THE BAR IS LOADED OPEN.
Borgermesteren i Stavanger inviterte meg til bankett. Det synes jeg var snilt av ham, jeg hadde ikke villet gå glipp av det.
Jeg stusset litt på “antrekk: business”. Hva tar styrkeløftere på seg når de mener business? Jeg rotet i min rikholdige reisegarderobe og fant noe som jeg trodde kunne passere. På hotellet hadde María fått på seg en særdeles kledelig kjole og høye hæler og trente på å gå damete.

Festen ble holdt i Stavanger Forum. Der var det dekket og pyntet og på veggen hang et alvorlig kvinnemenneske og leste opp sikkerhetsforskrifter som en flyvertinne før avgang. Vi var derfor forberedt på det verste og visste hvordan vi skulle forholde oss i tilfelle brann eller bombetrussel. Jeg tror forresten at bombetruere ville tatt skrekken og snudd i døren, makan til bredskuldret forsamling av muskelbunter har jeg aldri sett.
Maten var fin og vinen velvalgt. Breiflabb med urter i forrett. Vi fikk ikke brød til. Det var ikke borgermesteren sin feil, brødkurven havnet foran Hjalti. Kylling med godt fyll, Panna cotta med bringebær, kaffe avec. I det hele tatt, god mat og hyggelig selskap. Praten gikk om bruk/ikke bruk av kloss i benktrening. Sære greier!
Tradisjonelle taler og takking og klapping og premieutdeling for de utroligste ting. Videoopptak av tunge løft i bakgrunnen. Det var morsomt å se hvordan publikum rettet ryggen og stønnet i takt med løfteren på TV. Maria trippet opp på scenen i sine høye hæler og hentet beviset på Islands prestasjoner. De kom foran Holland til Mitas store irritasjon.

Etter maten var det hyggelig å treffe de norske jentene og klappe dem på ryggen og høre dramatiske historier om det som hadde foregått bak kulissene, skjult for våre øyne. Spenningen over for denne gang og resultatene formidable. De norske jentene ble nummer to i poengsammendraget, 3 poeng bak USA. Verdens (nest) beste damelandslag. Jeg tar av meg hatten!
Inger var stilig med oppsatt hår og presenterte meg for familien. Heidi var i hundre og i oppløftet stemning etter gull i mark og sølv totalt. Hun fortalte meg at trenerne hadde løyet da hun gikk ut i siste markløft. Hun trodde at hun skulle løfte 197,5 og syntes det kjentes litt tungt ut, men ikke fa´n at hun skulle gi seg. Dette hadde hun klart før. Og så viste det seg at hun hadde 205 på stangen og løftet seg til gullmedalje. Sånn kan det også gjøres!
Hildeborg strålte i kveldens dristigste kjole. Bente var blikkfang i rødt. Jeg observerte en fyr gå rett inn i en potteplante fordi han ble så distrahert av den flotte ryggen hun viste fram. Tone var sitt vanlige rolige jeg. Hun ser ut som om hun har full kontroll uansett. En verdifull egenskap.

Og så er det over. VM i Stavanger som alle disse menneskene har hatt blikket festet på i flere år. Det må være en tomhetsfølelse, men forhåpentligvis en god følelse. Resultatene var gode. Anita var også fornøyd til tross for flopp i benken. Min debut i VM, en fantastisk opplevelse. Dette ville jeg ikke ha vært foruten. Sa hun.
Nå er det på tide å få disse flotte jentene på islandsbesøk. De ville ta seg bra ut som gjesteløftere i et islandsmesterskap. For ikke å snakke om i den blå lagunen etterpå!

