Lyse øyeblikk

Jules Verne: Tsarens kurér

 

Jeg elsker å lese og jeg begynte tidlig.
Jeg husker ennå den første boken jeg leste selv. Den var liten og avlang og het Trollet og nøkkelhullet. Den handlet om et fantete troll og var veldig spennende.
Dermed var jeg i gang og jeg tror jeg kan si med hånden på hjertet at det ikke har gått en dag siden uten at jeg har hatt en bok i hånden, eller i det minste FOR hånden.
Det er en så selvfølgelig del av hverdagen at jeg ikke kan forestille meg hvordan det er å leve uten bøker.

Det kunne vært artig å vite omtrent hvor mange bøker jeg har lest i løpet av de siste seksti årene. Noen har jeg til og med lest omigjen og omigjen. Noen hadde jeg lyst til å lese i utgangspunktet, noen var jeg nødt til å lese av ulike årsaker, noen fikk jeg anbefalt eller i gave og noen snublet jeg over av en tilfeldighet.
Noen har etterlatt dype spor, hendelser, personer, setninger eller ord og vendinger sitter igjen i hukommelsen. Andre ikke så mye. Noen ganger har jeg opplevd å være kommet til side 220 i en bok før det går opp for meg at oi, denne har jeg visst lest før!

Noen har jeg slukt, noen har tatt lang tid. Noen har jeg måttet gå løs på flere ganger for å komme inn i, andre ble jeg oppslukt av fra første side. Noen klarte jeg ikke å legge fra meg, som Allendes Åndenes hus som jeg leste på fødeklinikken og håpet inderlig at det ikke kom noen på besøk så jeg kunne få lese i fred. De kunne godt holde ungen inne på vuggestuen en stund til også, for min del!

Jeg begynte å lese før jeg begynte på skolen. Jeg begynte å lese i den tiden bøker var noe man enten kjøpte i spesialbutikker eller lånte på bibliotek. Vi ønsket oss bøker til bursdagen og fikk låne av hverandre. Jeg hadde heldigvis en bestevenninne som var like leseglad som jeg. Vi leste om kapp, lånte bøker av hverandre og snakket om dem. Det var ingen inngående analyse; en bok var gøy eller kjedelig, ferdig med det.
Vi jobbet oss gjennom skolebiblioteket hylle for hylle og rakk over det meste. Jeg kan bare huske én gang Eli måtte gi opp. Hun dro opp av skolevesken en murstein av en bok som skulle leveres tilbake ulest. Ikke ta denne! sa hun til meg. Den er SÅ kjedelig, side opp og side ned med navn.     
Det var Njåls saga. Eller Soga om Njål og sønene hans. Den ble for drøy for en tiåring.

Seinere har jeg lest den mange ganger og analysert den grundig til min egen store glede og tilfredsstillelse. En kommer dessverre ikke utenom de lange navnerekkene. Slektskap og blodsbånd er det som ligger bak de fleste begivenhetene i historien.

Skolebiblioteket hadde en egen stemning og en egen lukt. For en lesehest må det å komme inn i et bibliotek være som for en fjellklatrer å komme til Himalaya. Bare SYNET av alle eventyrene som står der og venter!

Vi åt oss igjennom samlingen fra A til Å.

Blyton, Cooper, Dahl, Dumas, Kipling, Lindgren, Marryat, Milne, Rider Haggard, Verne, Vestly –  vi snakker 60-tall her. Vi møtte Huckleberry Finn, Lord Fauntleroy, Robinson Crusoe, Tarzan, Heidi og d´Artagnan. Vi besøkte huset på prærien, den hemmelige hagen,  Narnia, kong Salomons miner og tok veien til Agra.

Helt øverst på min liste tronte Tsarens kurér av Jules Verne, skrevet I 1876. Michel Strogoff, den romantiske superhelten par excellence, Athos, Porthos, Aramis og d´Artagnan í én og samme person.
Jeg ble bergtatt av de mastodontiske russiske dimensjonene og av de fremmede, eksotiske navnene. Omsk, Irkutsk, Kaukasus, Samarkand, Novosibirsk, Krasnoyarsk.

Jeg har ikke truffet på denne boken igjen før jeg nærmest ramlet over den inne på Storytel nå i koronatiden. Jeg måtte knipe meg i armen.
Sendiboði keisarans – i islandsk oversettelse av Eggert Johannsson.
Den ble gitt ut med advarsel til leseren: Pass dere, denne boken er ikke politisk korrekt.
Har de begynt å advare mot Njåls saga på samme måte, tro? For å gi et vrengebilde av vikingene?
Nok om det.
Det var et nostalgisk gjensyn.  
Denne gangen ble jeg vel så fasinert av den islandske oversettelsen som av Vernes originaltekst.
Den var oversatt av Eggert Jóhannsson i 1895!
Skikkelig antikk islandsk!

Comments are closed.