Gjennom bønn kan vi mennesker oppleve noe som overgår all forstand og alle forsøk på forklaring eller beskrivelse – samvær med Universets herre og skaper.
Så paradoksalt som det enn høres at jeg, et lite og ubetydelig menneske hvis eksistens knapt registreres i den store sammenhengen, får audiens hos verdens Herre. Det er ikke rart at utenforstående tviler på at vi kristne er riktig kloke!
Men dette tror vi altså på, at Gud er så over all forstand langt borte og utenfor oss i en annen dimensjon og samtidig nærmere oss enn noen annen.
Bønn er det mest intime samvær man kan ha. I bønnen ligger ditt innerste åpent og nakent, der er det ingen forstillelse. I bønnen er det „bare meg og deg, Gud“. Den som lever i bønn er aldri alene. Ikke engang i døden.

Bønn kan også være et felleskap med andre mennesker. Jeg ber for ting som jeg vet at mange andre mennesker ber for og har bedt for i tusen år. Jeg ber sammen med alle de menneskene som lever, har levd og kommer etter meg. Jeg ber sammen med englene og serafene og erkeenglene og hva de nå heter alle sammen – jeg ber sammen med den store hvite flokk. Min lille stemme inngår i et kolossalt kor. Bønn, som alt annet i Guds rike, er uavhengig av det vi oppfatter som tidens lover. Det er ingenting i veien for at jeg kan be for en person som allerede er død, eller for et barnebarn som jeg kanskje kommer til å få en gang. Jeg inngår i bønnens evige fellesskap der tiden er uvesentlig. Jeg føyer mine bønner inn i en lang kjede av bønner og forbønner, lovprisninger og takk. Jeg er et ledd i kjeden.

Bønn sammen med andre kan være en heftig opplevelse. Hvor to eller tre er samlet i Herrens navn, kan en sanse hvilke voldsomme krefter som er på gang i en bønn.
Kristne burde være flinkere til å be sammen. Hvem vet hva det ville kunne føre til.