Marilynne Robinson: HOME

contentThis is one of the saddest books I have ever loved, sier Sara Churchwell i sin kritikk av HOME i The Guardian. Det kan jeg skrive under på.

Robinson har skrevet fire romaner, og tre av dem er inne på min Top10 liste. Dette er den tredje i rekken, nummer to i Gilead-trilogien. Boken er skrevet om den samme tiden og de samme hendelsene som Gilead, men fra en annen synsvinkel. Språket er, som i de andre bøkene hennes, presist og litt gammeldags, et hint av Bibel. Hun bruker gamle og store ord uten å skjemmes og uten at det virker pompøst i det hele tatt. det er store tema hun skriver om. Med store ord. Boken begynner langsomt og virker litt vel hverdagslig og tam til å begynne med, men tar helt av halvveis uti, og skildrer noen av de sterkeste scener jeg har lest, som f.eks. når Glory finner sin bror i ferd med å ta livet av seg. eller når de to gamle vennene, John Ames og Boughton som har vært pastor i hver sin kirke og fortrolige venner hele livet, tar avskjed med hverandre foran døden, den ene mottar nattverd fra den andre. Eller den siste avskjeden mellom far og sønn Boughton. Så hjerteskjærende at det gjør vondt å lese.

Denne boken har en “brutal emotional impact” fortsetter Churchwell å si, og igjen er jeg enig. I alle fall er det lenge siden noen bok har fått meg til å gråte så forsvarsløst. På en måte er det en psykologisk dybdeanalyse av lignelsen om den fortapte sønn. Sett fra ståstedet til den som ble værende hjemme, den trofaste – i dette tilfellet – datter. Men vi får også et glimt inn i hjertene til den hjemvendte, selvdestruktive sønnen og Far som har levd et langt liv og brukt alle kreftene sine på å håpe. Faren som mest av alt ønsker å kunne tilgi, som prøver og prøver, men ikke får det til.

Jeg har sjelden lest en bok med et mer treffende navn. Den handler om HJEM/HJEMME/HJEMMET i sin aller mest omfattende betydning. Hjemme er stedet der alt er og skal fortsette å være som vi husker det i barndommen, et slags paradise lost. Hendelser, delt av søsken og foreldre,  huskes ulikt og opplevdes ulikt og har hatt ulik betydning for den enkelte. Fasinerende og felles for alle familier. “Dere snakker hele tiden om hvor godt det er å komme hjem,” sier den gamle faren til sine pliktoppfyllende og kjærlige barn, “men dere kommer jo aldri!”

Boken er hjerteskjærende sann, og viser livet nakent og ukamuflert. Sorg uten selvbedrag, ønsketenkning og håp, men også til slutt uten fortvilelse, bitterhet og desperasjon. Den bunnløse sorgen og tvilen som munner ut i ydmyk erkjennelse av at sånn er livet. Som viser at det mest dyrebare i livet er  innsikt, Moments of Clarity. der du i et glimt får skimte virkeligheten, ikke bare som i et speil, i en gåte. Der du ikke forstår stykkevis, men erkjenner fullt ut. Gamle Boughton siterer fra Åpenbaringene: “Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,” og legger til: “Det verset blir ikke mindre vakkert av det faktum at det er akkurat det vi mennesker trenger mest. Å få tårene tørket – for livet er fullt av sorg og savn.”

Glory, den gjenværende i hjemmet, som har grått seg gjennom hele romanen, har siste ordet i boken: God is wonderful.

%d bloggers like this: