Jeg bruker mye tid til bønn. Fra å være i 50% jobb som kennsluráðgjafi har jeg gått over til 50% jobb som forbeder! Tja, kanskje ikke helt 50% – jeg vil ikke skryte på meg for mye. Men jeg begynner å føle meg litt som en carmelitternonneaspirant. (Og det var et ord jeg aldri hadde trodd at jeg skulle komme til å bruke om meg selv!!)
Jeg har klokketro på bønn. Jeg er fullstendig overbevist om at det virker.
Ikke bare i subjektiv placeboforstand, at man renser hodet og fokuserer tankene i meditasjon, pulsen går ned og man får en aha-opplevelse. Men faktisk virker helt objektivt.
Jeg er overbevist om at jeg gjør en jobb.
Jeg er overbevist om at min investering i bønn vil gi vel så stor avkastning som om jeg hadde investert i aksjer. Hvis man ikke tror på Gud, må det jo virke helt koko. Men … den som ler sist, ler best 😉

Åkke som, så er det en interessant opplevelse. Jeg opplever at et helt skattkammer åpner seg som jeg såvidt har begynt å utforske.
Denne ukens gjennombrudd var at det gikk opp for meg at tiden ikke nødvendigvis er linjær i bønnens verden. At det går an å be for ting som HAR skjedd. For mennesker som er borte for lenge siden. Det er litt kult. Å bevege seg i en verden uten grenser.
Anbefales!