Lyse øyeblikk


Nuet

Lev i nuet.
Det er tidens mantra og du kan finne hyllemeter på hyllemeter av bøker som skal hjelpe akkurat DEG til å leve i nuet. Det er en hel vitenskap.
Greit nok det.

Men jeg vil slå et slag for  fortiden og framtiden. Lev mer i fortiden og framtiden – når du er ferdig med å konsentrere deg om nuet.
Vi mennesker har hukommelse. Den mest fantastiske gaven av alle!
Den kan vi bruke til å gjenoppleve fortidens alle gleder. Vi trenger ikke dvele ved det vanskelige – vi kan kalle fram gode minner og glede oss over dem igjen og igjen og igjen. Vi kan treffe mennesker som er gått bort, vi kan besøke hus som ikke står lenger.
Hvorfor ikke?
Vi har også fantasi. En annen fantastisk gave.
Den kan vi bruke til å se inn i framtiden og oppleve glede og håp. Evnen til å drømme om og glede seg til noe er en undervurdert ressurs. Bruk den!

Ikke et vondt ord om nuet. Øyeblikket er evig and all that jazz.
Men hukommelsen og fantasien får ikke plass der. De trives best i fortiden og framtiden.
De er grunnlaget for takknemlighet og håp.


Mot normalt

Vi lever i pandemiens tid. Nå heter det ikke lenger “i våre dager“. Nå heter det “i disse koronatider“.
Verden står på hodet. Jeg har satt en bamse i vinduet.
Ting som jeg tok for gitt viste seg å ikke være gitt.
Å kunne gå inn og ut av mitt eget hus, å kunne få en klem av et barnebarn, å kunne gå til tannlegen og frisøren, å invitere gjester, å reise fritt, gå på kino eller kafé, på jobb, på skole, ta bussen. Alt er avlyst. Barnedåper, konfirmasjoner, bryllup og begravelser. Eksamen! Barnetoget! Til og med OL er avlyst! Hovedprosesjonen i Bergen henger i en tynn tråd, jeg sier ikke mer  …

Her på Island har myndighetene tatt kloke grep og har i full åpenhet og med gjennomtenkte og godt begrunnete tiltak klart å holde hodet over vannet. Presidenten har kommet med et par kloke innspill. Statsministeren og helseministeren har stått i bakgrunnen og nikket samtykkende mens fagfolk har tatt seg av formidling og kontakt med publikum.
De har virkelig fått til en dugnad, noe som jeg egentlig alltid har ment strider mot dette kranglevorne folkets natur. De har ikke noe ord for dugnad i språket engang.
Men altså; under slagordene “Við erum öll almannavarnir” “Hlýðum Víði” og “Stöndum saman”  har folk gjort som de har fått beskjed om. Mot normalt.
Mennesket er tilpasningsdyktig. Det er vår styrke og svakhet. Vi venner oss til ting.
Det forbauser meg hvor fort det unormale er blitt normalt.
Når jeg nå ser en film fra gamle dager, f.eks. fra januar 2020, der folk omfavner hverandre og sitter i tette klynger og koser seg og hoster og nyser – da reagerer jeg instinktivt i protest. Når jeg ser barn dele en is og slikke hver sin gang får jeg innskytelsen å løpe til og forhindre en ulykke.
Når jeg ser et menneske på butikken med maske for ansiktet himler jeg ikke lenger med øynene  ….

Og det går opp for meg at “normalen” er en illusjon. Det eksisterer ikke en normal som vi skal tilbake til når det unormale er over. Det normale er det vi venner oss til her og nå.
Jeg bygger nye vaner i “disse koronatider” og noen av dem håper jeg vil vare  så lenge at de bli normale. Som å ha god håndhygiene f.eks.
Skal tro om disse koronatidene varer lenge nok til at verden rekker å opparbeide seg nye vaner? Nye normaler.


Påskemorgen

Så kan jeg feire påske igjen.
Dauðinn dó. Lífið lifir.
Jesus lever, graven brast.
Seier´n er vår.

På grunn av pandemien er alle kirkene tomme. Paven holder påskemesse i en tom Peterskirke, bare hjulpet av en håndfull assistenter som blar om og bærer korset. Det kjennes stille og rart, litt ensomt. Uro, engstelse, framtidsfrykt og sorg ligger i luften.
Det må ha vært ganske stille og ensomt rundt de tre kvinnene i Getsemane også, i fordums dager. Det var ikke mye jubel og fest. De kjente nok også uro, engstelse, forvirring og framtidsfrykt. De kom i fortvilelse og sorg – og de fant en tom grav. Forvirringen total!

Korset er symbolet på vår religion. Det kunne like gjerne ha vært den tomme graven. Vår religion er den tomme gravens religion. Det vil si; den er ikke helt tom. I graven finner de et gjenlagt likklede og to skikkelse i hvite klær som sier at “Han er ikke her. Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?”

Evangeliet forteller at Jesus la fra seg likkledet og gikk sin veg – til “seierens rike” som det heter  i salmen.  
Vår religion forteller at vi som har funnet frem til den tomme graven kan legge fra oss vårt jordiske “jeg” der, og følge Jesus over i seierens rike.
Vi kan legge fra oss frykten, uroen, sorgen, hatet, bitterheten, misunnelsen, gjerrigheten, arrogansen, feigheten, depresjonen, rusmisbruket, tyvaktigheten, hva det nå er vi drar på og som plager oss. Vi kan la det ligge igjen i graven.
Det gamle mennesket er dødt – det hører hjemme i graven.
Det nye mennesket kan slutte seg til Jesus i seierens rike.

