Lyse øyeblikk


Nytt år.

Da er det nye året her. Igjen!
Jeg starter hvert nytt år med Nyttårskonsert fra Wien, og kan ikke tenke meg en bedre begynnelse.
Årets konsert var spektakulær. Orkesteret spilte presist, som én mann, de spilte hverandre gode – som det heter på fotballspråket. Dirigenten var seriøs med minimalistiske gester, men storslått uttrykk. Fjernsynsproduksjonen var sømløs, kameravinklene oppfinnsomme, blomsterdekorasjonene så bugnende at du formelig kjente roseduften i stuen. Danserne var unge og spenstige, koreorgrafien tidsriktig, kostymene oppsiktsvekkende. Omgivelsene, gobelinene, parkettgulvene, marmorbalustradene, prismekronene, schlottene, ruinene, die Bürgen, die Bergen. die blaue Donau. Publikum i feststemning, soignerte og coiffurerte herrer, perlepyntete damer og kimonokledde japanere.
Overveldende overdådig overgikk Wienersymfonikerne seg selv denne gangen. Hver detalj gjennomtenk og utsøkt forseggjort. Finkultur på sitt aller ypperste og mest raffinerte.
Så høyt kan mennesket nå for å skape nytelse, skjønnhet og skjær fryd.

På kanalen ved siden av viste de nyhetskavalkade med bilder fra Jemen.
Så lavt kan mennesket nå for å skape smerte, redsel og skjær fortvilelse.
Hver detalj utpønsket og gjennomtenkt. Blottlagt grusomhet på sitt mest barbariske.
Den menneskelige spennvidden blir synlig. Fra det mest opphøyde til det mest nedrige.

Nyttårskonserten gir meg alltid håp, for den viser meg at vi er i stand til å skape stor skjønnhet og dele den med hverandre.

Mitt håp er uadskillelig fra min tro. Som kristen har jeg ingen illusjoner om enkeltmenneskets og menneskehetens evne til å frelse seg selv. Men jeg tror det finnes en sannhet som fører til en veg som fører til livet. (Joh. 14,6)

Komme ditt rike.
Godt år 2019


Min morgenbønn

Herre.
Jeg kommer fram for deg på Den Hellige Ånds bud, i Jesu navn
og i tro på dine løfter.

Takk for livet Takk for at du har skapt meg. Takk for en ny dag.
Takk for dine gaver som overgår all forstand. Gi meg nåde til å sette pris på, ta vare på, bruke og dele med meg av dine gaver, til din ære.

Takk for troen. Takk for at du har frelst meg og kalt meg til et liv med deg.
Hold meg fast i troen. Gi meg å vokse i tro og kjærlighet. Gi meg å leve og dø i tro på deg.
Gi meg å vitne om din sannhet og kjærlighet i alt jeg sier og gjør, til din ære.

Takk for din nåde, bare i den kan jeg leve.
Miskunn deg over meg. La ikke mine misgjerninger og unnlatelser gå ut over andre.
Opprett hva synd har ødelagt. Gi meg å se meg selv og andre med dine øyne så jeg kan
se svakhetene i øynene og gjenkjenne styrken i din skapning.
Lær meg å bære over med meg selv og andre. Velsign det lille jeg gjør så det kan bære frukt, til din ære.

Takk for bønnens kall og bønnens gave. Lær meg å be rett og vokse i visdom og innsikt.
Gjør meg trofast og utholdende i bønn for dem du har gitt meg å be for.
Velsign dem som ber og har bedt for meg.
Velsign denne dagen. La meg ikke kaste den vekk.
Lær meg å telle mine dager og gi meg å få leve og dø i takknemlighet og tro.

Ære være Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være én sann Gud, fra evighet til evighet.
Amen.


John Grisham: The Confession

imagesEnda en bra Grisham-bok.
Han er en mester i å holde oppe spenning, han skriver sånne bøker som det er vanskelig å legge fra seg. En kunst.
Ekstra godt gjort er det at spenningen ofte dreier seg om juridiske spissfindigheter og finesser. Han er rettssalens krimforfatter.

Også denne gangen. Boken handler om opptakten til og gjennomføringen av et justismord. En ung, svart mann skal henrettes med giftsprøyte om et par dager. Forberedelsene pågår for fullt.
Vi vet at han er uskyldig dømt og at den rette morderen har meldt seg, og så blir det et kappløp med tiden om hvorvidt de klarer å overbevise myndighetene om å utsette avrettelsen. Spoiler alert: det klarer de ikke.

Game over, trodde jeg, men på dette tidspunkt er boken bare halvferdig og det viser seg at justismordet ikke var hovedsaken i romanen likevel. Dette er nemlig  ikke en egentlig kriminalroman. Boken er mer et kampskrift mot dødsstraff. Tonen blir etterhvert mer og mer polemisk og systemets feil og mangler blir trukket fram i lyset og får som fortjent. Handlingen fungerer bare som illustrasjon for et tydelig uttrykt poeng.

Jeg er selv mot dødsstraff. Jeg kan ikke forstå logikken.
Den eneste vitsen jeg har kunnet se med å kverke langtidsfanger straks er å spare det offentlige for utgiftene med å holde dem i live i årevis. Ikke at det er et poeng som jeg er villig til å forsvare!! Men selv det poenget avviser Grisham og påstår at utgiftene som det offentlige har med rettssaker og ankesaker osv i forbindelse med dødsdømte fanger langt overgår utgiftene med fengselsopphold. Så dét så.

