William Shatner hefur komist út i geim. Stórmerkilegt! Í fyrsta lagi stórmerkilegt að það skyldi vera hægt að senda níræðan mann út í geim og ná honum niður aftur í heilu lagi! Ef hann getur gert það þá getur hver sem er gert það. Hver sem er – sem hefur efni á því, það er að segja. Eða sem er kapteinn James T. Kirk. Því það er auðvitað málið. Jeff Bezos er ekki að skjóta Shatner á loft vegna þess að hann er allra leikara bestur og mesti mannvinur heims. Shatner er skotið á loft vegna þess að hann er James T. Kirk.
Í öðru lagi er stórmerkilegt að sjá þessa birtingarmynd af þýðingu StarTrek í menningu okkar og hvatningaráhrif þess á menn eins og Bezos sem “boldly have gone where no man has gone before“. Ég tek það til mín sem staðfestingu á að það er ekki endilega ég sem er skrýtin, verandi heilshugar trekkie.
Í þriðja lagi er stórmerkilegt að sjá viðtölin við Shatner nýlentan. Maður sem oftast hefur komið fyrir í viðtölum sem frekar arrogant og kýniskur rembingskarl er kominn niður á jörðina – í tvöfaldri merkingu. Hann er sleginn, lotningarfullur og orða vant. Hann hefur farið um heima og geima, séð heiminn og geiminn og sjálfan sig í réttum hlutföllum og áttað sig.
Viðbrögð hans ætti að færa okkur heim sanninn um hversu mikill munur það er fyrir manneskju annars vegar að VITA eitthvað og hins vegar að REYNA eitthvað. Til að skilja er ekki nóg að vita og hafa þekkingu. Til að skilja þurfa menn að reyna á eigin skinni.
I hope I will never recover from this, sagði karlinn. Í mínum eyrum hljómar það svona: Ég vona að þessi opinberun muni móta líf mitt héðan í frá, að sjóndeildarhringurinn dragist ekki saman aftur, að ég hafi lært í eitt skipti fyrir öll að jörðin snúist um sólina, ekki um mig og að lífið er dýrmætt og viðkvæmt.
Jeg var ukarakteristisk oppmerksom her en dag og klarte å kvele en svindel i fødselen. En venn sendte meg en melding og skrøt av min velutviklede “spidey sense”. Jeg kjente ikke uttrykket, og slo opp i Urban Dictionary, en kilde til interessant informasjon. Sterk intuisjon – magefølelse, betyr det.
En oppfordring til å stole på magefølelsen; her er det noe som ikke stemmer …..
Det må være en oppfordring til å stole på magefølelsen den andre veien også; her er det noe som stemmer! Dette føles riktig. Dette går jeg for. Dette er det rette for meg, uansett hvordan det tar seg ut eller hva andre mener. Jeg har en velutviklet “spidey sense”.
Jeg ble provosert av en avisoverskrift forleden: X HAR FÅTT KROPPEN SIN TILBAKE.
Den handlet om en her ikke navngitt småkjendis som hadde fått et barn og var kommet til hektene igjen. Hun hadde “fått kroppen sin tilbake“. På bildet så det ut som om hun aldri hadde vært befruktet.
Sosiale og andre media er fulle av unge mødre med manualene i den ene hånden og babyen i den andre. Treningssentrenes mammagrupper har ventelister. Amme og trimme i samme slengen. Effektive til tusen. Om å gjøre å slette alle spor etter fødselen, kan det virke som.
Fått kroppen sin tilbake?? Hva mener de? Hadde hun mistet den? I fødselen? Var fødselen et tap for henne? Hun har født et barn, for svingende! Hun har brukt kroppen sin, selvfølgelig har den endret seg! Hun har fått en ny kropp, en kvinnekropp. Hun har gått fra kvige til ku – deal with it!
Jeg har født fire barn og kroppen min bærer preg av å ha vært i krigen. Jeg er stolt av mine arr. Det var ikke før ved svangerskap, fødsel og amming at min kropps fulle potensiale ble aktivert, at jeg ble klar over hva som faktisk bodde i den. Jeg mistet ikke – jeg FIKK min kropp i fødselen. En kvinnekropp er designet som fødemaskin, deri ligger dens ultimate potensiale. En fødsel endrer kropp og psyke – det er naturlig. Jeg blir satt ut når jeg hører kvinner si at de ikke vil amme fordi det ødelegger brystene! Hva??
Ufrivillig barnløshet er en stor sorg. Ufrivillig fødsel kan også være en sorg. Frivillig barnløshet er et valg.
Uansett: sett pris på kroppen din, den er den eneste du har og fortjener respekt og pleie. Det er selvsagt at en kvinne styrker kroppen sin både før, under og etter et eventuelt svangerskap. Men skal målet være å “få kroppen sin tilbake”? Uten strekkmerker, uberørt og jomfruelig? Det er naturstridig. Sånn ser en kvinnekropp ut:
I år ferierte vi på vestlandet. Ops – beklager. I VESTLAND, mener jeg! Vi ferierte i Vestland. Hordaland hører historen til og har slått seg sammen med både Sogn og Fjordane under navnet Vestland. Rygene takket nei og forble i Rogaland.
Nok om det. Dette var tidenens sommer i Vestland. Sol og varme dag etter dag. Hele familien med stort og smått i Gulehuset i ukevis. Bare fryd og gammen. Ungene vokste så vi kunne se det på kjøkkenveggen – der har vi målestokk. Oppvaskmaskinen gikk 24/7 og på komfyren stod en gryte og kokte havregrøt fra morgen til kvelds. Litt som i eventyret. En sommer med så mange høydare at jeg går i surr. Mine villeste forventninger overgått.