I dag handler det ikke om tomme kirker, sorg og frykt.
Det handler om den tomme graven, glede og trygghet.  


I disse coronatider klarer jeg ikke å dy meg for å ta med denne dårlige spøken – jeg synes egentlig den er litt morsom. God påske!

 


Litt av en tur …

Den store jubileumsturen til Antarktis med MS Roald Amundsen endte opp med å bli akkurat det … LITT av turen.
Vi kom oss til Patagonia, men idet vi skulle gå ombord ble seilasen avblåst på grunn av koronavirussmittefare.
Tidenes lengste bomtur KEF – PUQ – KEF eller 27.000 km tur-retur.
Sånn gikk det:

DAG 0 – Dagen før dagen – 9/3
Det er koronautbrudd over hele verden og vi skal ut og reise. Hvor lurt er det?
Vi skal til Patagonia og Antarktis, de minst folksomme stedene på kloden, så faren for å bli smittet der er vel liten? Men vi skal reise med cruiseskip – en smittefelle de lux. Stu folk fra alle verdens kanter inn i et fellesområde og send dem avgårde så langt unna helsevesen og respiratorer som det er mulig å komme. Er det klokt?
Vi er jo i faresonen begge to. Jeg er riktignok ennå på den sikre siden av 65, men jeg har nettopp vært til lege og fått diagnosen “voksenastma” og bruker inhalator hver morgen. Det er sikkert ikke så lurt for meg å få denne influensaen.
Kristján ligger enda dårligere an. Han har fylt 65, har hjertetrøbbel, diabetes og 50 års fartstid som storrøyker. Elendig utgangspunkt.
Jeg har ikke vært med på en sånn pandemigreie før, og har ikke helt oversikten. Jeg skjønner at hvis alle slutter å reise og bare holder seg innendørs så vil det være bra for kloden og kunne hefte spredningen av pesten. Men …
Vi bestilte denne turen i 2017! Vi skulle reist i fjor, men da ble det utsatt fordi båten ikke var ferdig. Skal det bli utsatt IGJEN? Er det ikke meningen at vi skal ta denne turen?
Hva sier Urd, Verdandi og Skuld?

DAG 1 – KEF – CDG – 10/3
Min bedre halvdel sliter med det som kalles “trust-issues” på engelsk. Han stoler ikke helt på sine medmenneskers evne til å utføre daglige oppgaver og vil gjerne detaljstyre. Han er den typen som kan finne på å stå over bilmekanikeren på verkstedet og komme med innspill på hva som kan være lurt å gjøre.
Nok om det.
Vi skulle fly til Santiago via Paris og nå stolte han ikke helt på at bakkemannskapet på Charles de Gaulle har kontrollen og klarte å flytte koffertene våre over på flyet til Santiago, så istedenfor å sjekke inn hele veien tar vi koffertene ut og sjekker inn igjen på nytt. Ettersom vi ikke kan sjekke inn før tre timer før avgang blir vi gående i sju timer utenfor terminalen og vente. Som om ikke bakkemannskapet likevel kan klare å sende veskene til Singapore!
Men ..
Den lange ventetiden hadde den effekten at da vi omsider kom fram til skranken var vi blitt så trøtte at vi likegodt oppgraderte til businessclass med tilhørende spesialbehandling. Full middag med champagne og hvit duk på flyet, liggesete, tøfler, tannbørste og hele pakken. Like greit, for flyturen tok 14 timer.
I den eksklusive ventehallen var det Hermésbutikk så jeg fikk med meg et skaut i samme slengen. Med giraffer på.

DAG 2 – Santiago de Chile – 11/3
Det går litt i surr med dagene. Da vi kom til Sheraton hotel Santiago hadde vi vært på reise fra 04.30 den 10 mars til 15.00 den 11 mars islandsk tid. 34 timer.
Sikkerhetskontrollen på flyplassen var annerledes enn vanlig. Det var ikke våpenkontroll, men feberkontroll. Skjema å fylle ut, nødprosedyrer å gjøre oss kjent med og så kom de og pekte med et termometer på pannen vår. For å måle kroppstemperatur? Det virket ikke videre effektivt for å si det mildt.
Santiago var et varmt og støvete sted. Vi tok en lang spasertur i Providence distriktet som så fattigslig og nedslitt ut, men som viste seg å være et ettertraktet strøk å bo i. Chilenerne og jeg har en ting til felles, bortsett fra å være småvokst. Vi har ikke problemer med å sette/legge oss ned hvor som helst hvis behovet melder seg. Jeg har ofte blitt uglesett i Europa for å sette meg i trapper, på gulv, på fortau, på gjerder o.l. Jeg trenger ingen benk.
Det gjør ikke chilenerne heller. De satt og lå hvor som helst. Det likte jeg.
Vi spiste middag på Aqui Esta Coco, en fabelaktig fiskerestaurant som Loreta, Hurtigrutens representant, hadde anbefalt. Jeg spiste abalones og conger og drakk pisco sour og chilensk hvitvin av klasse.