Boken er velskrevet og leservennlig. Hvis du kjenner noen som er tilhenger av dødsstraff kan denne boken være en idé til julegave.


Ketil Bjørnstad: Sytti-tallet

Jeg har lest bok nummer to i den monumentale selvbiografiske serien Verden som var min. Den handler om Syttitallet som var mulighetenes og de åpne vegers tiår på så mange måter.

Dette er en bok om Valgets kval. Valgenes tiår.

Bjørnstad fortsetter der han slapp på Seksti-tallet, i lett, flanerende stil, med treffende og variert ordbruk. Masse avvæpnende humor og selvironi. Boken er i overkant lang. I overkant detaljert. Vi trenger ikke 800 sider og åtte eksempler for å underbygge hvert poeng. Komposisjonen er tredelt som før.

For det første får vi et innblikk i en ung manns ytre og indre liv. Forfatteren klarer på beundringsverdig måte å være tilstede i perioden, unngår å ta på seg etterpåklokskapsbrillene.
Det er en ærlig bok og vi ser en ung mann som er plaget av valgets kval og som second-gjetter seg selv hele vegen med en nevrotisk selvopptatthet som nærmer seg det Woody-Allenske. Har dette inngående selvstudiet noe med antroposofi å gjøre? Likevel må han ha hatt en veldimensjonert porsjon selvtillit for å gjennomføre sine prosjekter, han går på med dødsforakt.
På syttitallet vanket Bjørnstad i kulturnobilitetens kretser i hovedstaden og ramser opp personer og anledninger så det holder. Det virker på meg som litt påtatt name-dropping. Noen anekdoter er det dog interessant å få høre, om Paus, Lindfors, Bye og Saabye. Jeg hadde glemt for en avgjørende posisjon NRK hadde i kulturlivet den gangen, på godt og vondt. En form for statsdrevet sensur.

For det andre får vi et gjensyn med Watergate og andre historiske begivenheter i perioden.

Jeg kjenner meg igjen i det hele, selv om jeg ikke var gammel nok til å delta i folkeavstemmingen. Jeg var til stede da han presenterte Leve Patagonia på Nordens hus i Reykjavik og kjente godt Þórdís Þórleifsdóttir som han forteller om. Jeg studerte ved UiB med bl.a. Georg Johannesen som skulle forelese om Wergeland, men snakket mest om Georg Johannesen.  Jeg satt i elevrådet på Ulrikke Pihls pikeskole i noen år og husker vel godt at vi ble infiltrert av AKP (m-l)s utsendinger. Det ene året satt vi og forfattet brev til skolen ledelse og forlangte bedre do-papir. Straks! (Toalettene var forsynte med en slags glanspapir som vi måtte gni lenge mellom hendene for at det skulle bli mykt nok til å absorbere en TÅRE!)
Det neste året sendte vi fra oss åpne brev til Norges og (om jeg ikke husker feil) USAs regjeringer og forlangte umiddelbar endring i utenrikspolitikken og krigshandlingene i Vietnam.

“LA ELVA LEVE!” But, of course.
Og det var viktig å uttrykke seg i riktig språkform for å vise solidaritet med proletariatet og urbefolkningen.
A-formene hadde sin glanstid. Ekstra krevende for bergensere – jeg husker ennå plakaten ved inngangen til Nygårdsparken: LA PARKA LEVE!

Ja, det var tider det.
Store saker, store valg, store spørsmål, stort engasjement, store sannheter og store ord.

For det tredje får vi en voksens manns tilbakeblikk anno 2016.

Om det som ble og det som ikke ble. Det som kunne ha blitt, eller kanskje aldri var liv laga.

Mange valg ble tatt på sytti-tallet, politiske og personlige. Konsekvensene lever vi med i dag.

En lesverdig, men litt for lang, bok.

Terningkast? Nei, les selv!


Langsomkylling

Denne var faktisk kjempegod. Sakset fra eldhussogur punktum com.

Vask og tørk en kylling godt. Den kan gjerne være stor, dette kommer til å få bein å gå på.
Smelt smør, bland med soyasaus og pensle kyllingen godt. Krydre den etter behag – gjerne med noe provensalsk.

Skrell en saftig appelsin, skjær den i båter og stapp den inn  i kyllingen sammen med en nevefull av hvitløksbåter. I alle fall hvis du er like glad i hvitløk som jeg …

Legg kyllingen i en ildfast form med lokk og sett inn i ovnen på 110¨C. La den stå i fred en times tid.
Velg rotgrønnsaker med omhu, skjær dem i terninger og fyll opp rundt kyllingen i formen. Jeg liker godt søtpoteter, fennikel, selerirot – men alt er lov, squash, kålrot, gulrot, løk ….
Hvis det er noe igjen av smøret og soyasausen er det greit å helle det over.
Legg lokk på igjen og la det stå en time til, kanskje til og med halvannen. Det kommer litt an på hvor stor denne kyllingen er.

Ta lokket av og sett opp varmen til +200°C og la stå i 15-20 minutter eller til kyllingen har fått fin brun farge. Legg den til side med noe over for å bevare varme og fuktighet.

Sil sjyen over i en kasserolle, smak til og jevne med mel eller sausejevning Smell oppi så mye fløte som du har/synes du burde.

Nyt.