Plutselig var alle reist igjen og vi satt toeine tilbake og hørte Gislefoss jr si at finværet var på hell. Vi pakket i bilen og dro nordvestover for å ta en nærmere titt på Vestland. Kjørte gjennom Sogn og Jølster uten å la oss distrahere – been there, done that.
Og jo – det var absolutt Vestland der vi kom. Jeg følte meg hjemme.
Hav, hav, hav, hav. Fjell, fjell, fjell, fjell. Vestlandske fjell. Ikke Aasmund-Olavsson-type gamle fjell i syningom . Dette er gamle fjell in your face! Og ikke er de alltid eins aa sjaa heller. Nå er mange av dem prydet med mektige vindmøller med enorme vingespenn som går rundt og rundt og lager kraft og faller like godt inn i landskapet som monstermaster.
Første etappe gikk til Nordfjordeid. Vi var innom kinarestauranten i Førde og spiste middag. Min mann har fått en forkjærlighet for det stedet, så det var et møst. Jeg har aldri vært i Nordfjord før. Der ble vi innhentet av regnet og måtte ta paraply med på kveldspromenaden i sentrum. Vi fikk lokalisert Sagastaden og tatt noen bilder. Jeg sikret meg en selfie med Nordfjordeid kirke.
På døren til Sagastaden stod det et skilt med en barkode som jeg kunne scanne på min mobil og ta med hjem til hotellet og se film om vikingenes begravelsesskikker. Hva blir det neste???
Tidlig frokost (buffet – og det i disse coronatider) og så stilte vi opp hos vikingene idet de åpnet. Interessant utstilling om utgravingen av Myklebustskipet og gravskikker for lenge siden. Fasinerende. De omstendige og overdådige gravskikkene vitner om at folk trodde på en tilværelse etter døden og satte alle kluter til. Skipet var rekonstruert og kolossalt. 30 meter langt. Hvis vi sto i hver vår ende måtte vi rope til hverandre.
Vi skyndet videre til Selje der vi gikk ombord i klosterbåten og dro til Selja. Det var opplett, men grått. Klosteret kom langsomt til syne idet båten svingte rundt neset. Og det falt mye bedre inn i omgivelsene enn de før omtalte vindmøllene. Det gikk i ett med naturen. Et magisk sted. Vi fikk et lite foredrag og ble så sluppet løs på egenhånd. Beliggenheten spektakulær. Historiens sus var hørbart. Jeg klatret opp til hulen. Det var så bratt at det nesten var litt skummelt. Jeg har så korte bein at jeg måtte sette meg og ake meg ned igjen som en unge der trinnene var høyest. Jeg droppet vindetrappen opp i tårnet. Jeg ringte med kirkeklokken. Den hadde en klar og sildrende stemme som fyllte hele øyen og inviterte til kontemplasjon.
Hva er fjell og hva er kloster?
Regnet lot det bli med tanken og stilte ikke opp, heldigvis. Vi kjørte videre til Vestkapp. Veien ble smalere og smalere, og brattere og brattere og høyere og høyere. Vi parkerte da vi trodde vi var kommet til veis ende. Der sto vi og så utover Stadthavet i 20°C pluss. Ikke et vindpust. Mot vest så vi Stadt med store skip nordgående og sørgående. De virket forsvinnende små i sammenhengen.
Mot øst hadde vi utsikt over Vanylven og Sykkylven og Nordfjord. Hva er forresten en ylv? Og hvorfor er den ene ylven van- og den andre syk-?
Da vi hadde sett oss mette oppdaget vi at vi ikke var ved veis ende likevel, men at det lå en vei videre opp og rundt en kulle. Der oppe lå det et lite hus. Stedets kiosk og restaurant med terrasse utenfor. Og utsikt i fleng. In the eff-ing middle of the absolute eff-fing nowhere. Været var herlig og utsikten sublim. Skulle vi koste på oss en is? – Vi spiser middag, sa Kristján. – Her?? sa jeg. In the eff-ing middle of eff-ing nowhere? Hva har de her, tror du? Oppvarmet frossen karbonade fra i går? Toro tomatsuppe? Jeg lot meg overtale og fikk mitt livs overraskelse. Gourmetmat. Den breiflabben med risotto verde som jeg fikk servert ville ha hevdet seg på Manhattan!
Jeg bestilte overnatting i Måløy. Hos Thon. Han stoler vi på. Vi måtte lete litt etter hotellet selv om det hadde den greie adressen Gate 1. Vi tok kvelden tidlig.
Dagen etter gjorde vi gågaten i Måløy og jeg fikk kjøpt meg en ny veske. Jeg må bli litt flinkere til å fornye meg, så jeg gjorde en innsats. Merket var norsk og het Lycke og jeg hadde aldri hørt om det før. Da jeg hadde betalt, oppdaget jeg at modellen het Askøy. Av alle ting! En strileveske – ikke rart jeg falt for den!
Vi gikk til Måløyraidsenteret. Informativ utstilling om et rystende tema. Jeg visste ikke at Martin Linge mistet livet der. Hospitalbunkersen i kjelleren gjorde inntrykk.
Vi rakk fergen til Oldeide. I første kryss ville sjåføren sette nesen mot Førde (og kinarestauranten, antakelig). Jeg stod opp og pekte vestover, omtrent som Leiv Eiriksson på Christian Kroghs maleri. Jeg fikk viljen min. Skiltet sa at veien gikk til Smørhamn. Aldri hørt om det før. I Bremanger kommune. Hørt om det.