DAG 3 – Da pesten kom til Norge – 12/3
Vi våknet opp til nyheten om at Trump hadde stengt USA og Erna hadde stengt Norge. Familien er spredt for alle vinder. Bára er i Danmark, Dagny er i Berlin, Nils er nettopp kommet hjem fra CPH med hoste og sitter i selvpåført karantene hjemme og vi er i Santiago på veg til Purto Natales. Pesten er ikke registrert her ennå. Tenk om vi har den med oss!! Kommer jeg til å gå inn i historien som Patagonias svar på Pesta i trappen?
Vi holder oss oppdatert, coronaviruset minutt-for-minutt.
Tilbrakte dagen ved svømmebassenget i sol og sommervær. De har deilig frukt her i landet, deilige bær og deilige grønsaker. Og avocado!

Continue reading


Savnet

Jeg savner min far.
Han ble borte i en tåkeverden. Alzheimers.
Han trår forsiktig i ulendt terreng, der det hverdags­lige har tatt på seg ukjente og skremmende former. Tåken gjør steiner til drauger og trær til troll. Oppgåtte stier ender i villniss og kjøkkenkroken er blitt ingenmannsland.
Kjære ansikter blir diffuse skygger og tåken legger sin klamme hånd over hjertets glør.
Nåtid og fortid blir ett, og framtiden forsvinner i skoddeeimen.

Leid, milde ljos.

I en tåkedis speider han etter landemerker og jeg kan ikke hjelpe. Mine rop når ikke fram.
Han forsvinner lenger og lenger bort og mørket lukker seg bak ryggen hans.
Jeg står igjen, med alle minnene som løsrevne ark i hånden.

Leid, milde ljos, igjennom skoddeeim, leid du meg fram!
Eg går i mørke natt langt frå min heim, leid du meg fram!
Før du min fot, eg treng ei sjå min veg så langt og vidt
– eit steg er nok åt meg.


Joh 5,13-15

Joh 5, 13-15

Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror  på Guds sønns navn. Og denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje. Og når vi vet at han hører oss hva vi enn ber om, så vet vi at vi allerede har det vi har bedt han om.

En av de tingene ikketroende synes er teit er at kristne kan få seg til å tro på bønn og forbønn. Hvor dum og godtroende  er det lov å være?
Tror dere at det sitter en gud der og hører på dere? Og tror dere at dere får det dere ber om? Oh please!!
Dette skriftstedet utdyper etter deres mening de troendes villfarelse. For her garderer man  seg med å si at Gud hører oss NÅR VI BER OM NOE SOM ER ETTER HANS VILJE.
Ok, så et manglende bønnesvar er da lett å bortforklare med at dette ikke var etter Hans vilje. Dah …
Og som om ikke det var nok, så sier de troende at de allerede har fått det de ber om. Nettopp!

For oss kristne er dette ikke så vanskelig. En kristen vil hele tiden be om det som er etter Hans vilje, skje din vilje vil følge enhver kristen bønn. Og vi kristne vet at vi er i Herrens hender hva som enn skjer, så vi har allerede alt vi trenger.
Voilá .


Med eller uten

Livet er fullt av dilemma. Sånn er det bare. Man kan ikke få både i pose og sekk – det fant de ut allerede i gamle dager.

Et av mine daglige små dilemma er dette: skal jeg ta min morgentrim med eller uten øretelefoner, eller hørlurar som det så morsomt heter på svensk.
Jeg ser at de fleste rundt meg trimmer MED, enten de er ute på gangstien eller inne på tredemøllen.
Jeg kan forstå det.
Tiden går fortere hvis man har noe å høre på, og med en interessant og informativ podkast på øret kan man bli sprekere og klokere i samme slengen! To fluer i en smekk slår an hos dagens travle folk. Dessuten kan frisk musikk gi økt piff og pågangsmot når kreftene begynner å minke. Det er absolutt mye som taler for å trimme MED lyd på øret.

MEN

Det er ting som taler MOT også.
Jeg har oppdaget at hvis jeg legger hørlurene igjen hjemme så blir tankene og oppmerksomheten min ikke lenger styrt av utenlandske band og entusiastiske folkeopplysere. Tankene mine flagrer vilt og uhemmet fra det ene til det andre og plutselig kan en ny og lys idé slå ned – helt av seg selv.
Og hvis jeg er ute og går en tur på stien kan jeg høre fuglesangen.
To fluer i en smekk det også ….


Overmodig/overmoden

Overmoden  /-ig

Den kristne troen er for duster, de uvitende, de uopplyste uten utdanning, de naïve og godtroende. For, ærlig talt, hvor dum går det an å bli?

En jødisk snekker står opp fra de døde og vippser frelse og evig liv til den som tror??
Vi som har utdannelse, har reist en del, har tenkt oss om ser jo med et halvt øye at det er hull i hodet. Hvordan kan noen ta det på alvor? Se deg rundt! Verden er et jævlig sted og ingen tegn på noen guddom. Tro er en farlig selvillusjon. Opium for folket and all that jazz.  

Troen er dårskap. Dårskap – det er ordet brukt i 1.kor 1,18.

For oss som tror, derimot er troen Guds kraft.
Vi modne vet bedre. Vi tror ikke menneskelig visdom og innsikt kan gi fullgode svar. Vi tror på en virkelighet som ikke kan måles med instrumenter.
En sannhet man best kan oppfatte når man blir som et barn! Som barnet i eventyret om keiserens nye klær.   