Mormor og de to ungene

Mormor- og morfartur med de to eldste barnebarna til Dyreparken var årets sommerprosjekt, forhåndsindoktrinering av Sabeltann og Hakkebakkeskogen inkludert.

Vi pakket i bilen og la av gårde via Haukeli og Setesdal. Er det bare jeg, eller er Setesdal Norges kjedeligste dal?
Det var rekordvarmt i Norge, og vi tok oss god tid underveis. Fergeoverganger er gode avbrekk, og dem er det heldigvis en del av. Vi måtte spise is og tisse litt med jevne mellomrom, og sånn gikk nå dagen …
Det var skogbranner hele veien nedover dalen, og spennende utsikt til brannvernhelikoptre som drev slukningsarbeid.
Ungene var beundringsverdig tålmodige i baksetet. Når det røynet på, satte vi  Kaptein Sabeltann i gang i høytaleren. Mormor hadde av prinsipp latt alle smarttelefoner og iPader ligge igjen hjemme. Dette var ikke noen Netflix eller CandyCrush tur!

Sjåføren plugget ørene med skumgummi da vi var kommet forbi Låtefoss og sånn gikk det stort sett greit.
Det tok 12 timer fra vi la avgårde til vi var i hus på Hamresanden appartements. Fint anlegg, men det var jo så varmt at vi måtte sette på full gjennomtrekk for å få sove. Ungene, som hadde sittet i ro hele dagen, fikk  ikke sove før langt på natt.

Frokost og så avgårde til Dyreparken. Det var 30¨C + og rekordmange besøkende. Køen sto helt opp på motorveien som var korket i flere kilometer.
Vi ble henvist til parkeringsplass uti huttaheiti der det heldigis gikk shuttlebuss til parken. Mormor hadde innsett at her handlet det om å økonomisere med kreftene og legge opp løpet etter forholdene. Vi hadde beregnet 10 minutters kjøretid til parken etter tips fra googlemaps. Kjempekøen gjorde den spådommen til intet, så vi gikk rett til Hakkebakkeskogen for å få med oss turen som var forhåndsbestilt. Heldigvis! Jeg hadde sympati med dem som stod i den hundremeter lange billettkøen i solsteiken med hylende babyer og sure tenåringer på slep.

Vi kom oss ombord i toget og fikk rundturen med rev og mus og hare og pepperkakebaking og hele greien. Veldig fint laget til og et pluss med hele parken at den er i natur og det er ordentlige trær og steiner og ugress og fluer og mygg og maur du har å forholde deg til. Hilmir var litt skuffet over at det ikke var ordentlige dyr som spilte rollene, han gjenomskuet de voksne som hadde kledd seg ut som dyr. De snakket norsk som han ikke forstod, så han var bare glad til da det hele var over. Anita var mer med på notene. Hun hadde fått sukkerspinn mens vi ventet på tur, så hun var i utgangspunktet positivt innstilt.

De åpne lekeplassene i parken der ungene kan bruke kroppen sin er en god side ved denne parken. Det er ikke bare lekemaskiner som du må stå i kø til, eller lekeapparater som bare går rundt og rundt eller opp og ned. Det er mange anledninger til å løpe, gå, hoppe, klatre, ballansere, henge, falle, skli, krype, åle seg, få skrubbsår, i det hele tatt …..
Vi tok leke- og drikkepauser underveis. Varmen var i overkant.
Kø for å komme i tråbilene var det neste. Bilene kjørte en runde og ombord i danskebåten som tok dem over en liten dam og i havn. I Danmark formodentlig. Stor stas.
Heldigvis fant vi en kiosk som solgte slush, så vi kunne få regulert væskeballansen igjen. Kiosken tok bare imot betaling på Vipps – første gang jeg opplever det. Men mormor er oppdatert og vippset iveg forbi halve køen av folk som stod og fomlet med telefonene sine og ikke fikk det til.

Hilmir begynte å få nok. Han trives ikke i varmen, men vi gikk videre og da vi kom til Afrika var vi dumme nok til å gå inn i reptilhuset. DER var det varmt, der! Ut igjen i en fart.
Apene og de andre jungeldyrene hadde skygget banen, bokstavelig talt. De lå urørlige under busker og bak murer og peste og var vanskelige å få øye på. Vi fikk likevel sett en leopard og en tiger og en sjiraff som var imponerende langhalset, sebra, antilope, lama og tapir.

Nå var Hilmir fullstendig på felgen, så vi tok vegen hjem.
Morfar laget middag og etter restitusjon var ungene fit for fight igjen. Ut på Hamresanden på jakt etter nye eventyr. Vi hadde balkong med utsikt over stranden, så mormor og morfar kunne følge med fra oven. Dusj og tannbørsting og høytlesing fra Egners bøker og dermed tok vi kvelden.

Planene var klare for dag 2. Nå skulle vi seile med den Sorte Dame og besøke Kardemommeby og spøkelseshuset.
Vi spiste frokost og kledde ungene og sendte dem ut for å løpe av seg litt energi mens vi gjorde oss klare. Da vi kom ut for å plukke dem opp, hadde de kastet habitten og løp fram og tilbake i vannkanten i bare undikken og gravde kanaler og bygget slott.
Det var bare å gi seg over. Mormor hentet badetøy og håndklær, bøtter og spader og dagen ble tilbrakt på stranden. Sol, sjø, sand … hva kan du be om mer?
Begge to klarte å svømme ut til flåten – en bragd – litt nifst, men med mormor i kjølvannet.