Regnet fortsatte å glimre med sitt fravær. Hele Bremanger var full av sol, sommer og idyll. Å Vestland, Vestland! Vi endte til slutt opp i Kalvåg der sommeridyllen toppet seg i Brekkestø møter Henningsvær. Hvite små hus, røde rorbuer, fiskemottak, trebrygge, klukkende bølgeskvulp og bratte fjell i bakgrunnen. Reker og hvitvin på bryggekanten. Kan det bli bedre?
Vi bestemte oss for en overnatting til – ingen grunn til å haste til Bergen. Hvor skal vi sove i natt? Jeg satte fingeren på kartet. Svelgen. Svelgen? Kommunesenteret i Bremanger. Ok. Vi prøver Svelgen. Vel fremme kastet vi et blikk på Elkem Bremanger og ble enige om at dette ikke var noe blivende sted.
Florø kanskje? Norges vestligste by? Er vi vestpå, så er vi vestpå!
På telefon fikk jeg kontakt med verten på Comfort hotel. Han var overstadig imøtekommende og fant et rom til oss med utsikt over havnen. Middagsrestauranten var full av folk. Mange gikk i grønt. Jeg tror det var valgstrategimøte hos Florø senterparti. Hun der Navarsete var midtpunkt. Hun gikk riktignok i rosa. Alle i restauranten bestilte buffet unntatt jeg som bestilte fiskesuppe uten blåskjell. Den var kjempegod.
Dagen etter var det hjemreise, og det begynte å regne, så det passet jo fint. Vi kjørte i ett strek. I Sandane gjorde vi riktignok et forsøk på å stoppe og mingle med de innfødte – de feiret Sandanedagane. Men etter halvannet år i Covid-isolasjon ble vi så overveldet av den hemningsløse folkemassen at vi rømte tilbake til bilen (som var feilparkert) og rystet sandanestøvet av våre føtter.
Etterhvert som vi nærmet oss Bergen ble landskapet mer og mer sånn som vi kjenner det og det pleier å være. Vanskelig å definere, men det er forskjell på Vestland og Vestland. Hjemme er tross alt best. Og Askøyvesken var kommet hjem.
Overskriften “Vestr fór ek of ver” er første linje i Höfuðlausn av Egill Skallagrímsson. Det har ingen sammenheng med vår biltur. Bortsett fra at det er snakk om hav begge steder. Og litt snakk om vikinger og vikingskip også. Og både jeg og Egill har vært på Askøy. Og vi har begge dradd i vesterled.
Uansett er det et kult kvad – første eksempel på enderim i norrøn diktning. Snedig kar, han Egill.
Vestr fórk of ver, en ek Viðris ber munstrandar mar, svá’s mitt of far; drók eik á flot við ísa brot, hlóðk mærðar hlut míns knarrar skut.
Vi synes det er kjekt med bilturer på ukjente veier. Hos oss er det som regel han som sitter bak rattet. Jeg er en like god sjåfør vil jeg påstå, men han er en håpløs sidemann. Han kan ikke lese kart og han kan ikke holde munn. Han er en back-seat-driver selv når han sitter i forsetet. Jeg holder det ikke ut. Ergo: han kjører.
Det er et postulat at menn ikke liker å spørre om vegen. Det er ikke noe problem, for ved sin side har han en kompetent og erfaren kartleser og stifinner: meg. Jeg kan bruke kart og jeg har et årvåkent blikk for veiskilt og merkinger, kan legge sammen to og to og er flink til å finne fram. Jeg peker og sier: Kjør der! Han lystrer og svinger uten å kny. Full tillit. Sånn har vi klart oss i førti år på vegene.
Men nå har det skjedd noe! Min tidligere så lydige og medgjørlige ektemann har kommet i trass-alderen. Jeg har fått konkurranse fra uventet hold!
Et annet postulat sier at menn er svake for dingser. Tekniske duppeditter som blinker og piper og kan trykkes på og som skal utføre handlinger som menneskeheten hittil har klart å utføre på egenhånd. En sånn greie har vi fått installert i bilen. En GPS. Eller PMS, MMA eller PTSD eller hva i helsikke det heter. Med et strålende smil presenterte min bedre halvdel meg for denne innretningen som settes opp i bilen og kan stilles inn på hvilken som helst adresse og gjøre meg overflødig. Stor stas! Apparatet tas fluksens i bruk. På død og liv skal adressen stilles inn om vi så bare skal på butikken. En veg vi kan kjøre i søvne. Det er mer tidkrevende å slå inn adressen enn å kjøre dit. Det lønner seg å gå! Jeg er sur.
Maskinen snakker til deg. Den har “personlighet”, du kan selv velge hvilken. Første alternativ er en laid-back ung mann med bred, snøvlende australsk aksent. Når bilen starter, våkner han til live med et tydelig gjesp, en rap og et rungende “G´day mate!” En halvtime med den fyren tytende ved hver korsveg – og jeg stiller et ultimatum: Nå er det enten jeg eller Crocodile-Dundee her som avslutter turen! På flekken! Neste alternativ er en foxy lady som må være rekruttert fra et telefon-sex byrå. Hun nærmest stønner ordene ut av seg med hes røst – så laidback at det høres ut som om hun har lagt seg helt flat. Uanstendig flat. Med forførende stemme oppfordrer hun sjåføren til å ta tredje avkjørsel i rundkjøringen. Og han gjør det! Selv om jeg protesterer heftig! Jeg har vært her hundre ganger før. Jeg vet at det er lurere å ta avkjørsel nummer to. Tror du jeg når fram når lokkedamen frister med en avstikker? “Er du sikker på det?” spør han med dårlig skjult skepsis. Fra å alltid ta mine ord for god fisk har han gått over til å tvile.
