Nordisk krim i bok og på film har gått seiersgang over verden de siste årene har jeg forstått.
Også islandsk krim i bok og på film.
I år fikk jeg tre islandske krimbøker til jul, helt ferske, og nå har jeg lest dem alle tre. Jeg er ikke kjempeimponert – er jeg kanskje for kresen?
Arnaldur Indriðason: Þagnarmúr
Yrsa Sigurðardóttir: Bráðin
Ragnar Jónasson: Vetrarmein
Arnaldur er den beste. Han skriver lett og ledig, en jordnær fortellerstil med troverdige karakterer og et ikke altfor usannsynlig plot. Han springer fram og tilbake i tid uten at det virker påtatt og oppkonstruert.
Konráð, den pensjonerte politimannen, er hovedpersonen for fjerde gang på rad. Nok en gang kommer han fram til sannheten og nok en gang har saken røtter langt bakover i tid. Og nok en gang viser det seg at saken har relevanse til mordet på Konráðs far – vi kommer litt nærmere sannheten i den gåten. En elegant fortelling. Terningkast? 5
Yrsa er desidert den verste. Bortkastet tid, spør du meg. Et vanvittig handlingsforløp med en usannsynlig forklaring. Vi sitter andpustne igjen med tilsammen sju lik! Og en morder som går løs uten at noen har et snev av mistanke om at noe straffbart har funnet sted. Please!
Lange og uinteressante skildringer, lange avsnitt med indre dialog ad nauseam, barnslige effekter med mumling i natten, barnegråt på loftet, hunder og katter som freser mot usynlige spøkelser, skumle skygger utenfor vinduene …. Spar meg!
Terningkast? 2. Toppen!
Ragnar Jónasson er det nye stjerneskuddet, har jeg forstått. Eller nytt og nytt – han har holdt på noen år, det er bare jeg som henger etter. Ragnar har oversatt 14 av Agatha Christies bøker til islandsk. Respekt!
Dette var en lettlest bok, helt grei underholdning. Historien er ok, personene ok, språk og fortellerstil ok. Siglufjörður er scenen og han prøver å gjøre litt ut av det, der er det forbedringspotensiale. Hovedpersonen er Ari Þór Arason, nytilsatt politisjef med røtter i byen. Han er en interessant person som Ragnar tydeligvis har planer om å videreutvikle. Sånn kan det i alle fall virke siden han har stappet inn en helt urelevant og forstyrrende bihistorie om skilsmisse og bortflyttet ekskone med sønn. Litt klønete.
Men alt i alt ok reiselektyre. Med forbedringspotensiale. Ari kan gjøres interessant, og i naturskildringene av Siglufjörð har han mye å gå på.
Terningkast? En god 3-er