 
TEAM HILDEBORG
Sånn skal det være. Charterbusser til styrkeløftstevner. Sauda gikk mann av huse for å se Hildeborg bli verdensmester. Alle som kunne krype og gå. Det var ikke alle som kunne gå forresten.
Uniformerte i t-skjorter med Team Hildeborg på ryggen og bilde av heltinnen i aksjon på brystet. Stilig.
De stilte med flagg og faner, trommer og lurer, skilt og bannere. Jeg synes jeg hører bjeller, sa María og så seg forbløffet rundt etter en ku. Det tok helt av da Hildeborg stilte i sitt første løft. 255 kg. Det var et sikkert og godt løft. De store jentene var i gang. Hildeborg endte med norsk rekord, 265 og gull i bøy.
I benken tråkket hun til med 185 og vant lett. Alle klappet og jublet og reiste seg for å puste ut før markløft da speaker ropte oss tilbake til tribunen. Hildeborg hadde bedt om fjerdeløft, forsøk på ny verdensrekord. Byggmesteren av Stavanger idrettshall skal ha all ære. Taket holdt! Men det kan ikke ha vært mye om å gjøre. Folk rundt meg gikk helt av skaftet. Jeg er sikker på at lufttrykket hadde innvirkning på løftet. Stangen fór til værs, tre hvite lys og ny verdensrekord. Hildeborg forsvant raskt bak teppet og leverte tilbake frokosten. Kanskje ikke den beste oppladning til markløft. Hun fortalte meg senere at hun hadde vært mest bekymret for at hun skulle komme til å spy over stang og dommere og kanskje til og med publikum. Det skulle tatt seg ut! Men det gikk bra.
Mark er ikke hennes sterkeste side, der må hun treffe 100% for å få det til. Det andre løftet var mislykket, og nå måtte hun perse og ta 210 i siste forsøk. Team Hildeborg trådde støttende til. Det var en sånn skriking og hoiing at småbarn ble skremt til gråt. De var ikke vant til å se mamma og tante og bestemor oppføre seg sånn. Det holdt, løftet var godkjent.
Nå måtte vi vente og se hvordan det gikk med O´Donnell. Skjebneløftet. Jeg turde nesten ikke å se på. Det så ikke bra ut. Stangen kom opp, hun dro og dro og dro – og så dro hun ikke mer. Halvannen centimeter før toppen måtte hun gi seg. Det var så tydelig ugyldig at publikum ventet ikke på dommeravgjørelsen, men jublet hemningsløst.
Jeg overhørte en samtale i heisen etterpå. En asiatisk herremann til en kollega: Nå har jeg vært med på alle store stevner i årtier, men maken til dette har jeg aldri opplevd.
Hvis ikke alle jenter i Sauda begynner med styrkeløft nå så skjønner jeg ingenting.

 
KOM IGJEN AUÐUNN!
Lørdagen kom med det samme ufyselige været som hadde vært hele uken. Vi dro avgårde tidlig og denne gangen fant vi fram på første forsøk. Vi fikk til og med parkert på lovlig vis. Mari ble med frivillig. Hun hadde sittet med meg hele fredagen uten å få nok. Ikke særlig sportsinteressert, men dette syntes hun var kult. Hun hadde blitt med på hotellet kvelden før og fulgt med da Auðunn bestilte middag. Er han så kresen? hvisket hun. Ikke salt, ikke saus, ikke ditten og ikke datten? Er han allergiker med nervøs mage? Nei, sa jeg. Han forbereder seg på innveiing i morgen tidlig. Hun gjorde store øyne.
Det var godt frammøte i hallen. Vi slo oss ned på reserverte plasser fremst. Maria dro opp flagget og jeg kjøpte klappere så vi kunne lage litt bråk. Jeg hadde tatt på meg Kraft-skjorten min og spente brystkassen som bare det så folk skulle se merket. Det ante meg at dette var dagen for å late som om jeg var islending. Spenningen steg. Jeg lyttet til samtalene rundt meg. Det var som å høre engstelige foreldre snakke om sin nyfødte sønn. Hvor mye veier han? Sov han godt i natt? Har han spist skikkelig?
Ærlig talt!

Fjorten deltakere av ulike slag stilte til start. Det var klart at Auðunn kom til å kjempe i toppen. Gullet var innenfor rekkevidde. Blant konkurrentene var Asbjørn Randen som hadde skumle hensikter og hadde tenkt å bli første nordmann over tonnet i total. Jeg tror det var formannen i Randen-supporters som satte seg bak meg på tribunen. Han veivet med en tromme fem centimeter fra øret mitt.

Det var lett å følge med på det som foregikk. På en skjerm kunne vi se alle tallene og beregninger om total utfra gjeldende meldinger. På en annen skjerm så vi det som foregikk på plattingen med repriser og i langsom kino. Et kamera hang over plattingen så vi kunne se benkpresserne rett i øynene. Artig synsvinkel.