Jeg furter sjalu og sier: “Ok da. Bare hør på det kvinnemennesket, du. Bare ta tredje avkjørsel du, så få vi se hvor det bærer hen..” Han blir usikker og kjører rundt og rundt i rondellen en stund – tynget av valgets kval. Mye står på spill …..
Jeg dumpet borti et TV program forleden. Vårt lille land? Var det det det het? Der hadde de et innslag der de gikk bort til tilfeldig forbipasserende på gaten og spurte hva som hadde gjort dem glade i løpet av dagen. De fikk svar fra alle de spurte. Og sånne fantastiske svar! En gymnasiast med unorsk etnisk bakgrunn smilte over å ha fått 5på norskprøven. To litt nedsegne karer med rusbakgrunn på veg for å hente sin daglige metadon smilte over å ha støtt på hverandre og stod tett omslynget. En langhåret ung mann med stygge tenner smilte av glede over en liten jente som hadde fått ny kjole og stod foran han i køen. Hun snakket ustoppelig til moren sin om hvor glad hun var for den nye kjolen, og gleden smittet. En dame hadde vært på museum og sett en utstilling om romfolkets og sigøynernes tilværelse og historie og var tydelig beveget og glad for å ha fått de opplevelsen. En ung jente smilte glad for den gode kaffen hun hadde fått på kaféen.
I det hele tatt – ingen hadde problemer med å finne svar på spørsmålet. Alle var glade. Jeg ble tankefull. Dette er kanskje spørsmålet vi burde stille hverandre oftere. Oppfordre hverandre til å dele gleder. I stedet for den trøtte frasen: Hvordan går det? Som sjelden er opphavet til givende samtaler: Hva har gjort deg mest glad i dag?
Stephen Fry er ateist. Han tror ikke på Gud og snakket om det i et TV intervju som han gav til Gay Byrne i 2015. Intervjuet went viral som det heter, til Stephens store overraskelse. Han fikk mange reaksjoner, noe som er interessant i seg selv. Fry har ordet i sin makt og det er en fryd å høre han ordlegge seg. Ingen bruker så mange flotte og lange ord som han. Han kan ikke tro på Gud fordi det er så mye vondt i verden. Hvis det finnes en gud så må det være en jævlig Gud som er ute for å ta oss. Han mener kanskje det er lettere å tro på en Gud som ordner alt, at det bare er i en perfekt verden kan man tro på Gud? For å gjøre det klart med én gang: Jeg tror heller ikke på den guden Fry ikke tror på.
Ingen har noensinne sett Gud, sier folk. Men det stemmer vel ikke helt, gjør det vel? Vi kristne tror på en Gud som ble menneske og i aller høyeste grad var både synlig og tydelig. Jesus viste oss Gud, så den kristne Gud er synlig med det blotte øye. Viste han seg å være et vesen som sitter i sin himmel og sender lyn, torden, flom og AIDS ned over syndige mennesker mens han gjerrig holder tilbake mirakelkurer for trakom og kreft hos barn? Nei, det viste seg at Gud VAR et barn. Et barn av fattige foreldre, et flyktningebarn ifølge evangeliet etter Mattheus. Sånn ser Gud ut:
Det dere gjør mot en av mine minste små har dere gjort mot meg. Den kristne Gud menger seg med de utstøtte, han tjener andre. Hvis vi vil tjene Gud er det de retningslinjene han har gitt oss.
Hvorfor har vi krig? Hvorfor voldtar voksne menn babyer? Hvorfor kom det tsunami i Thailand? Hvorfor dør folk? Hvor er du Gud midt oppi all elendigheten?
Jeg tror på Gud midt i en uperfekt verden. Midt i den verden vi mennesker har skapt og skaper. Jeg tilhører en kirke som tilber en lidende gud ikke en opphøyet fjern Gud. En Gud som har visitert i den menneskelige verden og fått smake lidelse, sorg og død. Som selv ropte: Eli, Eli, lama sabakhtani. Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Min Gud er nær både i glede og sorg.
The more things change – the more they stay the same, sa Quark i den siste episoden av StarTrek DS9. Det var hans siste replikk og han valgte å sitere Jean-Baptiste Alphonse Karr som visstnok skal ha uttalt denne sannheten først. På fransk riktignok. Dette er en sannhet – vitterlig. Men med modifikasjoner. Det er nemlig mulig å gjøre varige endringer. Både små og store.
I samme episode hadde Garak sin siste replikk: We live in uncertain times. Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Vi lever alltid i usikkerhet. Jeg går i fare hvor jeg går, som han sa, Hans Adolf Brorson.
Jeg hadde en rystende opplevelse for nylig. Etter en god natts søvn våknet jeg fullstendig helpeløs og kom meg ikke ut av sengen. Jeg kunne ikke sette meg opp. Jeg kunne ikke bevege hodet. Hvis jeg lå ubeveglig og så rett fram var jeg som vanlig. Med én gang jeg flyttet blikket eller prøvde å sette meg opp, gikk det helt rundt for meg og jeg begynte å kaste opp. Jeg hadde fått et kraftig anfall av BPPV, krystallsyke. Etter noen timer og et par konsultasjoner med legevakten endte det med at jeg ble båret ut i sykebilen av to sterke karer og fraktet til akutten. Hver gang vi passerte en fartsdump, spydde jeg. På legevakten ble jeg godt mottatt, selv om det var midt i covid19-krisen og undersøkt av en hel gjeng av leger, både spesialister og legestudenter. Det ble tatt blodprøver i hytt og vær, hjernen min ble scannet to ganger og jeg svarte på de samme spørsmålene igjen og igjen som i et tredjegradsforhør. Så lenge jeg lå stille var jeg frisk som en fisk, med én gang jeg léet på meg mistet jeg hodet og begynte å spy som en alke.