Etter middag, når solen var på veg ned, gikk vi til parken mot strømmen. Vi fikk med oss mye på kort tid – seilas med sjørøverskuta og besøk i spøkelseshuset. Hilmir lot seg ovehode ikke sette ut av spøkelser og skumle lyder, han var bare opptatt av å finne ut hvor de kom fra og hvordan effektene var laget. Fasinerende.
Og så benket vi oss i Tjuttavika i tussmørket og fikk med oss hele forestillingen med sang og musikk og pyroteknikk.
Full pakke.


Staying in Vegas

Nå har jeg også vært i Las Vegas og det var akkurat så overdrevent overdådig og dekadent som jeg hadde forestilt meg. Only more so ..
En gigantisk lekeplass for voksne. Ballbingen på IKEA x 1 000 000.
Vi bodde vegg i vegg med hotellet Venice. De hadde innendørs kanaler med gondoler som ble staket rundt på av gondolierer med stråhatter som sang serenader på italiensk. Under en evigblå lettskyet middelhavshimmel.
Badestranden lå i 3.etasje. Ølkjelleren lå i 20.etasje.
Fra vinduet vårt kunne vi se rett over på Trumphotellet som glitrer som gull i kveldssolen.

Byen ligger midt i ødemarken. In the middle of effing absolutely nowhere. Det mest trøstesløse sted du kan tenke deg. Så her er alle midler tatt i bruk for å overbevise deg om at du egentlig befinner det et helt annet sted.

Sengene var gode, det skal de ha!


Bob Woodward: Fear

Jeg må innrømme at jeg har blitt grepet av Donald Trump.
Jeg har ingenting til overs for han, verken som person eller som president, men det scenariet som nå utspiller seg i amerikansk politikk, det spektakulære spetakkelet, er jeg blitt oppslukt av.
Hvordan kunne dette skje? Man må jo spørre seg.
Hvor ligger hunden begravet? I hvor stor grad kan populismen og isolasjonismen i USA forbindes med lignende trender i Europa?
Og så er det jo framtoningen selv, The Donald, som trosser enhver beskrivelse. Å følge med på utspillene fra Det Hvite Hus er mer spennende en både House of Cards og Game of Thrones. Tilsammen.

Jeg har lest tre bøker om fenomenet Trump i sommer,
Rick Wilson; Everything Trump Touches Dies.
Jóhn R O´Donnell: Trumped
Michael Wolff: Fire and Fury

For å få perspektiv leste jeg omigjen Bernstein, Woodward: All the Presidents Men og The Final Days

Inntrykket jeg sitter igjen med er “sobering” som det heter over der.

John O´Donnells bok kom ut i 1991, lenge før hovedpersonen ble presidentkandidat. O´Donnell var  tidligere ansatt i Trumps casinobusiness og gir en detaljert beskrivelse av en vankunnig og kynisk eier som har null peiling på bransjen, liten oversikt over finansene og manglende lederegenskaper. Boken er skrevet av en “disgruntled employee” som Sarah Sanders sier og må taes med en klype salt, men får det likevel til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Forfatteren konkluderer med at Trump har en patologisk mangel på empati og selvinnsikt.

Michael Wolff: Fire and Fury kom ut i fjor med et brak, og ble selvfølgelig også møtt med store ord fra podiet til Sarah Sanders. Ifølge forfatteren selv bygger boken på intervjuer med en rekke personer på innsiden av Huset, og selv sier Wolff at han nærmest var en flue på veggen der inne i månedsvis. Boken gir kronisk hakeslepp. For å sitere Sean Spicer: You cannot make this shit up!

Rick Wilsons bok er underholdende og tankevekkende og svært eksplisitt. Han er republikaner og har jobbet som politisk strategiker og mediakonsulent for partiet i årevis. Han kjenner bransjen fra innsiden og vet hva som skjer bak kulissene. Han kjenner alle aktørenes gode og mindre gode sider og legger ikke fingrene imellom i sin vurdering, enten det gjelder republikanere eller demokrater. Eller Trump. Alle får så ørene flagrer. Og det er mye tankevekkende i det han sier. Mediamannen har dessuten ordet i sin makt og kunne hatt en karriere som stand-up komiker.

Og så kom endelig den etterlengtede nye boken til Bob Woodward: Fear.
Og bekrefter alle bange anelser og vel så det. Bare coveret. Han ser jo ut som ondemannen sjøl.


Mindfulness – eller Over bekken etter vann

Mindfulness er et av de nye hype-ordene i menneskenes jakt på lykken.
En form for tilstedeværelse – bli kjent med deg selv.
Jeg har ikke sett noe norsk ord for det ennå?
Bli lykkelig med mindfulness – lykken er bare et kveldskurs unna….

Fare for at det kan utarte til MINEfulness … at man blir full av seg selv og glemmer Øverland:
Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede.

Eller for å sitere Mikael Aksnes:
Den største gleda ein kan ha,
det er å gjera andre glad;
og vil du gjerne lukka nå,
då først deg sjølv du gløyma må.

