Kjære gamle – og nye landsmenn. Nordmenn og norgesvenner.
Gratulerer med dagen. Gratulerer med 17.mai.
I dag feirer vi Norges grunnlov. I dag har Norge bursdag.

Det første spørsmålet en stiller på en bursdag er vel dette:
Hvor gammel er du blitt nå, da? Lille venn..

Og svaret er 196 år. I dag er det 196 år siden det norske folket fikk sin egen grunnlov. Den loven som samfunnet vårt og nasjonen er bygget på. Det er en ganske anselig alder for en grunnlov.
Den norske grunnloven ble til i en tid av stor omveltning i Europa, en tid der nye ideer og teknologi tvang fram store samfunnsendringer. Viktige forutsetninger for den var den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 og parolene under den franske revolusjon på slutten av 1700-tallet. Den fikse idé at ethvert individ hadde grunnleggende rettigheter, uansett kjønn, hudfarge formue og stilling var temmlig radikal i en verden der rikdom og stand betydde absolutt makt, der rettigheter avhang av hvilken familie du var født inn i og der slaveriet ennå ikke var avskaffet. Det krevde innsikt å se at det var dette som var rett og moralsk mot å rive ned gamle grunnvoller og legge nye. Den norske grunnloven bygger på disse prinsippene og er ennå ikke gått ut på dato.

Den norske selvstendige staten derimot er ikke fullt så gammel. Det er bare 105 år siden unionen ble oppløst og Norge ble et eget rike. Og det er ingen særlig alder å skryte av for et land. Vi er en ung nasjon. Det finnes mennesker som er eldre enn Norge. I forhold til voksne stater som Egypt og Japan er vi for rene jypligene å regne. Hvor gamle er vi egentlig?

Jeg har hund. Den er 13 år. Menneskeår vel å merke. Det er nemlig ikke det samme som hundeår, da må du gange med 7. Ett hundeår er 7 menneskeår. Regnet på denne måten er hunden min 91 år gammel. Det forklarer en hel del. Det forklarer tunghørtheten, det dårlige synes, inkontinensen og hjerteproblemene.

Jeg lurer på om det finnes noe som heter nasjonsår. En nasjon som er 105 år, hvor gammel ville den være i menneskeår?

Vel, vi er vel over den aller første barndom. Der vi er helt avhengige av andre og forsvarsløse. Naiv tillit til at andre synes at vi er kjempesøte og vil gi oss det vi har lyst på av den grunn alene er vel over. Det er ikke nok å stille seg opp, smile og si Se på meg hva jeg kan. Det har vi skjønt.

Vi er vel også gjennom puberteten, tror dere ikke det? Det aller verste markeringsbehovet ligger forhåpentligvis bak oss. Troen på egen uovertreffelighet og de andres håpløse mangel på forståelse tilhører denne alderen. Det har begynt å demre for oss at det kan være lurt å gå stille i dørene av og til og lytte til andres erfaringer. At det faktisk er tenkbart at vi kan ta feil.

Vi har opplevd litt av hvert, sett både gode og onde dager. Det har begynt å gå opp for oss at vi har ansvar, at våre handlinger har konsekvenser for oss selv og andre. At mulighetene ikke er endeløse.

Jeg ser oss for meg som et ungt par i hus, hjem,barn, lån, karrierefasen. Mest opptatt av rentenivå, strømpriser og barnehageplasser. Mest opptatt av seg og sitt, stort sett på god fot med naboen, en temmelig regulert og en smule tidsklemt hverdag. Uten de store helseproblemene foreløpig. Skal vi si sånn ca 27 årsalderen?

I så fall får vi en kvotieng på 3,8.
Et menneskeår er 3,8 nasjonsår.

I så fall ville USA være en 60 åring. Det kan vel stemme sånn noenlunde? Makelig veletablert, overbærende generøs mot de unge så lenge de oppfører seg ordentlig, men som begynner å merke en gryende uro over at verden forandrer seg og at han kanskje ikke lenger er helt up-to-date. At det er nye strømmer på gang som han ikke har helt oversikten over.

Island ville være en 17-åring. Det er en sårbar alder med et stort markeringsbehov. I den alderen er troen på egen uovervinnelighet stor og mulighetene er uendelige. Man vil stå på egne ben, men er voldsomt opptatt av omgivelsenes anerkjennelse og bekreftelse. Jeg husker meg selv i den alderen. Jeg husker usikkerheten når jeg kom i familieselskap eller store anledningen. Skulle jeg sette meg blant de voksne eller ved barnebordet? Hvem var jeg?

Dette er nå bare fabuleringer for moro skyld. For, som jeg nå hører meg selv si oftere og oftere for tiden, så er det ikke alderen som spiller den største rollen. Det er mer et spørsmål om modenhet.