Jeg var ganske rolig for jeg mente å vite hva som var i veien med meg, men det var betryggende at legene tok tilstanden så alvorlig og ville utelukke andre og skumlere diagnoser.
Langt utpå kvelden kom det omsider en ung øre-nese-hals lege og fikset meg. Hun var vennlig, men kontant – en ypperlig kombinasjon for en lege med dårlig tid. Uten videre om og men utførte hun Epleys manøver. Det føltes som et fysisk overgrep, som det jo i en viss forstand var. Det går kort fortalt ut på å riste de malplasserte krystallene tilbake på plass, det vil si å riste pasientens hode fram og tilbake, opp og ned etter et mønster som den godeste Epley i sinn tid klarte å pønske ut. Prosedyren endte med at jeg måtte sitte på sengekanten i 15 minutter mens de bortkomne krystallene fant vegen hjem igjen. Det var en selsom opplevelse. Jeg satt i sykehussengen og klamret meg panisk til sengekanten og spydde uten pause. Det var som å være ombord i Roald Amundsen over Drake-passasjen i full storm.
Etter at kvarteret var omme fikk jeg lov å legge meg ned igjen og ble flyttet til et enerom der jeg fikk tilbringe natten i ro og fred. Da jeg våknet neste morgen klarte jeg å sette meg opp i sengen. Forsiktig som en olding satte jeg beina på gulvet og da legen kom på morgenvisitt stod jeg på egne bein uten å holde meg. For en bedring! Med støtte fra en hjelpepleier kunne jeg stavre meg på toalettet for egen maskin. To timer senere var jeg hjemme igjen. Takket være Epley.
Det tok nærmere to uker før jeg var restituert. De første dagene gikk jeg langs veggene og støttet meg og lot være å kjøre bil eller gjøre brå bevegelser. Fortsatt merker jeg at yogaøvelser med hodet ned og baken opp ikke er noe for meg, men det går framover.
Moralen er: enkelte problemer kan bare løses ved å gjennomgå rystende opplevelser. Det kan kjennes uutholdelig smertefullt og grusomt mens det står på, men resultatet kan være legende og tjenlig på alle måter.
Fjorårets biltur gikk til Stockholm via Tønsberg i følge med mamma, Mari og Øystein. Det var en kjekk tur med mange opplevelser og gjensyn med gamle venner. Vi kjørte østover langs en eller annen Låg gjennom Uvdal. Uv? Hva er en uv? Alle stedsnavnene var fremmede. Skahjem, Lampeland, Tute, Rollag, Fjøse, Aslefet, Toskje, Efteløt. Avorlig? Manglet bara Huttaheiti. Var vi i det hele tatt i Norge? Hva slags språk snakker de her? På dodøren på bensinstasjonen stod det “skunteklevin”. Alvorlig? Fra Stockholm holdt vi på å ikke finne vegen tilbake til Norge igjen, og surret rundt i Dalarna en stund,men det gikk bra til slutt. Vegene skiltes i Hamar og Kristján og jeg kjørte hjemover aleine.
På tilbakevegen stopper vi på en veikro i Valdres for å benytte skunteklevin, fylle bensin og ta en is. Det er kjempevarmt. Jeg sitter på terrassen utenfor ansikt til ansikt med reklamefiguren til Diplom-is i noe som jeg antar er naturlig størrelse.
Jeg har aldri før sett så nøye på den fremtoningen i gult og rødt som jeg jo har sett tusen ganger før. Hva er det han/hun skal forestille? En skapning i gult og rødt som holder på en overdimensjonert kroneis. Hva er dette for en skapning? Ansiktet er smilende, men skjult inne i noe som kan være en enorm hette. Håret er unorsk svart og det kan se ut som om øynene er en anelse skråstilte. Er det en japaner? En asiat som er glad i is? Eller kan det være en eskimo? Habitten er heldekkende med kanter som kan se lodne ut. Pels? Solgult skinn med røde fartsstriper? Er det eskimo-farger? Is og eskimoer tilhører jo på en måte samme referanseområde. Er det foresten lov å si eskimo lenger? Eller faller den glosen i samme kategori som hottentott og negerkonge? Skal vi kanskje si inuit?
Var det ikke en sak her for noen år siden om at negerfolk ville ha seg frabedt å være stiliserte reklamefigurer for mokkabønner. Leste jeg ikke noe om joikakaker her om dagen? Hva med eskimoene? Er de blitt spurt-som folkeslag- om de vil stå utenfor norske kiosker og promotere Diplomis? Er det på tide å ta hansken, for ikke å si polvotten, opp for eskimoene?
Vi kjører videre vestover. Foss meg her og foss meg der! Vi gidder ikke å stoppe ved Vøringen. Vi vører den ikke. Vi gir oss i kast med Måbødalen og streit Knutsen i Marken.
Hjemme igjen var vi enige om at det hadde vært en fin tur.
Jeg er født 1956 og fyller altså 64 i år. Utrolig – men sant. Hvor ble tiden av? Nå er jo ikke dette all verdens alder, for all del, men likevel …. Tiden er inne for å begynne nedtellingen, det er bare å se det i øynene. Statistisk sentralbyrå sier at norske kvinner lever gjennomsnittlig 84,3 år ergo har jeg ca 20 år igjen å slå ihel. Det er realistisk, tror jeg. Og plenty tid egentlig, til å få gjort en del. Det verste er jo at jeg ikke har noen garanti for at jeg følger normalkurven her. Det kan være slutt i morgen! Her gjelder det å holde tungen rett i munnen, ha is i magen og legge en plan.