Kunnskap er bra. Å søke kunnskap og utvide horisonter er bra. Men kunnskap er ikke det samme som visdom. Kunnskap er ikke det samme som tro. 
Man kan vite mye og likevel være dum – så merkelig som det kan høres ut. 

Paulus sier at vi skal være kloke i det gode, men enfoldige i det onde. Rom.16.19  
Det er ikke så dumt sagt, tror jeg. 

 


Magnum mysterium

Hvernig lítur Guð út?
Það er eitthvað sem menn velta fyrir sér, ekki síst börn. Og eitthvað sem er erfitt að svara, því enginn veit hvernig Guð lítur út. Enginn hefur séð Guð. Hann er víst ósýnilegur.
Menn hafa gert tilraunir til að sjá hann fyrir sér og teiknað og málað myndir af honum. Í okkar menningarsögu er hann ekki ósvipaður jólasveininum, gamall karl með skegg og hempu sem situr í skýjum og horfir yfir. Þessa staðalmynd hafa aðrir gagnrýnt harðlega og haldið fram að móti hugsanir okkar um almættið óheppilega og að myndin gæti alveg eins verið af fatlaðri konu af inuita-ættum eins og af gömlum hvítum karli. Því má eflaust til sanns vegar færa. Sumir hafa tekið þann pól í hæðina að banna með öllu guðslíkneski til að koma í veg fyrir að menn skapi Guð í sinni ímynd. Meikar alveg sens ….
Því enginn veit jú hvernig Guð lítur út. Enginn hefur séð Guð.

Eða hvað?

Við kristnir menn tilheyrum einu af fáu, kannski eina, trúarsamfélagið sem þykist hafa séð Guð. Við höldum því fram í okkar trúarjátningu að við vitum hvernig Guð lítur út. Vegna þess að hann hefur sýnt sig fyrir okkur.
Orðið var hold. Guð varð maður. Það er atburðurinn sem við fögnum á jólum. Guð fæddist!
Við trúum og játum að Kristur var Guð. Eins og segir í Níkeujátningunni: Guð af Guði, ljós af ljósi, sannur Guð af Guði sönnum, fæddur, eigi gjörður, samur föðurnum.
Þau sem voru honum samtíða gátu séð Guð eigin augum. Horft á hann. Þau gátu komið við hann. Talað við hann. Við byggjum okkar trú á þeirra vitnisburði. Verst að það skyldi ekki verið búið að finna upp instagram. …

Sá sem hefur séð mig, hefur séð föðurinn (Joh. 14,9) segir Kristur.
Og hvernig lítur svo Guð út í alvörunni?
Hann er lítið, varnarlaust flóttamannabarn. Þannig lítur Guð út.
Hann er ósköp venjulegur verkamaður. Þannig lítur Guð út.
Hann er dæmdur, pýntaður glæpamaður tekinn af lífi. Þannig lítur Guð út.
þannig sýnir Guð sig fyrir okkar augum. Við vitum hvernig Guð lítur út.

Ef þú vilt vita hvernig Guð lítur út skaltu horfa á næsta mann. Hann er kannski ekkert sérstaklega fríður, kannski beinlínis ljótur og leiðinlegur, jafnvel vondur. Að þínu mati.
En þannig lítur Guð út. Það er það næsta sem við komumst.
Við tilbiðjum Guð sem hefur birst í mannslíki og boðið okkur að nefna sig bróður. Sem hefur sagt okkur að virða hvort annað sem bræður.
Við vitum hvernig Guð lítur út og hvernig við eigum að þjóna honum, því hann hefur sagt okkur það: Sannlega segi ég yður: Allt sem þér gerðuð einum minna minnstu bræðra, það hafið þér gert mér. ……. og ….Allt sem þér gerðuð ekki einum minna minnstu bræðra, það hafið þér ekki heldur gert mér.

Guð birtist okkur á jólunum. Við vitum hvernig hann lítur út.


Også vi når det blir krevet …

… for dets fred, dets fred slår leir – lyder det så freidig i nasjonalsangens siste vers. Også vi, når det blir krevet.
Når vil det skje?

Jeg er født og oppvokst i tiden “etter krigen”. Krigen var forsatt så nær at den preget mine foreldre og besteforeldre. Vi visste hvem av bygdefolkene som hadde vært motstandsmenn eller sympatisører. Kong Haakons navn nevnt var nok til å få gamle menn til å reise seg og ta av seg hatten i ærefrykt. De store heltene var de som hadde kjempet og ofret alt for folk og fedreland, for fred og frihet.

Hvordan skulle vi, den neste generasjonen, noen gang klare å leve opp til den standarden? Når blir det aktuelt for oss å slå leir for folk og fedreland?
Og om det skulle bli krevet … kan vi måle oss med gutta på skauen?

Det er visst ikke mangel på fiender og trusler som vil ødelegge vårt fedreland og demokrati, forgifte vår luft og våre vann, forsøple havet og undergrave fremtiden til våre etterkommere.
Kampen er i gang, slaget pågår, ikke bare i Norge, men over hele kloden. Vi må definere våre fiender, knytte allianser og legge strategien.

Kampen er i gang, for fremtiden, for folk og fedreland, miljø og klima.
Hva er jeg villig til å ofre?


Nytt år.

