Marilynne Robinson: Gilead

contentWhat can I say? Les den!

Gilead kom ut i 2004 og er Marilynne Robinsons andre bok. Den første kom ut i 1980.
Boken fikk både Pulitzerprisen og National Book Critics award. Fortjent.

Den handler om far og sønn og Faderen og Sønnen. Den handler om skyldfølelse og tilgivelse og kjærlighet. Alt handler vel egentlig om kjærlighet når det kommer til stykket, gjør det ikke det? Boken er skrevet som et brev/dagbok med én stemme og én synsvinkel. 
Pastor John Ames, en aldrende og syk mann som går med åpne øyne og rak rygg mot sin død, skriver  til sin lille sønn som sitter i hagen utenfor vinduet og leker. Han vet at han ikke vil få være til stede i sinn sønns liv, og skriver for å presentere seg og sine forfedre og å overbringe litt av den visdom han har samlet i løpet av et langt liv, i håp om at gutten vil lese det når han blir voksen. Et ydmykt menneskes tanker foran døden. Et lavmælt brev fullt av innsikt og selvinnsikt. Boken blir også pastorens oppgjør med Gud, den Fader han har tjent. Boken er noe så sjeldent som et vindu inn i et tenkende og troende menneskes åpenhjertige refleksjoner. Som en leser uttrykte det: “This is a book that talks about religion to non-religious people in powerful ways, it has reshaped my atheism.

Robinson tar sin religion med i det hun gjør og unnskylder seg ikke når hun “makes an effort to break down some of the structures of thinking that make reality invisible to us”

Religion has been profoundly effective in enlarging human imagination and expression. It’s only very recently that you couldn’t see how the high arts are intimately connected to religion.

Like umoderne er hun i sin tro på strukturer og tradisjoner: There was a time when people felt as if structure in most forms were a constraint and they attacked it, which in a culture is like an autoimmune problem: the organism is not allowing itself the conditions of its own existence. We’re cultural creatures and meaning doesn’t simply generate itself out of thin air; it’s sustained by a cultural framework. It’s like deciding how much more interesting it would be if you had no skeleton: you could just slide under the door.
(http://www.theparisreview.org/interviews/5863/the-art-of-fiction-no-198-marilynne-robinson)

Gilead forteller nærmest i en bibelsk tone om livet og menneskelig tilværelsen med utgangspunkt i et helt ordinært menneskeliv. Den understreker sannheten i at livet som sådann er ekstraordinært.

Robinsons romaner er klare, lavmælte og velformulerte. De er fulle av humor og kjærlighet til verden. De har mennesket og menneskelivet i fokus. Hun sier mye klokt.  Dette er en stemme og et budskap vi trenger å høre i vår tid. Og til alle tider.

What can I say? Les den!

%d bloggers like this: