikke har annen utvei enn badstu når livet blir for tøft. Continue reading
Nytt testamente
Jeg har lest ut nytestamentet mitt.
Bokstavelig talt lest det i fillebiter.
I dag ramlet det fra hverandre for godt, jeg kan bare glemme å prøve å lime det sammen igjen.
Jeg må ha et nytt testamente.
Jeg har en haug med bibler på ymse språk. Skinnbind og gullkant.
Men de er egentlig mest til pynt, de duger ikke til daglig bruk. Jeg pleier å streke under og skrive og herje med mine bruksbibler, så de må helst være egnet til det.
Det som nå er utlest, var flott. Porøst papir sem egnet seg til å skrive på.
Det var uinnbundet, illustrert med tittelen God nytt. Og jeg har skrevet mange kommentarer og kloke ord inni der. Hva skal jeg gjøre nå?
Berlinerpoplene
Jeg har oppdaget en ny forfatter, ny for meg. Hun er tydeligvis veletablert i Norge, men det tar jo alltid litt tid før jeg får øynene opp. Jeg så henne “på Skavland” forleden og ble fristet til å kjøpe Berlinerpoplene. Hun heger Anne B Ragde.
Det var en kjempegod bok, jeg leste den i helgen. Slukte er det vel rettere å si.
Paulo Coelho gå hjem og vogg!
Det var noe nesten Undset-sk over den. Middelalderske bondetradisjoner med blodsbånd, gård og odel over alt annet. Praktisk kvinnelig synspunt med masse mat og vasking uansett krisesituasjon. Rause og anstendige mennesker. Stort drama i realistisk setting. Menneskers kamp, seier og fornedrelse.
Boken er uhyre velkomponert, tre generasjoners liv vist gjennom en ukes handling uten at det virker forsert på noen måte. Vekslende synsvinkel gir oss innsyn i alle hovedpersonene, bortsett fra gamlefar i huset. Han som har vært nedverdighet og ignorert hele sitt liv, blir det også i denne boken.
Jeg var på teater også i helgen. Så Martin McDonagh´s Pillowman. Imponerende skuespillerprestasjoner. Grusommer scener. For grusomme etter min mening. Hvis dette skulle være et spill om kunstens stilling i et totalitært samfunn, kunstnerens ansvar og frihet, skjøt han på fluer med kanon.
Jeg fikk avsmak. Og å blande sammen humor og barnemishandling har jeg ikke sansen for. Uansett hvor kunstnerisk det er gjort.
Verdens mest oppskrytte bok?
Paulo Coelho er en av samtidens mest interessante forfattere. Det står det i avisen.
Da jeg var yngre leste jeg mye, alt jeg kom over, forleste meg nærmest.
Så kom det et metthetspunkt da jeg nesten ikke orket å lese.
Nå er jeg begynt å lese igjen, men nå er jeg blitt eldre og har dårlig tid. Nå leser jeg bare bøker jeg synes er interessante. Jeg gir ikke fem øre for å droppe en bok hvis jeg ikke liker første kapittel. Tidligere leste jeg bøkene alltid ut, kanskje av skjær høflighet mot forfatteren!
Det er det slutt på. Nå leser jeg omhyggelig bare ting jeg mener er noe. Hvis jeg ikke liker boken, tar jeg heller fram en gammel bok som jeg vet at jeg liker og leser den omigjen.
Men jeg prøver jo å følge med.
Jeg har lest DaVinci-koden for all del. En fasinerende idé og masse spennende stoff som kokte helt ut i kålen og ble til en pinlig b-filmaktiv hollywoodavslutning.
Og så hadde jeg jo hørt så mye om denne Coelho. Man kunne ikke regne seg som en oppdatert og sivilisert leser uten å ha lest Alkymisten.
Ferietid og godt med overskudd, nå skal det gjøres. Jeg kjøper Alkymisten og setter meg godt til rette for å finne ut hva det er millioner av mennesker worldwide har falt i staver over.
Det er en kort bok, så det bør ikke gå lange tiden før jeg er blant de innvidde.
Jeg leser og måper og måper og leser. Og før jeg vet ordet av det er historien over. Jeg kan ikke tro det. Jeg titter inni permen, jeg titter under boka, jeg titter i handleposen, jeg titter på gulvet under stolen. Var det ikke noe mer her, da? Var dette alt?