Da er det nye året her. Igjen!
Jeg starter hvert nytt år med Nyttårskonsert fra Wien, og kan ikke tenke meg en bedre begynnelse.
Årets konsert var spektakulær. Orkesteret spilte presist, som én mann, de spilte hverandre gode – som det heter på fotballspråket. Dirigenten var seriøs med minimalistiske gester, men storslått uttrykk. Fjernsynsproduksjonen var sømløs, kameravinklene oppfinnsomme, blomsterdekorasjonene så bugnende at du formelig kjente roseduften i stuen. Danserne var unge og spenstige, koreorgrafien tidsriktig, kostymene oppsiktsvekkende. Omgivelsene, gobelinene, parkettgulvene, marmorbalustradene, prismekronene, schlottene, ruinene, die Bürgen, die Bergen. die blaue Donau. Publikum i feststemning, soignerte og coiffurerte herrer, perlepyntete damer og kimonokledde japanere.
Overveldende overdådig overgikk Wienersymfonikerne seg selv denne gangen. Hver detalj gjennomtenk og utsøkt forseggjort. Finkultur på sitt aller ypperste og mest raffinerte.
Så høyt kan mennesket nå for å skape nytelse, skjønnhet og skjær fryd.

På kanalen ved siden av viste de nyhetskavalkade med bilder fra Jemen.
Så lavt kan mennesket nå for å skape smerte, redsel og skjær fortvilelse.
Hver detalj utpønsket og gjennomtenkt. Blottlagt grusomhet på sitt mest barbariske.
Den menneskelige spennvidden blir synlig. Fra det mest opphøyde til det mest nedrige.

Nyttårskonserten gir meg alltid håp, for den viser meg at vi er i stand til å skape stor skjønnhet og dele den med hverandre.

Mitt håp er uadskillelig fra min tro. Som kristen har jeg ingen illusjoner om enkeltmenneskets og menneskehetens evne til å frelse seg selv. Men jeg tror det finnes en sannhet som fører til en veg som fører til livet. (Joh. 14,6)

Komme ditt rike.
Godt år 2019


Mormor og de to ungene

Mormor- og morfartur med de to eldste barnebarna til Dyreparken var årets sommerprosjekt, forhåndsindoktrinering av Sabeltann og Hakkebakkeskogen inkludert.

Vi pakket i bilen og la av gårde via Haukeli og Setesdal. Er det bare jeg, eller er Setesdal Norges kjedeligste dal?
Det var rekordvarmt i Norge, og vi tok oss god tid underveis. Fergeoverganger er gode avbrekk, og dem er det heldigvis en del av. Vi måtte spise is og tisse litt med jevne mellomrom, og sånn gikk nå dagen …
Det var skogbranner hele veien nedover dalen, og spennende utsikt til brannvernhelikoptre som drev slukningsarbeid.
Ungene var beundringsverdig tålmodige i baksetet. Når det røynet på, satte vi  Kaptein Sabeltann i gang i høytaleren. Mormor hadde av prinsipp latt alle smarttelefoner og iPader ligge igjen hjemme. Dette var ikke noen Netflix eller CandyCrush tur!

Sjåføren plugget ørene med skumgummi da vi var kommet forbi Låtefoss og sånn gikk det stort sett greit.
Det tok 12 timer fra vi la avgårde til vi var i hus på Hamresanden appartements. Fint anlegg, men det var jo så varmt at vi måtte sette på full gjennomtrekk for å få sove. Ungene, som hadde sittet i ro hele dagen, fikk  ikke sove før langt på natt.

Frokost og så avgårde til Dyreparken. Det var 30¨C + og rekordmange besøkende. Køen sto helt opp på motorveien som var korket i flere kilometer.
Vi ble henvist til parkeringsplass uti huttaheiti der det heldigis gikk shuttlebuss til parken. Mormor hadde innsett at her handlet det om å økonomisere med kreftene og legge opp løpet etter forholdene. Vi hadde beregnet 10 minutters kjøretid til parken etter tips fra googlemaps. Kjempekøen gjorde den spådommen til intet, så vi gikk rett til Hakkebakkeskogen for å få med oss turen som var forhåndsbestilt. Heldigvis! Jeg hadde sympati med dem som stod i den hundremeter lange billettkøen i solsteiken med hylende babyer og sure tenåringer på slep.

Vi kom oss ombord i toget og fikk rundturen med rev og mus og hare og pepperkakebaking og hele greien. Veldig fint laget til og et pluss med hele parken at den er i natur og det er ordentlige trær og steiner og ugress og fluer og mygg og maur du har å forholde deg til. Hilmir var litt skuffet over at det ikke var ordentlige dyr som spilte rollene, han gjenomskuet de voksne som hadde kledd seg ut som dyr. De snakket norsk som han ikke forstod, så han var bare glad til da det hele var over. Anita var mer med på notene. Hun hadde fått sukkerspinn mens vi ventet på tur, så hun var i utgangspunktet positivt innstilt.

