Nå også med ordforklaringer på nederlandsk.

Han satt der da hun kom inn, og han hadde ikke hevet blikket på over en time. Hun visste det, for hun hadde fulgt med han i smug. Rundt dem skrapte folk med stolene, lo og ropte, men han så ikke opp en eneste gang. Ikke engang da den vimsete servitrisen mistet et helt brett med glass i gulvet så det sang, hadde han reagert. Alle andre øyne i lokalet vendte seg som på kommando mot den ulykkelige jentungen som stod der rød i toppen og skottet bort på bartenderen bak disken, som krampaktig gjorde gode miner til slett spill foran de interesserte blikkene. Hun kunne se at han hadde mest lyst til å brøle.

Det var bare et spørsmål om tid når det brettet gikk i gulvet, tenkte hun i stillhet. Hvorfor er det bare småjenter som serverer på kaféene nå for tiden? Er de billigere i drift, eller prøver etablissementet å skape en ungdommelig og hip image? Alt skal være så ungt og hipt. De merker det nok på glassbeholdningen, tenkte hun skadefro.
Da hun så bort på han, hadde han ikke løftet blikket.

Samtalen tok seg opp igjen rundt bordene. Jentungen og bartenderen forsvant inn på bakrommet. Mannen fortsatte å lese.

Hva leser han? tenkte hun. Hva kan være så ulidelig spennende? En kriminalroman? Hun kunne selv bli så oppslukt av kriminalromaner at potetene svidde seg, telefonen ringte ut og leggetiden kom og gikk ubemerket.
Det så ikke ut som noen kriminalroman. Det så mer ut som et slags manuskript. Kanskje han SKRIVER kriminalromaner, fniste hun for seg selv. Det forklarer hvorfor han er så hinsides konsentrert, han prøver å finne ut hvem som har gjort det. Han har kanskje skrevet en av de bøkene jeg har gått til sengs med.
Hun syntes likevel ikke han så ut som noen kriminalforfatter. Kriminallitteratur er big business for tiden, forfatterne ser sikkert ikke SÅ loslitte ut.
Han hadde ikke kjøpt noe å drikke på hele denne tiden, heller. Satt der bare med en tom kaffekopp og leste iherdig. Nei, han så mer ut som en poet. En fattig og uoppdaget lyrikker. Han kunne passe i den kategorien.

Hun merker plutselig at hennes egen kaffekopp er tom for lengst. Den rødøyde servitrisen kommer som kallet og et øyeblikk etter står en rykende kaffekopp på bordet. Kaffen er god her, det skal de ha. Myk og aromatisk, uten den bitre bismaken en ofte finner på sånne steder. De serverer den i store, tykke krus som tar opp i seg akkurat så pass varme at kaffen blir drikkeklar med én gang. Det hvite kruset har ordet “kaffe” på kryss og tvers på alle mulige språk. Hun kjenner ikke alle språkene selv om hun har reist mye og drukket kaffe overalt, søt arabisk, sterk italiensk, grutete tyrkisk. Men kaffen her er neimen ikke verst, den heller. Den er på høyden med det beste.

Det er luksus å kunne sitte her og drikke kaffe midt på blanke formiddagen og ikke ha noe mer presserende å gjøre enn å lure på hva som foregår borti kroken. Det er luksus å kunne sitte her så lenge hun vil, ingen som venter, ingenting som haster. Hun kunne stikke ut i bokhandelen og hente seg en kriminalroman og bli sittende her resten av dagen for den saks skyld. Mange, lange uker foran seg. Tomme, ledige, alle veier åpne.

Hun føler selv at hun fortjener det denne gangen. Det siste oppdraget var tungt. Det tok på. Hun føler at nå trenger hun å koble helt av og tenke på andre ting. Tenke på ingenting. Tenke på hva som foregår borti kroken.

Hun iakttar han i smug. Hun er god til det. En av de beste. Iaktta mennesker, lese dem på avstand. Gjennomskue dem. Oppdage nervøse trekninger, tegn på uro og ubehag. Se hvem som lyver. Hun har sett så mye forstillelse og løgn at hun kan kjenne den på lukten. De aller fleste er dårlige løgnere, de tror ikke på seg selv engang. Men noen er flinke til å lyve, det kommer naturlig. De har sin egen hjemmelagde virkelighet.
Hun har sett nok løgn for et helt liv. Nå skal hun slappe av, være blåøyd, ta alt for god fisk i fire uker. Fire uker uten møter, avhør, nye møter, nye avhør, fengselsbesøk, dokumenter og vitnebokser. Fire uker hjemme, i fred.

. . . . . . . . .

Sannheten har slått ned som en bombe. Ingenting er så eksplosivt som sannheten. Han leser brevet for tusende gang og vet at livet aldri vil bli som før. Han holder sannheten i hånden. Sannheten lar seg ikke undertrykke, den presser seg fram i lyset som ukrutt gjennom asfalt. Han holder sannheten i hånden og han vet ikke hva han skal gjøre med den. Ingen her i landet vil forstå. Ingen her i landet vil ta han alvorlig. De vil ikke tro på han. De tror at sånne som han er uærlige og ikke til å stole på. De synes at alle sånne ser snuskete og tvilsomme ut. Innvandrere, flyktninger, utlendinger, fremmede, kjeltringer, tyver, løgnere, trygdesvindlere, snyltere, terrorister. Han vet det.
Ingen her i landet vil forstå hva brevet betyr. Hvordan kan de? De kan ikke forestille seg at sånne mennesker finnes, at sånne ting skjer.
Han leser brevet en gang til. Han venter at bokstavene skal forandre seg foran øynene hans og fortelle en annen historie. Det er ikke til å tro. Og likevel visste han det hele tiden. Det var ingen overraskelse. Overraskelsen var at brevet skulle finnes og bli funnet. At de hadde etterlatt bevis. Et undertegnet brev. Det var ikke likt dem, og et øyeblikk blir han redd for at det er falskt. Men nei, han vet det i hele seg at dette er sannheten. Han holder selve sannheten i hånden. Hvem skal han gå til? Hvem kan han stole på? Hvis han ikke spiller kortene sine riktig, vil de gå fri slik de alltid har gjort. Han må få tak i noen. Noen som han kan stole på. Noen som har kontakter. Noen som vet hva han skal gjøre med brevet.

…………………

– Er du helt sikker?
– Ja. Jeg så det da jeg kom med kaffen. Det er brevet fra Mita, jeg kjenner håndskriften. Han har sittet og stirret på det i en time nå.
– Herrgud! Hvordan i all verden har han fått tak i det? Vet du hvem han er?
– Han bor i nærheten, han kommer innom her og drikker kaffe av og til men han pleier aldri å sitte så lenge.
– Og er du sikker på at det er hun?
– Ja, hun var på Dagsrevyen i går. Hun er nettopp kommet hjem på ferie. Hun har jobbet med saken til S.M. i to år og sa at hun var glad for at den endelig var over. Hun er etterforsker.
– Det må være en tilfeldighet.
– Tenk om det ikke er tilfeldig! Tenk om de har avtalt et møte her! Jeg synes hun sitter og smugkikker på han hele tiden. Hun følger med på om det er noen andre som er interessert i han. Hva skal vi gjøre?
– Gå inn igjen og lat som ingenting. Spør om de vil ha mer kaffe eller noe. Jeg må ta en telefon.