Jeg er kristen og har drevet et aktivt bønneliv i årtier.
Det er en fantastisk opplevelse.
Tanke og sinn fokuseres 100% på noe annet enn deg selv, noe annet enn de daglige bekymringer, konflikter og følelser.
Du går ut av deg selv og inn i et hellig rom der du selv ikke er i sentrum.
Du går inn i samfunn med universets skaper. Du plasserer deg selv i en kontekst av evighet og uendelighet.
Det gir perspektiv på fortiden, framtiden og hverdagen. Det avstresser helt og fullt.
Minner på mange måter om det de beskriver som driver meditasjon. Only more so …

Det gir styrke og pågangsmot, overskudd og glede og åpner øynene for andre rundt deg.
Og sist men ikke minst, det kommer ikke bare deg selv til gode.
Gjennom bønn kan du nemlig hjelpe andre og få veiledning og, i fortsettelsen, konkrete oppgaver fra oven.
Bønn kan avstedkomme mirakler. NO shit – trust me, I know. Det ER makt i de foldede hender.

For den som vil oppleve tilstedeværelse i nuet, bakkekontakt med virkeligheten, innsikt i seg selv, frihet fra bekymring, en tilstand av takknemlighet, ydmykhet, indre fred – (ikke den fred som verden gir – Joh.14,27) anbefaler jeg bønn. På det varmeste!

Det er gratis, kan bedrives når og hvor som helst, sammen med andre eller på enerom.
Gode greier!


Leap of faith

Jeg tror på en levende Gud. Jeg tror at Jesus fra Nasareth er Kristus.
Jeg tror at gjennom han er jeg blitt et Guds barn, en borger av Guds rike, et virkelig rike som er evig og eksisterer utenfor mine sanser.
Jeg tror at jeg er en del av den virkeligheten og at hvis jeg lever i den, vil mitt liv være et virkelig liv.
Et liv med mening.
Jeg tror at dette er sant. At denne virkeligheten er uavhengig av min helse, mitt intellekt, min utdanning, min bakgrunn, min livssituasjon, mine hormonsvingninger.

Er det vanskelig å tro på Gud?
Du kan ikke tenke deg fram til tro. Det er ikke sånn at de som er intelligente og tenker mest har lettere for å finne han. Snarere tvert imot. Les 1.Kor 1, 10
Tanken og intellektet kan brukes til mange nyttige ting. Det kan brukes til å analysere og forstå den fysiske verden i den grad menneskelige sanser kan oppfatte. Det kan brukes til å analysere og forstå menneskelige følelser og relasjoner.
Men det kan ikke brukes til å analysere og forstå Gud.

Å leite etter Gud gjennom analyser og menneskekonstruerte tester er som å bestemme kroppsvekt med bruk av lakmustest.
Det er feil metode.
Du trenger ikke høy IQ for å finne troen. Du trenger mot. først og fremst mot til å ta en sjanse. A leap of faith.

Jeg husker alltid en scene i en av Indiana Jones filmene, jakten på den hellige gral.
For å komme fram til målet, må helten gjøre a leap of faith, en handling i full tillit.
Han må stige rett ut i det tomme intet i tro. Sansene hans sier at dette er det rene vannvidd. Men sansene og tankene hans kan ikke føre han lenger. Han er kommet til veis ende. Nå er det bare troen som kan bringe han videre.

Tro er å kaste seg ut på 70.000 favner dyp, sa Kierkegaard. Og det kan alle vi troende skrive under på.
Det handler om det. Intellektet kan bare ta deg så langt. Hvis du vil videre, må du ta sjansen.

Den som tar skrittet får seg en stor overraskelse.


The fat lady is singing

Amalie_Materna_as_Brünhilde_1876_-_IL1

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

It ain´t over till the fat lady sings.

Sånn lyder et engelsk uttrykk. Antakelig kommer det fra operaverdenen. Der er det jo mange feite damer som synger, og en ordentlig opera ender sånn. Den feite divaen synger. Og dør. Mens hun fortsetter å synge.

Uttrykket betyr det samme som It ain´t over till it´s over.

Ikke ta seieren på forskudd – hvis en vil tolke det mistrøstig.

Men det har også optimistiske overtoner: så lenge det er liv er det håp.

Det er aldri for seint å snu.

Aldri for seint å begynne på nytt.

Jeg vet ikke om jeg kan kalle meg en lady, det er et definisjonsspørsmål, men jeg er i allefall ikke så verst feit. Og synge gjør jeg nå. Ut!

Ut med det gamle, Inn med det nye!

Out with the bad air – in with the good

 


Den nakne sannhet

La tissen levva
http://www.aftenbladet.no/meninger/Free-Willy-La-tissen-levva-3800335.html

Free the nipple
http://icelandmag.visir.is/article/icelandic-free-nipple-campaign-takes-over-capital

Jeg må tilstå at jeg ikke helt har sansen. Det er antakelig min inngrodde blygsel som får meg til å steile litt. Men kanskje er det ikke så gale. Kanskje er det dette verden trenger. At folk får se hvordan en faktisk levende kropp ser ut. Kanskje er det nødvendig at en faktisk autentisk ubearbeidet kropp får vise seg fram.

Av og til må jeg bare gi meg over og si som Obstfelder:
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig…


Ward, Jesmyn: Sing, Undburied, Sing

Jesmyn Ward mottok 2017 MacArthur “Genius Grant” og er altså offisielt genierklært. Boken “Sing, Unburied, Sing” vant USA National Book Award 2017 og jeg tenkte jeg skulle kjøpe den og lese. En ung, svart kvinne skriver en best-seller.