De åpne lekeplassene i parken der ungene kan bruke kroppen sin er en god side ved denne parken. Det er ikke bare lekemaskiner som du må stå i kø til, eller lekeapparater som bare går rundt og rundt eller opp og ned. Det er mange anledninger til å løpe, gå, hoppe, klatre, ballansere, henge, falle, skli, krype, åle seg, få skrubbsår, i det hele tatt …..
Vi tok leke- og drikkepauser underveis. Varmen var i overkant.
Kø for å komme i tråbilene var det neste. Bilene kjørte en runde og ombord i danskebåten som tok dem over en liten dam og i havn. I Danmark formodentlig. Stor stas.
Heldigvis fant vi en kiosk som solgte slush, så vi kunne få regulert væskeballansen igjen. Kiosken tok bare imot betaling på Vipps – første gang jeg opplever det. Men mormor er oppdatert og vippset iveg forbi halve køen av folk som stod og fomlet med telefonene sine og ikke fikk det til.

Hilmir begynte å få nok. Han trives ikke i varmen, men vi gikk videre og da vi kom til Afrika var vi dumme nok til å gå inn i reptilhuset. DER var det varmt, der! Ut igjen i en fart.
Apene og de andre jungeldyrene hadde skygget banen, bokstavelig talt. De lå urørlige under busker og bak murer og peste og var vanskelige å få øye på. Vi fikk likevel sett en leopard og en tiger og en sjiraff som var imponerende langhalset, sebra, antilope, lama og tapir.

Nå var Hilmir fullstendig på felgen, så vi tok vegen hjem.
Morfar laget middag og etter restitusjon var ungene fit for fight igjen. Ut på Hamresanden på jakt etter nye eventyr. Vi hadde balkong med utsikt over stranden, så mormor og morfar kunne følge med fra oven. Dusj og tannbørsting og høytlesing fra Egners bøker og dermed tok vi kvelden.

Planene var klare for dag 2. Nå skulle vi seile med den Sorte Dame og besøke Kardemommeby og spøkelseshuset.
Vi spiste frokost og kledde ungene og sendte dem ut for å løpe av seg litt energi mens vi gjorde oss klare. Da vi kom ut for å plukke dem opp, hadde de kastet habitten og løp fram og tilbake i vannkanten i bare undikken og gravde kanaler og bygget slott.
Det var bare å gi seg over. Mormor hentet badetøy og håndklær, bøtter og spader og dagen ble tilbrakt på stranden. Sol, sjø, sand … hva kan du be om mer?
Begge to klarte å svømme ut til flåten – en bragd – litt nifst, men med mormor i kjølvannet.

Etter middag, når solen var på veg ned, gikk vi til parken mot strømmen. Vi fikk med oss mye på kort tid – seilas med sjørøverskuta og besøk i spøkelseshuset. Hilmir lot seg ovehode ikke sette ut av spøkelser og skumle lyder, han var bare opptatt av å finne ut hvor de kom fra og hvordan effektene var laget. Fasinerende.
Og så benket vi oss i Tjuttavika i tussmørket og fikk med oss hele forestillingen med sang og musikk og pyroteknikk.
Full pakke.


Staying in Vegas

Nå har jeg også vært i Las Vegas og det var akkurat så overdrevent overdådig og dekadent som jeg hadde forestilt meg. Only more so ..
En gigantisk lekeplass for voksne. Ballbingen på IKEA x 1 000 000.
Vi bodde vegg i vegg med hotellet Venice. De hadde innendørs kanaler med gondoler som ble staket rundt på av gondolierer med stråhatter som sang serenader på italiensk. Under en evigblå lettskyet middelhavshimmel.
Badestranden lå i 3.etasje. Ølkjelleren lå i 20.etasje.
Fra vinduet vårt kunne vi se rett over på Trumphotellet som glitrer som gull i kveldssolen.

Byen ligger midt i ødemarken. In the middle of effing absolutely nowhere. Det mest trøstesløse sted du kan tenke deg. Så her er alle midler tatt i bruk for å overbevise deg om at du egentlig befinner det et helt annet sted.

Sengene var gode, det skal de ha!


Mindfulness – eller Over bekken etter vann

Mindfulness er et av de nye hype-ordene i menneskenes jakt på lykken.
En form for tilstedeværelse – bli kjent med deg selv.
Jeg har ikke sett noe norsk ord for det ennå?
Bli lykkelig med mindfulness – lykken er bare et kveldskurs unna….

Fare for at det kan utarte til MINEfulness … at man blir full av seg selv og glemmer Øverland:
Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede.

Eller for å sitere Mikael Aksnes:
Den største gleda ein kan ha,
det er å gjera andre glad;
og vil du gjerne lukka nå,
då først deg sjølv du gløyma må.

Jeg er kristen og har drevet et aktivt bønneliv i årtier.
Det er en fantastisk opplevelse.
Tanke og sinn fokuseres 100% på noe annet enn deg selv, noe annet enn de daglige bekymringer, konflikter og følelser.
Du går ut av deg selv og inn i et hellig rom der du selv ikke er i sentrum.
Du går inn i samfunn med universets skaper. Du plasserer deg selv i en kontekst av evighet og uendelighet.
Det gir perspektiv på fortiden, framtiden og hverdagen. Det avstresser helt og fullt.
Minner på mange måter om det de beskriver som driver meditasjon. Only more so …

Det gir styrke og pågangsmot, overskudd og glede og åpner øynene for andre rundt deg.
Og sist men ikke minst, det kommer ikke bare deg selv til gode.
Gjennom bønn kan du nemlig hjelpe andre og få veiledning og, i fortsettelsen, konkrete oppgaver fra oven.
Bønn kan avstedkomme mirakler. NO shit – trust me, I know. Det ER makt i de foldede hender.