Startskuddet gikk.
Det var tydelig at engelskmannen hadde tenkt å vinne knebøy. Han startet med verdensrekord masters 410. Litt av en squatter. Han kjørte bred beinstilling, nærmest sumostil. Nå fikk vi se hvor stort forsprang han ville få. Han så ikke ut til å ha så mye å fare med i markløft. Han endte på 435 og hadde 40 kg forsprang på vår mann.

Auðunn inntok plattingen som den personifiserte selvsikkerhet. Skjegget og fæl og farlig. Sterkt av konkurrentene å ikke stikke til skogs bare ved synet. Han virker alltid så utrolig rolig, konsentrert og solid. Det er som om man kan legge hvilke byrder som helst på de brede skuldrene og han vil bære dem. Løftene var solide og flotte. Trommeslageren bak meg stønnet. Ingen svakhetstegn å spore hos islendingen. Asbjørn Randen begynte bestemt og tok også 395. Det holdt til bronse bak Clive og Auðunn.

Så var det benk. Japaneren Midote hadde store planer. Han startet på 310 og gjorde to forsøk på ny verdensrekord. Det gikk ikke. Mannen hadde en særegen kroppsfasong. Armene var  uvanlig krokete. Nå ser ikke jeg så veldig godt, men var de armene rettet ut i slutten av løftet? For meg så det ikke ut som om han startet og avsluttet løftene sine i samme posisjon. Jeg tror jeg må ta en titt på opptaket fra stevnet. Åkke som er vant han, 22,5 kg foran nummer to og 30 kg foran Auðunn som satte islandsk rekord uten tydelige problemer. Alle løftene gyldige til tross for en japansk dommer som hadde satt fingeren fast på den røde knappen.
Da gjenstod bare markløft. Det gikk mot en duell mellom Auðun og Henry Clive, men det ble aldri noe av duellen. Det liknet mer på kattens lek med musa. Jeg syntes nesten synd på engelskmannen. Auðunn begynte med å senke begynnervekten sin kraftig, og siden holdt han seg der, 2,5 kg foran Clive som strevde febrilsk uten å lykkes. Da han bommet på 330 var det klart at vi hadde fått en islandsk verdensmester for første gang på 15 år. Randen hadde brutt 1000 kg-muren spektakulært i andre forsøk. Trommeslageren gikk amok. Nå var det kamp på liv og død om bronsemedaljen. Tony Cardella hevet listen fra 332,5 til 365 og kom seg over. Dermed snappet han bronsen foran nesen på Asbjørn som var 25 gram for tung. Overvektig er et relativt begrep.

Auðunn gikk fluksens opp til 365 også og fikset det greit. Det er lenge siden jeg har sett en så glad mann. 1040 kg og verdensmester. Gull, sølv og bronse i grenene. Ni gyldige løft. Kan det gjøres bedre?

Maria pigget  avgårde med flagget og jeg tørket tårene. Jeg oppdaget at jeg hadde mistet stemmen. Det er sjelden jeg mister kontrollen, men det hadde jeg tydeligvis gjort der. Jeg må ha skreket av full hals uten å være klar over det.

Medaljeseremonien var selvfølgelig en nytelse for den islandske gjengen. Det er ikke ofte Ó Guð vors lands spilles ved slike anledninger. Auðunn kastet buketten rett i fanget på Mari. Nå står den og pynter opp hjemme hos min bror.

