Paven er død.
Jeg husker da han ble valgt. Vi satt og så på røyken som steg opp og ventet på at noe skulle skje. Jeg husker spenningen. Er den svart? Er den hvit? Den katolske kirke kan det der med symboler og dramatikk.
Jeg husker overraskelsen da det ble kunngjort at Karol Wojtyla var den nye paven. Han var jo polakk for svingende!
I forhold til sine forgjengere virket han svært så vital og ungdommelig. Han spilte fotball og jogget. Han hadde glimt i øyet. Man hadde til og med sett ham le ved offentlige anledninger.

Pavevalget slo ned som en bombe i øst-Europa. Betydningen valget hadde for det polske folket tror jeg neppe kan overvurderes.
Denne paven var ingen mumler, han snakket særs tydelig. Både når han kritiserte statsoverhoder og regjeringer og når han forbød prevensjon og kvinnelige prester. Det vakte reaksjoner. Man prøvde å myrde han.

Jeg hadde æren av å synge for paven en gang. Han var på besøk på Island og det ble holdt en høymesse i friluft på Þingvellir. Det var jo kjekt.
Det jeg husker best var plasshenvisningen i det provisoriske kirkeskipet.
Foran satt alle de dignitære, altingsmenn og ministre, biskoper og prester. Få, om noen, av dem var katolikker, eller troende i det hele tatt for den saks skyld.
Bakerst satt den lille katolske menigheten. Der satt karmelitternonnene som lever avskjermet i sitt kloster i Hafnarfjord og aldri ytrer et ord til utenforstående. De hadde fått særskilt dispensasjon for å kunne dra og være med på gudstjenesten. For dem var dette livets desiderte høydepunkt. De satt bakerst.
Det var slående. Jeg har aldri fått en så slående illustrasjon på at rangordningen er annerledes i jorderiket enn i evigheten. De første skal bli de siste. Og de siste skal sannelig bli de første.