For den som vil oppleve tilstedeværelse i nuet, bakkekontakt med virkeligheten, innsikt i seg selv, frihet fra bekymring, en tilstand av takknemlighet, ydmykhet, indre fred – (ikke den fred som verden gir – Joh.14,27) anbefaler jeg bønn. På det varmeste!

Det er gratis, kan bedrives når og hvor som helst, sammen med andre eller på enerom.
Gode greier!


Leap of faith

Jeg tror på en levende Gud. Jeg tror at Jesus fra Nasareth er Kristus.
Jeg tror at gjennom han er jeg blitt et Guds barn, en borger av Guds rike, et virkelig rike som er evig og eksisterer utenfor mine sanser.
Jeg tror at jeg er en del av den virkeligheten og at hvis jeg lever i den, vil mitt liv være et virkelig liv.
Et liv med mening.
Jeg tror at dette er sant. At denne virkeligheten er uavhengig av min helse, mitt intellekt, min utdanning, min bakgrunn, min livssituasjon, mine hormonsvingninger.

Er det vanskelig å tro på Gud?
Du kan ikke tenke deg fram til tro. Det er ikke sånn at de som er intelligente og tenker mest har lettere for å finne han. Snarere tvert imot. Les 1.Kor 1, 10
Tanken og intellektet kan brukes til mange nyttige ting. Det kan brukes til å analysere og forstå den fysiske verden i den grad menneskelige sanser kan oppfatte. Det kan brukes til å analysere og forstå menneskelige følelser og relasjoner.
Men det kan ikke brukes til å analysere og forstå Gud.

Å leite etter Gud gjennom analyser og menneskekonstruerte tester er som å bestemme kroppsvekt med bruk av lakmustest.
Det er feil metode.
Du trenger ikke høy IQ for å finne troen. Du trenger mot. først og fremst mot til å ta en sjanse. A leap of faith.

Jeg husker alltid en scene i en av Indiana Jones filmene, jakten på den hellige gral.
For å komme fram til målet, må helten gjøre a leap of faith, en handling i full tillit.
Han må stige rett ut i det tomme intet i tro. Sansene hans sier at dette er det rene vannvidd. Men sansene og tankene hans kan ikke føre han lenger. Han er kommet til veis ende. Nå er det bare troen som kan bringe han videre.

Tro er å kaste seg ut på 70.000 favner dyp, sa Kierkegaard. Og det kan alle vi troende skrive under på.
Det handler om det. Intellektet kan bare ta deg så langt. Hvis du vil videre, må du ta sjansen.

Den som tar skrittet får seg en stor overraskelse.


The fat lady is singing

Amalie_Materna_as_Brünhilde_1876_-_IL1

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

It ain´t over till the fat lady sings.

Sånn lyder et engelsk uttrykk. Antakelig kommer det fra operaverdenen. Der er det jo mange feite damer som synger, og en ordentlig opera ender sånn. Den feite divaen synger. Og dør. Mens hun fortsetter å synge.

Uttrykket betyr det samme som It ain´t over till it´s over.

Ikke ta seieren på forskudd – hvis en vil tolke det mistrøstig.

Men det har også optimistiske overtoner: så lenge det er liv er det håp.

Det er aldri for seint å snu.

Aldri for seint å begynne på nytt.

Jeg vet ikke om jeg kan kalle meg en lady, det er et definisjonsspørsmål, men jeg er i allefall ikke så verst feit. Og synge gjør jeg nå. Ut!

Ut med det gamle, Inn med det nye!

Out with the bad air – in with the good

 


Den nakne sannhet

La tissen levva
http://www.aftenbladet.no/meninger/Free-Willy-La-tissen-levva-3800335.html

Free the nipple
http://icelandmag.visir.is/article/icelandic-free-nipple-campaign-takes-over-capital

Jeg må tilstå at jeg ikke helt har sansen. Det er antakelig min inngrodde blygsel som får meg til å steile litt. Men kanskje er det ikke så gale. Kanskje er det dette verden trenger. At folk får se hvordan en faktisk levende kropp ser ut. Kanskje er det nødvendig at en faktisk autentisk ubearbeidet kropp får vise seg fram.

Av og til må jeg bare gi meg over og si som Obstfelder:
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig…


Verdinøytral??

Jeg er lingvist med særlig svakhet for pragmatikk. Det er den disiplinen innenfor faget som handler om hvordan folk bruker språket og hvorfor de velger som de gjør.
Alle språklige ytringer har en hensikt, bevisst eller ubevisst, åpenlys eller fordekt. Alle språklige ytringer blir oppfattet av mottaker, ikke nødvendigvis i tråd med hensikten.
For å gjøre en pragmatisk analyse må man ha godt grep på morfologi, syntaks, semantikk, fonologi (hvis det er et muntlig utsagn), etymologi, språkhistorie, psykologi, sosiologi, kulturhistorie, filosofi m.m. I pragmatikken er intet menneskelig uvedkommende.

