Jeg har lest bok nummer to i den monumentale selvbiografiske serien Verden som var min. Den handler om Syttitallet som var mulighetenes og de åpne vegers tiår på så mange måter.
Dette er en bok om Valgets kval. Valgenes tiår.
Bjørnstad fortsetter der han slapp på Seksti-tallet, i lett, flanerende stil, med treffende og variert ordbruk. Masse avvæpnende humor og selvironi. Boken er i overkant lang. I overkant detaljert. Vi trenger ikke 800 sider og åtte eksempler for å underbygge hvert poeng. Komposisjonen er tredelt som før.
For det første får vi et innblikk i en ung manns ytre og indre liv. Forfatteren klarer på beundringsverdig måte å være tilstede i perioden, unngår å ta på seg etterpåklokskapsbrillene.
Det er en ærlig bok og vi ser en ung mann som er plaget av valgets kval og som second-gjetter seg selv hele vegen med en nevrotisk selvopptatthet som nærmer seg det Woody-Allenske. Har dette inngående selvstudiet noe med antroposofi å gjøre? Likevel må han ha hatt en veldimensjonert porsjon selvtillit for å gjennomføre sine prosjekter, han går på med dødsforakt.
På syttitallet vanket Bjørnstad i kulturnobilitetens kretser i hovedstaden og ramser opp personer og anledninger så det holder. Det virker på meg som litt påtatt name-dropping. Noen anekdoter er det dog interessant å få høre, om Paus, Lindfors, Bye og Saabye. Jeg hadde glemt for en avgjørende posisjon NRK hadde i kulturlivet den gangen, på godt og vondt. En form for statsdrevet sensur.
For det andre får vi et gjensyn med Watergate og andre historiske begivenheter i perioden.
Jeg kjenner meg igjen i det hele, selv om jeg ikke var gammel nok til å delta i folkeavstemmingen. Jeg var til stede da han presenterte Leve Patagonia på Nordens hus i Reykjavik og kjente godt Þórdís Þórleifsdóttir som han forteller om. Jeg studerte ved UiB med bl.a. Georg Johannesen som skulle forelese om Wergeland, men snakket mest om Georg Johannesen. Jeg satt i elevrådet på Ulrikke Pihls pikeskole i noen år og husker vel godt at vi ble infiltrert av AKP (m-l)s utsendinger. Det ene året satt vi og forfattet brev til skolen ledelse og forlangte bedre do-papir. Straks! (Toalettene var forsynte med en slags glanspapir som vi måtte gni lenge mellom hendene for at det skulle bli mykt nok til å absorbere en TÅRE!)
Det neste året sendte vi fra oss åpne brev til Norges og (om jeg ikke husker feil) USAs regjeringer og forlangte umiddelbar endring i utenrikspolitikken og krigshandlingene i Vietnam.
“LA ELVA LEVE!” But, of course.
Og det var viktig å uttrykke seg i riktig språkform for å vise solidaritet med proletariatet og urbefolkningen.
A-formene hadde sin glanstid. Ekstra krevende for bergensere – jeg husker ennå plakaten ved inngangen til Nygårdsparken: LA PARKA LEVE!
Ja, det var tider det.
Store saker, store valg, store spørsmål, stort engasjement, store sannheter og store ord.
For det tredje får vi en voksens manns tilbakeblikk anno 2016.
Om det som ble og det som ikke ble. Det som kunne ha blitt, eller kanskje aldri var liv laga.
Mange valg ble tatt på sytti-tallet, politiske og personlige. Konsekvensene lever vi med i dag.
En lesverdig, men litt for lang, bok.
Terningkast? Nei, les selv!