Noen av verdens eldste nasjoner og kulturer finner vi i Asia.
Jeg kan ta feil, men min oppfatning er at disse landene har et litt annet verdisyn enn vi. En litt annen oppfatning av hva som fortjener respekt, av individets betydning. At jeg ikke bare har verdi i meg selv og i det jeg kan realisere av egne evner, men at min verdi i like stor grad ligger i at jeg er en del av et hele, av en familie, av et samfunn, i et fellesskap. At det er det som gjør meg betydningsfull.
At jeg som enkeltperson kan være viktig for samfunnet.

I år går det vel ikke an å holde en 17 mai tale uten å nevne Bjørnstjerne Bjørnsson. Han var en viktig enkeltperson, en viktig aktør på scenen da Norge fikk sin selvstendighet. I år markerer vi at det er 100 år siden hans død i 1910.
Bjørnstjerne elsket landet sitt. Det har han sagt sjøl. Han elsket det med den samme lidenskap som han la i det meste han holdt på med, kan det virke som. Han hyllet det ”norske” i datidens pompøse ordelag. Saganattens eventyrlystne vikinger, naturens værbitte storslagenhet, forfedrenes furete ansikter som lyste av styrke og visdom. Det var ikke måte på.

Denne retorikken kan vi faktisk risikerer å støte på den dag i dag. At vi fra dette landet er utstyrt med nedarvete attributter som gjør oss bedre egnet enn andre i ulike sammenhenger.

Men Bjørnson, midt i sin erkenorskhet,var moden nok til å se at når han fremhevet det norske var det for å vise at vi var LIKE GODE SOM de andre, vi også VAR noe, ikke bedre enn, men likeverdige med andre nasjoner. Vi var nordmenn og som sådann medborgere i verden.
Jeg er ingen Bjørnsonekspert, men jeg opplever han som en menneskevenn vel så mye som en norgesvenn. En verdensborger vel så mye som en nordmann. I en 17 mai tale i dag tror jeg han like gjerne ville droppe kjære landsmenn-hilsenen og si kjære medmennesker.

Det tror jeg er et tegn på modenhet, både for en person og for en nasjon. Å kunne ta inn over seg at vi er en del av et hele.

Vi befinner oss nå i et land som på dramatisk vis har fått oppdage at enkeltpersoners handlinger kan ha vidtrekkende konsekvenser. På Island ser vi for tiden svidd jord, både i faktisk og overført betydning.

Jeg har ikke tenkt meg å snakke om folk som stikker av med andre menneskers penger, som bruker opp fellesskapets ressurser som om de var deres egne, som lever på lån med et forbruk hinsides all fornuft og moral på andres bekostning.

Jeg har tenkt å bruke det som en bakgrunn når vi løfter våre hoder og ser utover verden og ser vår posisjon i den globale sammenhengen. Når vi ser på oss selv ikke bare som nordmenn, men som verdensborgere.

For vi lever også på lån. Vi fråtser også i ressurser som vi ikke har egenrett til. Andre steder i verden lider folk mangel på grunn av vår fråtsing, vårt forbruk som er hinside all fornuft og moral og vi helst ikke vil la noe rokke ved. Som vi helst vil opprettholde og synes kanskje til og med at vi har fortjent.
Hvem er det som skal betale våre regninger?

Hvor gamle er vi egentlig? Er vi voksne nok til å ta på oss ansvar?

Å fraskrive seg ansvar er en enkel sak, jeg nevner ingen navn.
Å påta seg ansvar er bale. Det betyr som regel at du må GJØRE noe og at du kommer til å miste noe, måtte gi avkall på noe. Det kan være slitsomt.
Men det betyr også at du blir aktiv, at du blir en spiller, at du blir en betydningfull person i fellesskapet. Og det er ikke så dumt.

De dramatiske hendelsene i islandsk samfunn den siste tiden gir meg håp.
Når jeg ser hvor mye et menneske, eller en liten gruppe mennesker, kan ødelegge på kort tid, vekker det meg til ettertanke om hvor mye et menneske eller en liten gruppe mennesker kan bygge opp og gjenopprette på kort tid. For det er to sider av den saken.

En enkel handling kan forme framtiden for mange.
Et enkelt ord. Som Eidsvollmennenes ja i 1814. Som kongens nei i 1940. Det skal ikke mer til så lenge du sier nei eller ja til de rette tingene.

Så, Ja, vi elsker dette landet. Og hurra for grunnloven. Den er til å rope hurra for.

En bursdag er en fin anledning til ettertanke. La oss tenke over hvor modne vi egentlig er blitt. Er vi oss vårt ansvar bevisst.
Kan vi også si Ja, vi elsker denne verden. Den vil vi heve fra nød til seier. Også vi når det blir krevet. Vi nordmenn og medborgere i verden.

Takk for at jeg fikk holde tale. Det var en ære.