Historien foregår på landsbygda i Mississippi post-Kathrina. Hovedpersonen er Jojo, en 12 årig svart gutt som vokser opp i fattigdom og håpløshet hos sine besteforeldre. Mormor er dødssyk av kreft og står ikke opp av sengen i løpet av boken. Morfar er tidligere straffange som dyrker jorden og holder griser og geiter for å brøfø familien. Mor er uberegnelig og meth-avhengig. Far sitter inne. Og så er det en treårig søster. Kayla.

Første kapittel er minneverdig og setter tonen. Jojo, bare barnet, får et sterkt møte med voksenverden når han må bli med morfar ut i natten for å slakte og partere en geit. Han lærer om liv og død, om hva man må gjøre for å overleve, om livets grusomhet og livets gang. Og om morfars støtte.

Farmor ligger for døden, men hun har også lært fra seg litt om overlevelseskunst. Urtemedisin og kjerringråd og svartekunster. Vi får innblikk i generasjoners måter å takle en tøff tilværelse på. Helt tilbake til slavetiden.

Farmor har evnen til å se det usynlige, og det ser ut til at flere i familien har arvet den. På den måten får vi kontakt med fortiden – de døde lever og deltar i handlingen. Richie, en ung svart gutt som levde et tragisk liv med en tragisk utgang, en onkel som ble drept av hvite naboer i en “jaktulykkke”. Ward stapper flere generasjoner og tidsepoker inn i historien på en ganske fiffig måte.

Romanen er en dannelsesroman over flere generasjoner. Den handler om fattigdom og rase, kriminalitet og misbruk, håp og kjærlighet. Og håpløshet.

Jojo er født inn i håpløse forhold. Kayla også.
Likevel ser vi at han er en oppegående og evnerik gutt og vi ønsker av hjertet at han skal få en sjanse til å leve opp og bli til noe.

Mange unge svarte amerikanere klamrer seg til det samme håpet, leser vi i statistikkene i 2018.

 


To read or not to read …..

Det er mange år nå siden jeg oppdaget lydboken som medium. Jeg abonnerer på to tjenester, Audible og Storytel, og har stor glede av det. De siste årene har jeg faktisk ikke lest særlig mye med øynene, det meste har gått inn via ørene.

Lydbøker har sine pre.
For det første det åpenbare at det går an å gjøre flere ting på én gang. Man kan lytte og strikke, lytte og vaske opp, lytte og kjøre bil, lytte og gå tur, lytte og ta fly/tog og det er like lett å lytte på sengen som å lese på sengen. I våre dagers tidsklemme er dette en fordel for mange.
For det andre tar lydbøker mindre plass enn lesebøker. Du har den på telefonen og med deg hvor du går. På venterommet til tannlegen, i kjedelige selskaper …. steder du ikke ville dra med deg tykke mursteinsutgaver til.
Og for det tredje kan en god lydbok, lest av en god skuespiller, gi en ekstra dimensjon ved kunstverket. Noen opplesere er riktignok irriterende dårlige, men de fleste er riktig gode. Å høre Stephen Fry lese Harry Potter eller Sherlock Holmes er en opplevelse i seg. Eller Meryl Streep lese Heartburn. Eller Rolf Lassgård lese Mankell.
Anbefales.

Jeg hadde store planer for sommeren, en lang liste med bøker jeg hadde tenkt å høre.
Nå er høsten snart her, og jeg må innse at det ble med planene. Det ble for mange distraksjoner.
For én ting har den gode gamle leseboken framfor lydboken; du kan IKKE gjøre andre ting samtidig!
Du er nødt til å sette deg NED med boken og gi den din fulle oppmerksomhet.
And there is a lot to be said for that.

Kanskje må jeg revidere mitt litteraturinntak og velge medium litt mer bevisst.
Det har ikke så lite for seg å faktisk sette seg ned og konsentrere seg om innholdet og la strikketøyet ligge og oppvasken stå, la ørene være forbeholdt fuglesangen og bekkeklukket ute i naturen, kanskje vurdere å prate med sidepassasjeren på flyet?

Jeg må tenke over saken.

Her er listen over de bøkene jeg begynte på, men ikke kom over i sommer.
De ligger og slenger som halvferdige strikketøy:
V.S.Naipaul: A house for Mr. Biswas
Andrew Sean Greer: Less
Lee Child: The Midnight Line
Colson Withehead: The Intuitionist
Patricia Hample: The Art of the Wasted Day
Martha Hall Kelly The Lilac Girls
Jesmyn Ward: Sing, Unburied, Sing
Maria Shriver: I´ve been thinking

Noe fikk jeg likevel lest:
John R O´Donnell: Trumped! (Den leste jeg i ren skadefryd)
James S A Corey: Abaddon´s Gate
James S A Corey: Cibola Burn
James S A Corey: Leviathan Wakes
Bungey, Forde: West Cork (interessant format, kjedelig bok)
Georges Simenon: The Jugde´s House
David Ritz: Respect (elendig – jeg returnerte den)
Lars Kepler: Hypnotisören


Verdinøytral??

Jeg er lingvist med særlig svakhet for pragmatikk. Det er den disiplinen innenfor faget som handler om hvordan folk bruker språket og hvorfor de velger som de gjør.
Alle språklige ytringer har en hensikt, bevisst eller ubevisst, åpenlys eller fordekt. Alle språklige ytringer blir oppfattet av mottaker, ikke nødvendigvis i tråd med hensikten.
For å gjøre en pragmatisk analyse må man ha godt grep på morfologi, syntaks, semantikk, fonologi (hvis det er et muntlig utsagn), etymologi, språkhistorie, psykologi, sosiologi, kulturhistorie, filosofi m.m. I pragmatikken er intet menneskelig uvedkommende.

