Jeg har vært opptatt av tiden og min opplevelse av den nå disse månedene jeg har hatt fri. Jeg har hatt tid til å tenke på tiden, for å si det sånn.
Og jeg synes det er påfallende hvor mange det er som opplever tiden som sin fiende. Tiden går fra meg! Forlater meg og lar meg i stikken!
Hvor mange det er som synes de må skynde seg, og peser rundt for å utnytte tiden, ta innersvingen på den.
Jeg er ikke sikker på at det er så klokt.
Jeg tror at tiden ofte er min venn. At jeg kan ta tiden til hjelp når jeg har et problem. At tiden vil vise, bokstavelig talt, hva jeg bør gjøre.
Det krever kanskje først og fremst mot å la tiden arbeide med saken. Jeg må være modig, TÅLmodig.
Tålmodighet er en undervurdert dyd. En dyd som nesten er gått av moten i vårt stress-samfunn.

Gi tiden en sjanse, sier jeg.
Av og til er den riktignok ute.
Men oftere er den inne.
Og når tiden er inne, går alt så meget bedre.

……………………..

Ég er búin að vera í fríi í þrjá mánuði og hef haft nægan tíma til að velta tímanum fyrir mér. Tíminn er merkilegt fyrirbæri.

Mér finnst athyglisvert hversu margir virðast líta á tímann sem óvin sinn. Tíminn flýgur frá mér, stingur af, skilur mig eftir yfirgefin. Hversu margir hlaupa um í hvíldarlausu stressi til að nýta tímann, kreista úr honum hvern dropa, ná tökum á honum.

Ég er ekki sannfærð um að það er svo viturlegt.

Ég held að tíminn sé ekki síður vinur minn. Að tíminn oftast vinnur með mér. Að tíminn oft leiðir í ljós fyrir mér lausn mála.
En þá þarf ég að sýna þolinmæði.
Þolinmæði er vanmetinn hæfileiki og á ekki uppi á pallborðið í dag. Þykir ekki nútímanleg og líkleg til árangurs.
Ég er ekki sammála.

Gefum tímanum tækifæri, segi ég.
Hann leynir á sér.