Jeg ber.

For meg er trening og bønn grunnlaget for et godt liv, en levelig hverdag.

Treningen er et fysisk fenomen som er veibart og målbart. Den kan studeres i detalj og effekten dokumenteres og etterprøves. Bevises.
Ikke så med bønnen. Den har en helt annen natur. Det er delte meninger om den i det hele tatt VIRKER. Effekten er diskutabel.
Jeg tror på bønn.
I min virkelighet gir en halvtime med foldete hender vel så stort utbytte som en halvtime på tredemøllen.

Jeg har sett mange ulike forsøk på å definere og forklare fenomenet bønn.
Sjelens åndedrag? Tja, kanskje det?

I min bevissthet er bønnen mer som en sleiv. Dette hverdagslige, men å, så nyttige redskap.

Mitt liv er en suppe. Full av all slags godbiter og grønnsaker, krydret med mer eller mindre eksotiske urter. Der finnes ingredienser som er ukjente selv for meg, malurt og annet grums som jeg har latt synke til bunns i et forsøk på å skjule det. Av og til kommer suppen i kok, og da kan det gå heftig for seg, men stort sett står den og putrer, trekker med en stille overflate dekket av et tynt fettlag. Det er ikke godt å vite hva som skjuler seg under det.

Der er det bønnen kommer inn i bildet, i form av en sleiv.

Bønnen rører i gryten og setter ting i bevegelse.
Hva har vi der? Pepperkorn som burde vært plukket vekk for lenge siden? Som nå bare ligger der og skjemmer. En persilledusk som har gjort nytten, som har mistet all smak og med fordel kan fjernes? Et saftig kjøttstykke som kan gi krefter til mange? Kanskje oppdager jeg at det mangler kraft? Eller salt? Eller poteter?

Livets suppe bør ikke stå og putre på lavbluss overlatt til seg selv. Den må røres i regelmessig.
Bønnen er en fin-fin sleiv.

Jeg er kristen.
Jeg tror på Bibelen. Jeg tror at det som står der er sant. Jeg tror at det er Guds ord.
Jeg tror at Jesus snakker sant når han sier: Jeg er veien. Jeg er sannheten. Jeg er livet. (Joh. 14.6) Jeg tror at det i virkeligheten forholder seg slik.
Hvis man gjør det, hvis man tar Bibelens ord på alvor, betyr det en radikal forandring i livet. Virkeligheten blir snudd på hodet. Det som før var hvitt, blir svart. Det som var svart, blir hvitt.

“Hvordan kan du, en ellers oppegående person, tro på noe sånt tull”, sier vennene mine, og rister på hodet.
Noen blir provosert av at jeg kan være så dum. Andre blir pinlig berørt.
Det kan jeg godt forstå. Det henger jo ikke på greip.
Eller som Bibelen så treffende sier: For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. (1.Kor 1,18).

Jeg er altså en av de troende. Jeg kan ikke annet. Jeg vet av erfaring at det holder stikk. Jeg lette, og jeg fant. Jeg banket på, og det ble lukket opp for meg. Jeg bad, og jeg fikk.
Hva jeg fikk?
Nytt liv.

Mitt liv startet med en bønn den 9. november 1971. Sånn i 11-tiden om kvelden.
Ute, under en klar stjernehimmel med oppadvendt blikk.
Det var en enkel bønn og lød sånn: Kjære Gud. Hvis du finnes der oppe, vis meg det! Amen.

Vær forsiktig med hva du ber om, sier man gjerne. Det kan gå i oppfyllelse.
For meg fikk dette bønnesukket større konsekvenser enn jeg hadde forestilt meg.

Jeg fikk et nytt liv med nye oppgaver. En av dem var jobben med å be.

Bønn er sjelens åndedrag hørte jeg sagt en gang. Bønn er like livsviktig og forfriskende som dype åndedrag. Alle kristne ber. Må be. Og noen har fått bønnen som et eget kall, en egen oppgave.

Jeg tror på bønnens makt. Den enkle bønnen jeg bad hadde makt til å forandre mitt liv for alltid. Bønnen er en naturkraft, kraftigere enn atombomben. Dette er ikke ment i overført betydning. Kraftigere enn bomber er til å ødelegge, er bønnen til å skape og bygge opp. Det er er MAKT i de foldede hender. Og vi kristne er ikke bare oppfordret til, men direkte pålagt å bruke den.

Be – og du skal få. ALT makter jeg i han som gjør meg sterk.

Vi tjener en Gud som er større enn alt. Vent mirakler.
Believe me – I know

Jeg bruker mye tid til bønn.
Jeg har klokkertro på bønn. Jeg er fullstendig overbevist om at det virker.
Ikke bare i subjektiv placeboforstand, at man renser hodet og fokuserer tankene i meditasjon, pulsen går ned og man får en aha-opplevelse. Men faktisk virker helt objektivt.
Jeg er overbevist om at jeg gjør en jobb.
Jeg er overbevist om at min investering i bønn vil gi vel så stor avkastning som om jeg hadde investert i aksjer. Hvis man ikke tror på Gud, må det jo virke helt koko. Men … den som ler sist, ler best 😉

Åkke som, så er det en interessant opplevelse. Jeg opplever at et helt skattkammer åpner seg som jeg såvidt har begynt å utforske.
Denne ukens gjennombrudd var at det gikk opp for meg at tiden ikke nødvendigvis er linjær i bønnens verden. At det går an å be for ting som HAR skjedd. For mennesker som er borte for lenge siden. Det er litt kult. Å bevege seg i en verden uten grenser.
Anbefales!