 
A LONG EXPECTED PARTY
Hvis jeg hadde visst at det var så gøy å feire femtiårsdag hadde jeg gjort det for lenge siden. Mange år siden!
Det var gått to og et halvt år siden María og jeg bestemte at vi skulle feire 9. november 2006 sammen i Stavanger. Og vi holdt ord.
Med en gang jeg oppdaget at femtiårsdagen min falt sammen med VM i styrkeløft bestemte jeg hvordan jeg skulle feire.
Håvard inviterte meg til å komme og bo hos dem, og ikke nok med det, han inviterte mamma og pappa også. Da Mari hørte det, bestemte hun seg for å komme. Så hele min norske familie samlet seg på Kvernaland. Det satte jeg pris på.
Dagen opprant med pøsregn og sur vind og jeg våknet som femtiåring i sengen til Vegard. Han hadde lånt den bort til tante på betingelse av at jeg ikke sprayet for mye parfyme på rommet. Vi planla kakefest til kvelds, og så dro jeg avgårde til hallen.
Der husket alle på dagen min og kysset og klemte til den store gullmedaljen. Det hadde jeg ikke ventet, de hadde vel annet å tenke på akkurat da. Klasse – 75 stod på programmet og nå skulle Inger endelig ta hjem gullet. Maria var påmeldt i den klassen også, litt over 70 kg og lettest av alle. Nå var dagen her og for seint å angre. Dagen vi hadde bestemt at vi skulle oppleve sammen i den første ordentlige samtalen vår i Stevegym.
María momset bananer og var målbar på Richter-skala. Hun svarte i hytt og pine når jeg snakket til henne. I god tid forsvant hun bak kulissene sammen med sine assistenter. Mita og jeg gikk i gang med å bite negler.
Så braket det løs.
Ifølge startlisten skulle María ut som nummer to. Plutselig så jeg at tyske Eva Maria Gall hadde satt opp startvekten sin. Det var ikke siste gang vi hørte fra henne. Hun må ha gjort forandringen i aller siste liten og av en eller annen grunn fikk det islandske teamet ikke vite det tidsnok. Linda satt i mikrofonen og ropte på María Guðsteinsdóttir igjen og igjen. Men hun viste seg ikke. Mita og jeg var kommet opp til albuene i neglebitingen. Dette var ingen god begynnelse. Som vanlig hadde Maria startet konservativt, og nå turte hun ikke annet enn å gjenta 155 som hun skulle ha gjort unna med én gang. Det gikk bra og tredje løft også. Men hun hadde en god del på lager som hun ikke fikk vist fram. Det er alltid fortærende. Hun endte på 165, samme vekt som Gall. Inger vant sikkert med Ingunn på hjul.

I bekken tangerte María persen sin. Det er bra i ny benkpressskjorte i sitt første VM. Hun tok 105 og havnet på fjerdeplass. Inger vant igjen overlegent med 142,5 og Ingunn i hælene. Det var tydelig at de hadde tenkt å dele medaljene mellom seg søsterlig.
Så var det markløft og nå satte vi oss opp i setene og rensket stemmene. Vi regnet med at Inger og Ingunn kom til å krangle om gullet og sølvet, men bronsen var innenfor rekkevidde for Maria. Hun begynte på 185. Jeg syntes det så tungt ut, men hun sa selv at hun hadde hatt full kontroll. Så tok hun 195 enstemmig gyldig.
Jeg hadde håpet at det skulle holde, men nå spratt hun der Gall fram igjen som troll av eske og meldte 197,5. Maria prøvde først og klarte det ikke. Så kom Gall, og med skam å melde ønsket henne alt ondt. Ikke særlig sportslig, men til mitt forsvar må jeg si at det er ikke hver dag jeg har venninner som kjemper om VM-medalje. Hun fikk stangen opp, men jeg syntes det så litt grumsete ut. ønsketenkning sa dommerne. Dermed ble det bronse til Tyskland og fjerdeplass til Island med minst mulige differanse. Surt. Men Maria gjorde en fin innsats til ære for land og folk. Gav alt hun hadde og gikk rundt de neste dagene med blodskutte øyne som bevis på det.
Inger vant sikkert på ny masters1 verdensrekord, 592,5 kg. Hun er helt rå – som noen kaller det. Hardkokt ville jeg heller sagt. 45 år og stadig forbedringer på gang. Hvordan er det mulig? Hun fortjener sin plass i Hall of Fame. Kronprinsesse Ingunn gjorde en kjempeinnsats og fortjente sølvet.
Vi tok godt imot Maria som var skuffet og fornøyd i forvirrende blanding. Glad for at det var over og stolt over å ha gjennomført. Det er ikke alle som har vært med på VM og slåss om bronsemedalje så blodet spruter.
Vi fikk oss litt mat og inntok plassene for å se på – 82,5. Der stilte Heidi Hille til start og det er alltid moro å følge med henne. Temperamentsfull og energisk dame. Full guffe. Nå hadde hun fått litt å bryne seg på, for Lian Blyn hadde flyktet fra Inger og opp i – 82,5 og var favoritt.