Mormor- og morfartur med de to eldste barnebarna til Dyreparken var årets sommerprosjekt, forhåndsindoktrinering av Sabeltann og Hakkebakkeskogen inkludert.
Vi pakket i bilen og la av gårde via Haukeli og Setesdal. Er det bare jeg, eller er Setesdal Norges kjedeligste dal?
Det var rekordvarmt i Norge, og vi tok oss god tid underveis. Fergeoverganger er gode avbrekk, og dem er det heldigvis en del av. Vi måtte spise is og tisse litt med jevne mellomrom, og sånn gikk nå dagen …
Det var skogbranner hele veien nedover dalen, og spennende utsikt til brannvernhelikoptre som drev slukningsarbeid.
Ungene var beundringsverdig tålmodige i baksetet. Når det røynet på, satte vi Kaptein Sabeltann i gang i høytaleren. Mormor hadde av prinsipp latt alle smarttelefoner og iPader ligge igjen hjemme. Dette var ikke noen Netflix eller CandyCrush tur!
Sjåføren plugget ørene med skumgummi da vi var kommet forbi Låtefoss og sånn gikk det stort sett greit.
Det tok 12 timer fra vi la avgårde til vi var i hus på Hamresanden appartements. Fint anlegg, men det var jo så varmt at vi måtte sette på full gjennomtrekk for å få sove. Ungene, som hadde sittet i ro hele dagen, fikk ikke sove før langt på natt.
Frokost og så avgårde til Dyreparken. Det var 30¨C + og rekordmange besøkende. Køen sto helt opp på motorveien som var korket i flere kilometer.
Vi ble henvist til parkeringsplass uti huttaheiti der det heldigis gikk shuttlebuss til parken. Mormor hadde innsett at her handlet det om å økonomisere med kreftene og legge opp løpet etter forholdene. Vi hadde beregnet 10 minutters kjøretid til parken etter tips fra googlemaps. Kjempekøen gjorde den spådommen til intet, så vi gikk rett til Hakkebakkeskogen for å få med oss turen som var forhåndsbestilt. Heldigvis! Jeg hadde sympati med dem som stod i den hundremeter lange billettkøen i solsteiken med hylende babyer og sure tenåringer på slep.
Vi kom oss ombord i toget og fikk rundturen med rev og mus og hare og pepperkakebaking og hele greien. Veldig fint laget til og et pluss med hele parken at den er i natur og det er ordentlige trær og steiner og ugress og fluer og mygg og maur du har å forholde deg til. Hilmir var litt skuffet over at det ikke var ordentlige dyr som spilte rollene, han gjenomskuet de voksne som hadde kledd seg ut som dyr. De snakket norsk som han ikke forstod, så han var bare glad til da det hele var over. Anita var mer med på notene. Hun hadde fått sukkerspinn mens vi ventet på tur, så hun var i utgangspunktet positivt innstilt.
De åpne lekeplassene i parken der ungene kan bruke kroppen sin er en god side ved denne parken. Det er ikke bare lekemaskiner som du må stå i kø til, eller lekeapparater som bare går rundt og rundt eller opp og ned. Det er mange anledninger til å løpe, gå, hoppe, klatre, ballansere, henge, falle, skli, krype, åle seg, få skrubbsår, i det hele tatt …..
Vi tok leke- og drikkepauser underveis. Varmen var i overkant.
Kø for å komme i tråbilene var det neste. Bilene kjørte en runde og ombord i danskebåten som tok dem over en liten dam og i havn. I Danmark formodentlig. Stor stas.
Heldigvis fant vi en kiosk som solgte slush, så vi kunne få regulert væskeballansen igjen. Kiosken tok bare imot betaling på Vipps – første gang jeg opplever det. Men mormor er oppdatert og vippset iveg forbi halve køen av folk som stod og fomlet med telefonene sine og ikke fikk det til.
Hilmir begynte å få nok. Han trives ikke i varmen, men vi gikk videre og da vi kom til Afrika var vi dumme nok til å gå inn i reptilhuset. DER var det varmt, der! Ut igjen i en fart.
Apene og de andre jungeldyrene hadde skygget banen, bokstavelig talt. De lå urørlige under busker og bak murer og peste og var vanskelige å få øye på. Vi fikk likevel sett en leopard og en tiger og en sjiraff som var imponerende langhalset, sebra, antilope, lama og tapir.
Nå var Hilmir fullstendig på felgen, så vi tok vegen hjem.
Morfar laget middag og etter restitusjon var ungene fit for fight igjen. Ut på Hamresanden på jakt etter nye eventyr. Vi hadde balkong med utsikt over stranden, så mormor og morfar kunne følge med fra oven. Dusj og tannbørsting og høytlesing fra Egners bøker og dermed tok vi kvelden.
Planene var klare for dag 2. Nå skulle vi seile med den Sorte Dame og besøke Kardemommeby og spøkelseshuset.
Vi spiste frokost og kledde ungene og sendte dem ut for å løpe av seg litt energi mens vi gjorde oss klare. Da vi kom ut for å plukke dem opp, hadde de kastet habitten og løp fram og tilbake i vannkanten i bare undikken og gravde kanaler og bygget slott.
Det var bare å gi seg over. Mormor hentet badetøy og håndklær, bøtter og spader og dagen ble tilbrakt på stranden. Sol, sjø, sand … hva kan du be om mer?
Begge to klarte å svømme ut til flåten – en bragd – litt nifst, men med mormor i kjølvannet.
Etter middag, når solen var på veg ned, gikk vi til parken mot strømmen. Vi fikk med oss mye på kort tid – seilas med sjørøverskuta og besøk i spøkelseshuset. Hilmir lot seg ovehode ikke sette ut av spøkelser og skumle lyder, han var bare opptatt av å finne ut hvor de kom fra og hvordan effektene var laget. Fasinerende.
Og så benket vi oss i Tjuttavika i tussmørket og fikk med oss hele forestillingen med sang og musikk og pyroteknikk.
Full pakke.