Pragmatikeren i meg har hatt litt å stri med nå en stund. Jeg har fått begrepet “verdinøytral” på hjernen og jobber febrilsk for å forstå det. Det har vært brukt i debatten et godt stykke tid, men jeg fikk det først innpå meg for et års tid siden da det gikk ut et bud fra UDI om at asylsøkere bare måtte innkvarteres i verdinøytrale rom. Midt i den store folkevandringen 2017 hadde en unevnt kristen institusjon åpnet dørene for flyktninger som formodentlig var muslimer. Det hang kors på noen av veggene. Kanskje Jesus-bilder også, for alt jeg vet.
Det gikk fram av nyheten av UDI mente at hvis korset ble tatt ned, da ble rommet verdinøytralt.
Dette overgår min forstand.

Ikke at flyktninger har søvnproblemer, det er lett å forstå, og kanskje kan et kors på veggen forringe søvnen ytterligere, det kan jo hende. Kanskje mente UDI at det var viktig å kamuflere at kristendom finnes i Norge og kors kan finnes på offentlig sted. Debatten om hvordan vi skal presentere norske skikker og omgivelser for gjester orker jeg ikke å engasjere meg i.
Det er selv ordet – begrepet – jeg sliter med.

Verdinøytral?
Er ikke det en contradiction-in-terms? Kan en ting ha en nøytral verdi? Være uten et verdiinnhold? Er det ikke det samme som å være verdiløs? Og er det noe å trakte etter?

Jeg går ut fra at vertskapet ble pålagt å bare servere verdinøytral mat også. Hvilke verdier de i den sammenheng skulle forholde seg nøytrale til, næringsverdier eller smaksverdier …. hva vet jeg?

I debatten om verdinøytrale innkvarteringsmuligheter og verdinøytral skole virker det som begrepet blir sett på som positivt, noe å trakte etter. Jo utydeligere verdier, jo bedre.

Er det  mulig å tenke seg et menneskelig forhold som ikke har en implisitt verdi?

It does not compute in my head.


Fotballfeberfri

Fotball er egentlig ikke min greie.
Styrkeløft er den eneste idretten jeg har nådd langt i og engasjert meg i direkte. Som utøver, dommer, i styre og stell og som stevnearrangør. Håndball er den eneste idretten jeg har betalt meg inn for å se, bortsett fra ett og annet friidrettstevne.
Jeg har jo vært på fotballkamp, for all del. To ganger i Engand, men da mer for å se på publikum enn på spillet. Og så i barndommen da pappa tok meg med på Bergheim for å se Florvåg spille 3-divisjonskamp mot Varegg. Type ..
Det var sikker mest for at mamma skulle få fred den stunden. For meg handlet det mest om å få is i pausen. Det var en is- og brushytte der som solgte en firkantet Isbjørns jordbæris som var kjempegod og verdt en hel omgangs kjedsommelige venting.

Klubbfotball – ellers takk.
Brannsupportere og ManU-folk som sover i sengetøy med klubblogo ser jeg på med skepsis. Det virker helt sprøtt på meg. For sosialpsykologer kan jeg se at det er et interessant forskningsområde, men jeg er lingvist og den eneste faglige innfallsvinkelen jeg kan finne er valget av klubbnavn og de språklige implikasjonene i kampropene.
Vålerenga – Rosenborg – Lillestrøm er jo klubbnavn som gir seg selv.
Men Brann?
Brann??
Alvorlig???

Nok om det.

Jeg gjør unntak fra fotball-likegyldigheten når det er VM og EM. De stor turneringene fenger meg. Engasjementet på tribunene interesserer meg. Og selv om jeg aldri husker fra runde til runde hvem som spilte uavgjort mot hvem i forrige kamp, så klarer jeg sånn noenlunde å henge med. Jeg har sett tilstrekkelig mange kamper til å forstå offside-reglene og jeg har utviklet skjønn nok til å kunne sette pris på godt spill. Jeg kjenner det igjen når jeg ser det.

Nå er VM på gang. I Russland med tilhørende politisk bakteppe og ståhei.
Jeg driter i det og benker meg foran TV-en i så stor grad at det blir abstinens når finalen er over.
I år var Island med for første gang, så nå fikk vi det helt inn på livet. 20% av befolkningen reiste til Russland.
Jeg holdt meg på sidelinjen i den forstand at jeg kjøpte ikke engang supportertrøye.
(VM skapte faktisk problemer for oss i Styrkeløftforbundet, for leverandøren av våre nye landslagsdrakter var offisiell skaffer av islandske fotballdrakter og hadde så mye å gjøre at han kunne ikke overholde avtalen med oss! Typisk!)
Jeg lærte heller ikke navnene på de islandske heltene. Bortsett fra Gylfi Sigurðsson, kaptein Aron med vikingskjegget, Birkir – han unge barnslige med langt lyst hår og Hannes som reddet straffe fra Messi. Også Heimir selvsagt, trener og tannlege fra Vestmannaøyene.
Men jeg lærte Húh-ið og trente på det med mine små barnebarn!

Nå er de ute av dansen til nasjonens store skuffelse blandet med intens stolthet. De gjorde det sa bra som det var mulig å forvente på forhånd. I motsetning til tyskerne.

