Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: løftingen er universalmedisin.
Får jeg et snev av forkjølelse er det bare å ta en trening, og vips er snuen borte.
Det slår ikke feil.
Litt halsbetennelse og almenn uggenhet på samme måte. Et par set med markløft og halsen er klar og ren.
Muskelbetennelse og hodepine likeså. Jeg løfter det av meg.
Stiv rygg og stive skuldre – no problemo. Et par sets med tunge shurgs – borte vekk, sviske.
Og nå altså også tannpine.

Jeg var hos tannlegen i går med en fylling som knakk før jul og jeg har prøvd å overse. Jeg liker ikke tannleger.
Men så lot den seg ikke overse lenger og jeg måtte gå den tunge vegen.
Tannlegen rotet rundt inni der og banket i tannen og stilte personlige spørsmål. Til slutt felte han den dom at tannverken ikke hadde noe med den knekte fyllingen å gjøre, men var en resultat av noen ufyselige bakterier som hadde ligget og ulmet i roten av denne tannen lenge og laget en betennelse i tannrot og bein og nerver og hele sulamitten. Her må vi rotfylle, sa han eplekjekt. Og så er det penicillin og varme omslag.
Grøss. Han bedøvde meg i kjeften så jeg siklet som Baron og sende meg hjem med beskjed om å komme tilbake hvis det ble for galt. Betryggende, eller ikke?

Da bedøvelsen gikk ut var det på apoteket og handle smertestillende og jeg åt en hel eske av dem før jeg gikk og la meg. I morges var det omtrent like ille.
Men ikke verre enn så at jeg kom meg avgårde på trening.
Et par skikkelige jobbesets med knebøy og mark.

Og – plutselig oppdaget jeg – da jeg var ferdig med treningen at tannverken var borte.
Jeg hadde løftet den av meg. Også tannpine, da – som er noe av det verste.

Det er bare sånn at når du holder på å løfte skikkelig så har du fokus så totalt på det at du merker ikke om huset tar fyr. Og så tror jeg det er noe med blodomløpet. Og noe med endorfiner. Naturlig bedøvende.

Nå er jeg hjemme igjen og kjenner at tannpinen sniker seg innpå. Jeg får ta en trening til.