Jeg er kristen. Det betyr – i teorien – at jeg lever i bønn. Realiteten er dessverre ikke sånn. Jeg er utrolig tungnem, og til tross for utallige bevis på det motsatte, tror jeg stadig vekk at det er lurt å gå igang med prosjekter uten å be for dem på forhånd. Er det trass? Vil jeg ikke bry Herren, som sikkert er opptatt med viktige ting? Eller er jeg rett og slett dum?
Det ender uansett med at jeg går i baret og må ty til bønn til slutt. Tenk all den tid og frustrasjon jeg kunne ha spart meg hvis jeg hadde gjort det i utgangspunktet.
Jeg jobber med saken, men foreløpig må jeg tilstå at den bønnen som oftest stiger til himmels fra min munn er denne: Herregud, hvor har jeg gjort av nøklene mine?!

Nå har jeg mistet dem igjen, og nå har de vært borte på fjerde dagen. Det er uvanlig, som regel kommer de for en dag igjen innen 36 timer.
Jeg er god til å leite, antakelig fordi jeg stadig ligger i hardtrening. Jeg har utviklet min egen metode. Jeg løper ikke rundt og snur og vender på sofaputer. Jeg pleier å gjøre som Poirot, sette meg ned i en stol, lukke øynene og la de små grå gjøre fotarbeidet. Det pleier å virke. For mitt indre blikk kan jeg se hvor jeg hadde nøklene sist og hvor de sannsynligvis er. Så reiser jeg meg fra stolen og går med bestemte skritt rett bort til symaskinen – og TA-TA – der ligger de blant knappenålene. For de andre i familien ser dette merkelig ut, de tror jeg er synsk eller driver med dem. At jeg la nøklene i knappenålene med vilje for å kunne imponere. Men det er ikke sånn, jeg pleier å kunne finne ting med tankene.

Jeg har hatt denne evnen fra jeg var liten. Jeg kan ennå huske den gangen jeg fant en forsvunnet bok fra Askøy bibliotek inne i min bror sin lekegarasje. Pappa hadde laget en flott garasje til han på sløyden. Den var stor, med plass til mange biler, og hadde store dører. Den hadde rosa skråtak!
Hele familien var satt i sving med å leite etter den forbannete boken som var blitt borte. Høyt og lavt. Da fikk jeg plutselig en lys idé. Jeg gikk rett bort til garasjen som stod på gulvet under spisebordet, og inne i den lå boken. Tenk det!
Jeg husker ennå hvor forurettet jeg ble da mamma og pappa beskyldte meg for å være den som hadde gjemt boken der inne. Utakk er verdens lønn sier jeg bare.

Men nå kommer mine evner altså til kort. Nøklene er og blir borte. Og i går måtte jeg bite i det sure eplet og gå over til forsoldatens metoder. Snu og vende på sofaputer. Jeg fant ikke nøklene. Men jeg fant forskjellige andre ting. Blant annet det dyre etterbarberingsvannet til Kristján som har vært savnet i ukevis.
Og så fant jeg det siste påskeegget!
Vi har den skikken hjemme hos oss å gjemme påskeeggene for ungene. Det har vi fortsatt med etter at de er blitt så store at de kan kjøpe sine egne påskeegg. De vil ha det sånn. I år var det Mari som gjemte eggene på påskeaften. Grytidlig påskedagsmorgen tok hun flyet hjem igjen. Og hun hadde gjemt eggene så grundig at det ene ikke ble funnet. Før i går. Dagen før 17. mai.
Jula varer helt til påske. Og påska varer helt til nasjonaldagen. Hos oss.