De fleste store nasjonene er videre. Noen av dem med et nødskrik, men kvalitetene viser seg etterhvert. Det blir spennende å se. Jeg har tenkt å la meg rive med.
Brasil begynner å vise takter. Belgia er gode. Ronaldo har tenkt å bli verdensmester. Hva gjør Frankrike, eller den nye England. Blir det Danmark-Sverige i finalen?

Fotballen er rund. Den som lever får se.


The human factor

Det som skiller kristendom, og kanskje andre religioner også for alt jeg vet, fra andre ideologier og tankekonstrusjoner, politiske, økonomiske og vitenskapelige, er at den tar høyde for den menneskelige faktor.

Noen sier at det som kjennetegner religionen er at den tar det guddommelige med i beregningen. Nei, sier jeg. Det som kjennetegner kristendommen er vel så mye at den tar det menneskelige med i beregningen.

Hvis du stiller opp en vitenskapelig teori og har tenkt å legge den til grunn uten å ta den menneskelige faktor med i beregningen, kan du fort komme skjevt ut.
Hvis du vil kalkulere økonomisk vekst utfra økonomiske regneformler uten å ta den menneskelige faktor med i beregningen, vil du bli overrasket.
Hvis du vil drive politikk utfra sosiologiske teorier og ideologisk overbevisning uten å ta høyde for den menneskelige faktor, kan du fort tape et valg.

Det er ikke alle som tror som jeg at Bibelen forteller sannheten om Gud, det får så være.
Men at den forteller sannheten om Mennesket, det er det ikke mye tvil om.


I Herrens hus

Jeg har vært i mange kirker de siste dagene.
Domkirken i Köln og Storkyrkan og Tyska St:a Gertruds kyrka i Stockholm, to name but a few.
Kolossale bygg til Herrens ære.
Utsøkte kunstverk og overdådige utsmykninger som trosser enhver beskrivelse. Kulturhistoriske og kunstneriske høydare.
Jeg var ikke alene i katedralene. Et uoverskuelig pilgrimstog av turister fra hver en verdenskrok hadde vandret innom for å beundre og ta selfie. Soknebarna var fortrengt til sidekapell der de holdt bønnestund og andakt beskyttet av små skilt som sa Bitte, nicht stören.
For meg er Kølnerdomen i første rekke et gudshus, i andre rekke et kunstverk, men jeg skal innrømme at det kan være vanskelig å få øye på Herren midt i all prakten. Lysekronene og glassmaleriene er manifestasjoner av verdslige autoriteters makt og myndighet. Alteret i sølv og ibenholt er blasfemisk sett med nåtidens øyne.
Jeg velger å se det med datidens øyne.
Og om jeg ikke ser Herren når jeg løfter blikket og får kink i nakken av å stirre opp i hvelvet, så får jeg øye på Han når jeg senker blikket og ser ned.
Blankslitte steingulv der de troendes føtter har satt  spor, bønneskamler der stoppingen stikker ut gjennom stoffet, harde trebenker med fordypninger etter tusen bakender. Det var ikke myke seter og varme pledd man brukte pengene på.
Jeg vet at millioner av mine trosfeller og forgjengere har våget seg til å trå, knele og sitte her. Har slått seg for brystet og hvisket: Gud, vær meg synder nådig.


Ian McEwan: Barneloven

Jeg hadde aldri lest McEwan før, så da jeg likevel var innom bokhandelen, tok jeg med meg én som så overkommelig ut. Barneloven. Kom ut 2014.
Jeg gikk hjem og leste den ut i en glefs. Den var kort og lettlest og det var kaldt og surt ute og fred og ro inne, så det gikk greit.
Jeg ble regelrett oppslukt av den. Lettlest uten på noen måte å være billig eller banal. Langt ifra. Tonen i boken kan virke nesten juridisk presis og nøktern, selv når store følelser og dramatiske hendelser skildres. Jeg leste den i oversettelse av Halvor Kristiansen.

Hovedpersonen i boken er høyesterettsdommer og jobber med saker i henhold til den forholdsvis nye barneloven der barns interesser og rettigheter har prioritet. Hun tar for seg overgrepssaker, foreldrerettssaker, barnevernssaker og denslags. Mange av sakene er kontroversielle og får oppslag i media.
I første del av boken får vi innblikk i juridiske og moralske dilemma som dommeren må ta stilling til. Veldig interessant og tankevekkende. Vi får også bli med henne hjem og se at ikke alt er fred og fordragelighet på hjemmebane. Der står hun også overfor dilemma som hun må ta stilling til, og det er ikke enkelt å være dommer i sin egen sak.
Hovedsaken i boken, bokstavelig talt, dreier seg om en 17 år gammel gutt som har fått agressiv leukemi. Han selv og foreldrene er Jehovas vitner og vil ikke samtykke den behandlingen som må til for å redde livet hans. Sykehuset går til sak for å få tvangsbehandlet han, og hastesaken havner på dommerens bord. Hun går til sykehuset for å snakke med gutten selv før hun tar avgjørelsen. Det møtet får konsekvenser for dem begge.

En engasjerende bok om viktige prinsippspørsmål presentert i en avmålt og saklig tone. Forfriskende forandring fra dagens hyperboler.
Jeg gikk sporenstreks og handlet en bok til av samme forfatter. Nøtteskall. Den ligger i Norge og venter på meg.