En ting jeg faktisk skulle ønske jeg hadde fått med meg er å kunne segle. Det må være fantastisk gøy.
Hver epoke i livet har sin sjarme. Alt til sin tid, som det står i den store, kloke boken. Hva skal man drive med i min alder? Fallskjermhopping? Fluefiske? Mimring? Jo flere venner og kjente som vandrer heden, jo mer nærliggende og naturlig blir det å se seg tilbake, gjøre opp og evaluere. Det er både interessant og utfordrende. Vemodig kanskje – men ikke nødvendigvis trist. Jeg er blitt mer og mer begeistret for å lese biografier. Det er vel også noe som hører til alderen går jeg ut fra. Nå holder jeg på med Kathryn Graham som har mye å fortelle. Hun forteller om en ordveksling hun hadde med en venninne om disse tingene, hva skal man gjøre som pensjonist. De var enige om at det var viktig å ta vare på helsen og å lese bøker. Høres ut som en plan.
Jeg gleder meg i alle fall til framtiden, den er i mine hender. Ta vare på helsen og lese bøker står høyt på listen. Lære noe nytt. Ta fram igjen litt av det gamle. Jobbe meg nedover bucket-listen over ting jeg vil prøve på. Og finne ut hva jeg ikke vil kaste vekk mer tid på. Sitte i telefonkø for eksempel! Been there – done that!!
Vi hadde som vanlig bestilt setene A og C med et sete (B) mellom oss. Det er utrolig hvor ofte det betyr at vi får hele seteraden for oss selv. Det skjer egentlig alltid så lenge flyet ikke er fullbooket. Kirstján forlanger vindussetet. – Du satt ved vinduet forrige gang og rett skal være rett! – Bevares vel, selvfølgelig, ta vindussetet du. Ti minutter senere husker han at han egentlig ikke trives ved vinduet. Det er trangere og mer klaustrofobisk der. – Vil du sitte ved vinduet? – Neida, bare sitt du. Det er klart du skal ha vinduet! Fem minutter senere reiser han seg og ber om å få slippe fram i håp om at jeg flytter innover mens han er på do. Det gjør jeg, så når han kommer tilbake kan han sette seg ved midtgangen og samtidig si at det var jeg som henviste han dit. Et av samlivets små skuespill der vi begge får det som vi vil til slutt. Og han får markert seg. Hvordan det nå enn er med den saken, så virker metoden med å velge seter med mellomrom nok en gang, og vi kan bre oss utover.
Jeg er glad i å fly og jeg har ikke lengre bein enn at jeg kan ha det sånn noenlunde komfortabelt. Jeg er blitt ekspert i å pakke slik at jeg har alt jeg trenger og ingenting jeg ikke trenger for hånden. Fra jeg finner setet mitt til jeg sitter med beltet spent, ryggsekken under setet foran og alt jeg trenger innenfor rekkevidde går det toppen 90 sekunder. Så kan jeg sitte der og se overbærende på dem som står på hodet i sekken og leter etter vannflasken, boken, puten, teppet, nisten, brillene, øreproppene mens køen bak dem vokser. Jeg er ikke den som oppdager, når flyverten kommer med serveringsvognen, at lommeboken ligger i lommen på jakken som ligger i bagasjehyllen under to poser med duty-free gods som tilhører den kinesiske familien tre seterader bak.
Så kommer Norge til syne under oss. Jeg blir like rørt hver gang. Jeg vet ikke hva som gjør det. Mitt land. Og så starter gjettekonkurransen om hvor vi er og hva vi ser under oss. Islandsflyene kommer ofte inn over Nordhordland og flyr så sørover over Askøy. Fedje, Mongstad og Nordhordalandsbroen er gode kjennemerker å orietere seg etter. Hvis jeg er heldig kan jeg se huset mitt fra oven, det er alltid fasinerende. Synes nå jeg. Vel nede blir vi møtt av det store velkomstskiltet. Bergen??
Det vestlandet, altså! Fjell og fjell og fjell og fjell. Knaus og knaus og knaus og knaus. Små tettsteder som klamrer seg fast og avsides hustun der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Men jammen gjør de det. Hele vestlandet er sønderskåret og skapt for folk som vil bo for seg selv. Landet fostrer sære, steile, ukuelige og kompromissløse individer. Værbitte og furete striler.
Feriebesøk til badestranden i Kollevåg. Wildlife møter Beach life. David Attenborough møter David Hasselhof. Sandstrand full av maur og klegg. Jeg vet forbausende lite om maur tatt i betraktning at jeg har hatt dem nært innpå livet i alle år. De svarte kalte vi steinmaur. Det var flust av dem. Flittige som maur. Nistepakker med syltetøy var sikkert mauragn. Så lenge det ikke var pissemaur eller hestemaur var det greit. Hestemaur biter skikkelig fra seg. Kleggsesongen er i gang, det virker som om de kommer opp av havet.