Pragmatikeren i meg har hatt litt å stri med nå en stund. Jeg har fått begrepet “verdinøytral” på hjernen og jobber febrilsk for å forstå det. Det har vært brukt i debatten et godt stykke tid, men jeg fikk det først innpå meg for et års tid siden da det gikk ut et bud fra UDI om at asylsøkere bare måtte innkvarteres i verdinøytrale rom. Midt i den store folkevandringen 2017 hadde en unevnt kristen institusjon åpnet dørene for flyktninger som formodentlig var muslimer. Det hang kors på noen av veggene. Kanskje Jesus-bilder også, for alt jeg vet.
Det gikk fram av nyheten av UDI mente at hvis korset ble tatt ned, da ble rommet verdinøytralt.
Dette overgår min forstand.

Ikke at flyktninger har søvnproblemer, det er lett å forstå, og kanskje kan et kors på veggen forringe søvnen ytterligere, det kan jo hende. Kanskje mente UDI at det var viktig å kamuflere at kristendom finnes i Norge og kors kan finnes på offentlig sted. Debatten om hvordan vi skal presentere norske skikker og omgivelser for gjester orker jeg ikke å engasjere meg i.
Det er selv ordet – begrepet – jeg sliter med.

Verdinøytral?
Er ikke det en contradiction-in-terms? Kan en ting ha en nøytral verdi? Være uten et verdiinnhold? Er det ikke det samme som å være verdiløs? Og er det noe å trakte etter?

Jeg går ut fra at vertskapet ble pålagt å bare servere verdinøytral mat også. Hvilke verdier de i den sammenheng skulle forholde seg nøytrale til, næringsverdier eller smaksverdier …. hva vet jeg?

I debatten om verdinøytrale innkvarteringsmuligheter og verdinøytral skole virker det som begrepet blir sett på som positivt, noe å trakte etter. Jo utydeligere verdier, jo bedre.

Er det  mulig å tenke seg et menneskelig forhold som ikke har en implisitt verdi?

It does not compute in my head.


Fotballfeberfri

Fotball er egentlig ikke min greie.
Styrkeløft er den eneste idretten jeg har nådd langt i og engasjert meg i direkte. Som utøver, dommer, i styre og stell og som stevnearrangør. Håndball er den eneste idretten jeg har betalt meg inn for å se, bortsett fra ett og annet friidrettstevne.
Jeg har jo vært på fotballkamp, for all del. To ganger i Engand, men da mer for å se på publikum enn på spillet. Og så i barndommen da pappa tok meg med på Bergheim for å se Florvåg spille 3-divisjonskamp mot Varegg. Type ..
Det var sikker mest for at mamma skulle få fred den stunden. For meg handlet det mest om å få is i pausen. Det var en is- og brushytte der som solgte en firkantet Isbjørns jordbæris som var kjempegod og verdt en hel omgangs kjedsommelige venting.

Klubbfotball – ellers takk.
Brannsupportere og ManU-folk som sover i sengetøy med klubblogo ser jeg på med skepsis. Det virker helt sprøtt på meg. For sosialpsykologer kan jeg se at det er et interessant forskningsområde, men jeg er lingvist og den eneste faglige innfallsvinkelen jeg kan finne er valget av klubbnavn og de språklige implikasjonene i kampropene.
Vålerenga – Rosenborg – Lillestrøm er jo klubbnavn som gir seg selv.
Men Brann?
Brann??
Alvorlig???

Nok om det.

Jeg gjør unntak fra fotball-likegyldigheten når det er VM og EM. De stor turneringene fenger meg. Engasjementet på tribunene interesserer meg. Og selv om jeg aldri husker fra runde til runde hvem som spilte uavgjort mot hvem i forrige kamp, så klarer jeg sånn noenlunde å henge med. Jeg har sett tilstrekkelig mange kamper til å forstå offside-reglene og jeg har utviklet skjønn nok til å kunne sette pris på godt spill. Jeg kjenner det igjen når jeg ser det.

Nå er VM på gang. I Russland med tilhørende politisk bakteppe og ståhei.
Jeg driter i det og benker meg foran TV-en i så stor grad at det blir abstinens når finalen er over.
I år var Island med for første gang, så nå fikk vi det helt inn på livet. 20% av befolkningen reiste til Russland.
Jeg holdt meg på sidelinjen i den forstand at jeg kjøpte ikke engang supportertrøye.
(VM skapte faktisk problemer for oss i Styrkeløftforbundet, for leverandøren av våre nye landslagsdrakter var offisiell skaffer av islandske fotballdrakter og hadde så mye å gjøre at han kunne ikke overholde avtalen med oss! Typisk!)
Jeg lærte heller ikke navnene på de islandske heltene. Bortsett fra Gylfi Sigurðsson, kaptein Aron med vikingskjegget, Birkir – han unge barnslige med langt lyst hår og Hannes som reddet straffe fra Messi. Også Heimir selvsagt, trener og tannlege fra Vestmannaøyene.
Men jeg lærte Húh-ið og trente på det med mine små barnebarn!

Nå er de ute av dansen til nasjonens store skuffelse blandet med intens stolthet. De gjorde det sa bra som det var mulig å forvente på forhånd. I motsetning til tyskerne.

De fleste store nasjonene er videre. Noen av dem med et nødskrik, men kvalitetene viser seg etterhvert. Det blir spennende å se. Jeg har tenkt å la meg rive med.
Brasil begynner å vise takter. Belgia er gode. Ronaldo har tenkt å bli verdensmester. Hva gjør Frankrike, eller den nye England. Blir det Danmark-Sverige i finalen?

Fotballen er rund. Den som lever får se.