Lyse øyeblikk

Allen Eskens: The life we bury

20758175._UY2475_SS2475_Allen Eskens er nok en jurist med forfatterambisjoner.
Dette er hans første bok, og absolutt ikke noe å skamme seg over som debutroman.
Om han nødvendigvis bør gå videre i karrieren er en annen sak.
Hovedpersonen er en ung student som er ute i siste liten med en engelskoppgave. Han skal skrive en biografi om en eldre person, og oppsøker det lokale pleiehjemmet på jakt etter et intervjuobjekt.
Der finner han en gammel vietnamveteran og dømt pedofil og morder som er blitt overført fra fengselet for å ende sine dager på hjemmet.
Han har kreft i milten og ligger på det siste.
Etterhvert som han forteller sin historie blir det mer og mer tydelig for studenten at det er noe som ikke stemmer i forklaringen, og at mannen, som alltid har nektet skyld, kanskje har rett.
Til slutt blir biografien ferdigskrevet, veteranen rekker å motta benådning før han trekker sitt siste sukk, den egentlige morderen får som fortjent, studenten får henne han har forelsket seg i og de mottar 200.000 dollar i dusør for å ha oppklart et annet mord i samme slengen.
I det hele tatt …. litt vel mye Hollywood.
Alle personene har fått innlagte traumer, selv det unge paret på litt over 20 år.
Han er vokst opp uten far, med en bipolar alkoholisert og utagerende mor som ikke kan ta vare på han og hans to år yngre autistiske (!) bror. Bestefaren, det trygge punktet i tilværelsen, omkommer i en drukningsulykke. Foran øynene på guttungen, som uforvarende var skyld i at bestefaren falt overbord.
Hun vært utsatt for gjengvoldtekt …
Skjønner?
Noen burde fortelle Eskens at less is more.
Boken var ganske velskreven og hadde til tider god flyt og snert av spenning. Selve idéen var ikke dum.
Jeg leste den ferdig, men jeg venter ikke med hjertet i halsen på fortsettelsen, det gjør jeg ikke.

Comments are closed.