Det var en gang et land ikke så langt borte.
Det var et gammelt land. Det hadde bodd folk der i mange hundre år. Så lenge at ingen visste hvor lenge. I landet var det skoger og fjell, tjern og myrer, åkrer og beitemarker, stier og landeveier. De fleste menneskene i landet bodde i hovedstaden. Det var ingen storby med høye hus og bråkete gater med trafikklys og stor trafikk. Det var en ganske liten landsby med koselige, brolagte gater med blomsterpotter langs husveggene og små torg med benker der folk kunne sette seg og prate og se på livet rundt seg. Det meste var ganske lite i denne byen. Over butikkdørene hang det små bjeller som ringte når du kom inn, og da kom det en smilende mann eller kone fram og spurte hva du skulle ha. De fleste butikkene solgte bare en ting. Hvis du trengte melk, gikk du i melkebutikken. Der fikk du melk, surmelk, fløte, jogurt og smør. I bakeriet solgte de alle slags kaker og brød og de hadde en liten disk med konfekt og søtsaker. Hvis du hadde lyst på noe spesielt , eller skulle feire bursdagen din snart, kunne du bestille kake hos bakeren og han laget den akkurat slik du hadde bedt om. Det var mange sånne små butikker i byen, fiskebutikker, blomsterhandlere og jernvarehandler. Du kunne kjøpe klær, bøker, verktøy og alt du ellers måtte trenge.
Ved siden av landsbyen rant det en stor elv. Det var en veldig spesiell elv. Den rant veldig stille, uten store bølger og masse sprut. Den rant jevnt og rolig, men ganske fort. Hvis du stod på bredden og så utover, kunne du se at vannet ble drevet nedover av store, dype krefter. Slik hadde elven rent så lenge folk kunne huske. Denne elven var ganske bred, det var ingen broer over den, og strømmer var så strid at ingen hadde noen gang forsøkt å seile på den. Vannet var helt klart og gjennomsiktig. Til tross for den kraftige strømmen kunne du se bunnen. Elven skiftet farge. Av og til var den grå som regnet. Av og til gylden som gull i solnedgangen. Av og til blek som sølv i måneskinnet. I milde sommerkvelder kunne den være blå som himmelen, og om våren lysegrønn som nyutsprunget bjørkelauv.
Denne elven hadde ikke noe navn. Den fantes ikke på noe kart. Det stod ingen skilt i byen som viste vei ned til bredden. Folk snakket aldri om den, men de tenkte på den hver dag, og inni seg kalte de den Sannhetens flod.
Elven hadde nemlig en magisk kraft. Hvis du kom ned til bredden kunne du se ting klarere. Hvis det var noe folk lurte på eller ikke helt forstod, pleide de å ta seg en tur ned til elven. Når de hadde gått en liten tur langs bredden eller sittet på en stein eller stubbe en stund og sett utover vannet, gikk det ofte et lys opp for dem. Bonden som ikke visste hvordan han skulle få kornet i hus før vinteren husket plutselig på den nye familien i byen som trengte arbeid og kunne hjelpe til. Den lille gutten som hadde knust den fineste vasen til mamma da han spilte fotball i stuen uten lov, skjønte plutselig at det var best å løpe hjem og si sannheten med en gang. De fortvilte foreldrene som hadde et sykt barn som snart skulle dø, kunne komme til elven og gråte, for hvis noen gråt ved elven var det som om tårene blandet seg med den store floden. Og de som gråt, skjønte at deres tårer var de samme tårene som fortvilte foreldre til alle tider hadde grått. At deres sorg hang sammen med alle andres sorg. At det var noen som visste og led med dem. Og da klarte de å gå hjem igjen og smile til sitt syke barn og følge det helt fram til dødens dør. Da klarte de å trøste hverandre, og sammen kunne de gå til elven og gråte og hvile når de ikke orket mer.
Sånn var Sannhetens flod. Alle i byen visste at den hadde magiske krefter, men folk snakket ikke om det. Hvis de kom ned til yndlingssteinen sin og så at det satt noen der, bøyde de av og fant seg et annet sted å sitte. Og hvis to personer møtte hverandre på tur langs bredden kunne de nikke til hverandre, men de stoppet aldri for å prate. Det var et veldig privat sted. Når du var der, var det bare du og elven.
Slik hadde menneskene i landet funnet sannheten på elvebredden i generasjoner. Uten at et ord ble sagt lærte barna at dette var et spesielt sted. Dette var en elv med magiske krefter. Når bestemor hadde barnebarna på besøk, bakte hun boller og kokte kakao og tok dem med på landtur ved elven. Når bestefar skulle lære barnebarna å lage seljefløyte, tok han dem med til seljekrattet ved elven slik hans bestefar hadde gjort.
Noen nøyde seg ikke med å se utover vannet. De tok med seg bøtter og spann og øste opp det klare, kalde vannet og drakk. Det var det mest forfriskende vannet noen hadde smakt. Det var kaldt og styrkende og smakte som den meste utsøkte te eller vin. De som drakk av det ble verken tørste eller sultne i lang tid etterpå. Noen hadde prøvd å ta vann med hjem til venner og slektninger som var for syke eller gamle til å hente selv, og vannet beholdt litt av sin kraft helt til det var kommet fram til den syke. Slik hadde Sannhetens flod rent i uminnelige tider og styrket og trøstet menneskene som bodde ved bredden.
2. kap.
En dag kom det en mann til byen. Han var lege og hadde studert i store byer i andre land. Han kunne skjære folk med kniv og sy dem sammen igjen og gjøre dem friske. Han kunne blande urter og oljer som hjalp folk som hadde tannpine, magekrampe og utslett. Han var en flink lege.