Jeg ber.

For meg er trening og bønn grunnlaget for et godt liv, en levelig hverdag.

Treningen er et fysisk fenomen som er veibart og målbart. Den kan studeres i detalj og effekten dokumenteres og etterprøves. Bevises.
Ikke så med bønnen. Den har en helt annen natur. Det er delte meninger om den i det hele tatt VIRKER. Effekten er diskutabel.
Jeg tror på bønn.
I min virkelighet gir en halvtime med foldete hender vel så stort utbytte som en halvtime på tredemøllen.

Jeg har sett mange ulike forsøk på å definere og forklare fenomenet bønn.
Sjelens åndedrag? Tja, kanskje det?

I min bevissthet er bønnen mer som en sleiv. Dette hverdagslige, men å, så nyttige redskap.

Mitt liv er en suppe. Full av all slags godbiter og grønnsaker, krydret med mer eller mindre eksotiske urter. Der finnes ingredienser som er ukjente selv for meg, malurt og annet grums som jeg har latt synke til bunns i et forsøk på å skjule det. Av og til kommer suppen i kok, og da kan det gå heftig for seg, men stort sett står den og putrer, trekker med en stille overflate dekket av et tynt fettlag. Det er ikke godt å vite hva som skjuler seg under det.

Der er det bønnen kommer inn i bildet, i form av en sleiv.

Bønnen rører i gryten og setter ting i bevegelse.
Hva har vi der? Pepperkorn som burde vært plukket vekk for lenge siden? Som nå bare ligger der og skjemmer. En persilledusk som har gjort nytten, som har mistet all smak og med fordel kan fjernes? Et saftig kjøttstykke som kan gi krefter til mange? Kanskje oppdager jeg at det mangler kraft? Eller salt? Eller poteter?

Livets suppe bør ikke stå og putre på lavbluss overlatt til seg selv. Den må røres i regelmessig.
Bønnen er en fin-fin sleiv.