To islandske barn – begge uvant både med strand og småkryp. Anita slapp seg løs med spade og bøtte, sand, vann, håv og krabbestang. Pitstop innimellom for en matbit eller aller helst litt potetgull. Hilmir mer skeptisk. Han setter ikke sine bein hvor som helst, og skjellsand er ikke innafor. Badesko neste gang. Jeg faller i transe på et strandhåndkle. Underlaget er hardt, skjellsanden er exfolierende, mauren kravler og kleggen lurer. Ryggen opp og magen ned, hodet på armene og øynene lukket. Gjennomvarm med plasking og barnefryd i ørene. Moment of Zen. Boller og saft. Jeg glemte kaffe. Det gjelder andre lover på stranden både for antrekk og oppførsel. Intimsonen er snever. En mann med mage stikker baken omtrent inn i fjeset på meg. En dame i blomstrende badedrakt med obskøne bevegelser som ville alarmert sedelighetspolitiet på gaten får ikke folk til å løfte øyenbrynene på stranda. Alle skjønner at hun har fått en klegg på seg. Dette er tross alt maurens og kleggens turf.
Selv er jeg stabil og stødig vil jeg si, men neppe noe geni. Jeg er en vanlig medelsvensson av den typen det går tretten på dusinet av. Og er ikke det helt greit? Er vi ikke det, de fleste av oss? Helt vanlige mennesker? Det finnes ting jeg ikke får til, ikke har greie på, ikke forstår og må ha hjelp til. Det finnes ting jeg har bra greie på, er noenlunde selvhjelpen med og får til så jeg klarer meg. Og det finnes ting jeg er over gjennomsnittet god til, har god greie på og kan hjelpe andre med. Noen grensesprengende, epokegjørende genistreker har jeg ikke tegnet ennå, og tviler på at jeg kommer til å. Jeg er med andre ord et stabilt gjennomsnittsmenneske.
Her i landet er det blitt vanlig de siste årene å bruke ordet geni og genialt – snillingur og snilli – om helt hverdagslige saker. Baker du en kake er du snillingur. Tar du et bra bilde er du snillingur. Gjør du en fornufting investering er du snillingur. Ungene får også høre det; rydder du på rommet ditt er du et geni. Blander du en salat til middag er du et geni. Etter den målestokken har Trump kanskje dekning for påstanden sin.
Jeg går ut fra at det her handler om en endring i ordenes betydning. Snilli/genialitet har gått over til å dekke en hvilken som helst vellykket handling. På samme måte som ordet geðveikt/sinnsykt har gått fra å være en diagnose til å beskrive noe som kjempebra. Antakelig forholder det seg slik. For det er vel ikke sånn å forstå at foreldre på alvor genierklærer ungen fordi hun kan knyte skoene sine? Det er vel ikke sånn at det er nødvendig å fortelle hverdagsmennesker at de er unormale, utenomordentlige og eksepsjonelt begavet? Er det ikke nok å være helt vanlig? Leve livet sitt etter beste evne? Etter normalkurven? Noe blir mislykket. Noe blir kjempebra. Det meste blir tilfredsstillende og funker helt greit. Midt på treet.
Er du sikker på det med livsløgnen, doktor Relling?
Et av de vakreste lyriske bilder jeg vet om er første linjen i Gunnar Reiss-Andersens dikt Fuglene bygger; Måkene bygger i lys
Måkene bygger i lys … Den linjen, den forestillingen har sittet spikret i mitt hode siden jeg leste den først for mange år siden. Måkene bygger i lys.
Måkene har mistet litt av sin popularitet de siste årene, etter at de gikk mer og mer over til å bli innlands søppelfugler. Det har ikke slått an. De er blitt en pest og en plage for mange. Men i sitt rette element er de majestetiske kunstflygere. Blendende hvite med uovertrufne flyegenskaper. Måkeskrik er selve lyden av sommer og god fangst for oss som bor ved havet.
Det er disse blendende havmåkene dikteren har for sine indre øyne. Han ser deres fantastiske flukt og de usynlige linjene i kjølfaret som tegner luftige tårn og eventyrslott og palasser. Den som har evnen til å sanse dette trenger ikke reise til India for å se Taj Mahal. Han har utsikt til verdens underverker fra sitt kjøkkenvindu.
Det som imponerer meg mest er ikke fuglenes flukt, men dikterens evne til å sanse dette bildet og dele det med meg med noen enkle ord på et papir. De ordene har fulgt meg hele livet og gitt meg glede. Og sikkert ikke bare meg. Ord er mektige.
Måkene bygger i lys. Luftslottene er flyktige. Forfatteren bygger i ord. Ordene kan vare lenge.
Jeg bygger av og til i ord, på denne bloggen. Jeg kaller det Lyse øyeblikk, og det er ganske beskrivende. Ingen inngående argumentasjoner og polemiske utgytelser, men enkle strøtanker. Jeg aner ikke om noen leser det, jeg skriver det mer for meg selv enn andre. Jeg har ingen ambisjoner om å influere.
(apropos: Influenser er et begrep jeg får latterkrampe av – og litt avsmak for nå i disse influensatider. Agitator, misjonær, propagandist, selger? Ja. Influenser? Hahahahahahahahahahaha – jeg tror jeg dør).
Men ord har innflytelse, og Reiss-Andersen har gitt meg et bilde på skjønnheten i verden, skjønnheten i det dagligdagse rund meg og den muligheten den fattigste av oss har til å skape noe vakkert. Byggherren av de luftige katedralene kommer fra et fattigslig, flatklemt rede.
FUGLENE BYGGER.
Måkene bygger i lys en hvit katedral over sundet—, bygger og river den ned–, river og reiser den høyt.
Ternene svever en stund på toppen av spisse buer og kaster seg ned fra seg selv mot sitt eget bilde i vannet. En smal, gotisk søyle skinner et nu mellem hvelv og vann.
Måkene slynger sin hvithet med langt, hvitt kjølvann av lys, føyer den hvilende flukten inn i romanske hvelv og oppreiser øyeblikkets blennhvitt svevende kupler.
Jeg gjemmer bak øynene bildet av fuglenes fattige reder–, flatklemte bygg av strå, foret med avslitt dun. Jeg gjemmer bak øynenen bildet, men skyver det lengre inn og drukner mitt blikk i fluktens blennende arkitektur.
Hva er mitt yndlingssted? Det stedet jeg har det best og helst vil være? I Bergen? I Paris? London? Italia? På hytten? På sjøen? På trening? Mitt yndlingssted er sengen min.
Dette høres patetisk ut, jeg vet det. Det er ikke sånn at jeg helst ikke vil stå opp om morgenen og helst vil ligge til sengs hele dagen, det er ikke dét jeg mener. Riktignok er jeg flegmatisk og makelig anlagt, men ikke SÅ. Jeg er ganske enkelt glad i sengen min. Jeg bruker den til å sove i. Jeg spiser ikke frokost på den – ikke engang i helgene. Jeg leser ikke på den – det har jeg sluttet med for lenge siden. Jeg har aldri hatt TV på soverommet, på meg virker det helt bakvendt. Nei, sove og drømme og hvile – det har jeg sengen til.
Å slange seg ned i kjølig sengetøy etter en lang dag og vri og vende på seg som en hund for å finne den riktige stillingen? Herlig.
Jeg sover godt, bank i bordet. Jeg våkner riktignok opp om natten oftere enn jeg vil, men jeg har ikke problemer med å sovne igjen. Jeg har et hemmelig sovemiddel som virker som bare det. På null komma null.
Kanskje jeg burde ta patent på det? Det er inspirert av den tidløse metoden som alle foreldre og besteforeldre kjenner – nynning og/eller historiefortelling. Det er søvndyssende å bli sunget eller lest for. Det kan være søvndyssende å lese for andre også, for den saks skyld. Hvor mange besteforeldre har ikke sovnet selv, midt under putekrigen?
Det kan være lyden av en monoton stemme, men jeg tror det er mer det å måtte ligge stille og konsentrere seg om å høre etter. Alle distraksjoner som ellers holder en våken; lyder utenfra, lyder fra huset, skygger på veggene, tanker og bekymringer blir borte når man konsentrerer seg om å følge med i melodien eller historien. Og vips – er man i drømmeland. Det er min metode. Jeg har ingen som leser for meg, jeg må fortelle selv. Jeg legger meg godt til rette, så velger jeg en historie jeg kjenner godt. Det er en fordel om den er litt innviklet, med mange hoved- og bipersoner. Hobbiten f.eks, eller Ringenes herre. Eller en krimintrige, a la Agatha Christie. Så begynner jeg å fortelle meg selv historien i tankene – jeg snakker ikke høyt. Det var en gang en hobbit. En hobbit er et lite vesen som bor i et hull i jorden. Ikke et fuktig, rått og stinkende hull, men et tørt og velutstyrt, koselig og romslig hull med rund inngangsdør og dørklinke midt på. Vår spesielle hobbit het Bilbo og …. dermed er jeg sovnet. Det skal ikke mer til. Neste kveld må jeg begynne forfra igjen, og jeg kommer sjelden lenger enn til å presentere hovedpersonene før jeg mister bevisstheten.
Som en klokke! Bare prøv.
ps. I det siste har jeg sovnet til beskrivelsen av Watergate-skandalens utvikling f.o.m. 17.juni 1972. Det virker også, og jeg har ennå ikke fått mareritt.
Jeg fikk, som mange andre, et anheng til konfirmasjonen med hjerte, kors og anker, symbolene på de tre gudommelige dydene; tro, håp og kjærlighet. Hjertet er det universelle symbolet på kjærligheten. Korset er det mest kjente symbolet på den kristne tro. Men hvordan kan et anker symbolisere håpet? Det har jeg egentlig aldri reflektert over.
Ankeret viser til noe som er trygt og bunnsolid, stødig, urokkelig, noe som holder fast uansett vind og vær. Men håpet, er ikke det noe som i sitt vesen er usikkert, litt i løse luften, avhengig av vind og vær, noe som kan gå i oppfyllelse eller ikke? Hvordan kan et anker være symbolet på håp?
En av de (mange) tingene som alltid har forundret meg er menneskets tendens til å ta ting “for gitt”. Hvor har vi fått den forestillingen fra? At noe er “gitt” og selvfølgelig? Hva er det som gjør at vi tillater oss å bli snurt, forurettet, forbanna, indignerte, fornærmet og såret når ting ikke går som planlagt, når andre folk ikke oppfører seg sånn som jeg synes de burde gjøre og mine forventninger ikke slår til. Det var ikke sånn jeg hadde tenkt det!
Det er lett å forstå at folk blir skuffet og lei seg, fortvilet og oppgitt over å måtte begynne på nytt når det skjærer seg. Skuffelse er naturlig. Men indignasjon, sinne og til og med hevnlyst? Som om noen har GJORT meg noe? Som om jeg hadde en underskrevet kontrakt på at ting skulle gå “my way”? Hvor kommer den forestillingen fra? At vi kan ta noe for gitt? Hvem er det vi blir sinte på når planene går i vasken og virkeligheten endrer seg? Vår egen maktesløshet? Skjebnen? Gud? Foreldrene våre? Arbeidsgiver? Regjeringen? Innvandrerne? Kineserne? Feministene? De jævla søringan´? Det må jo være noen sin SKYLD!
“Mennesket spår, Gud rår”, sa de gamle. Det er én måte å se det på. I så fall er det Gud sin feil. Godt å vite hvor man skal plassere ansvaret …
William Shatner hefur komist út i geim. Stórmerkilegt! 
