Det finnes mange ulike lærer og filosofier som lover sine tilhengere et bedre liv. Et lykkeligere liv. Kanskje til og med et evig liv.

Hver religion og ideologi har sin lære og gir deg ulike ting du må gjøre for å nå fram til det lovede land. Vi mennesker mangler ikke gode ideer og forslag til sunn og oppbyggelig livsførsel, problemet er at vi ikke klarer å leve etter de reglene og den læren vi har tro på.

En filosofi eller lære som har hjulpet mange mennesker til et bedre liv er AA-læren. Jeg kjenner mange alkoholikere som har sluttet å drikke og bokstavelig talt fått et nytt liv med hjelp av den. De har klart å sette ideene ut i praksis, leve etter “budene”, etter de 12 trinnene.

En klok AA-praktikant sa noe interessant til meg som jeg ikke kan glemme. Hun sa: livet i tråd med AA –læren er 10% teori og 90% praksis.

Hemmeligheten er 10% arbeid med å lese, lære, gå på møter, meditere, snakke med folk, tenke og studere teorien. 90% er å sette den ut i praksis. Jeg synes dette er et tankekors.

Hvordan er det med oss kristne? Vi som vil leve etter den kristne lære. Hvordan er forholdet der, forholdet mellom teori og praksis. Burde kanskje vi også sikte oss inn på et 10-90% forhold. Jeg er ingen ekspert i prosentregning, og ingen teolog, men jeg tror at dette kan være et ganske formålstjenlig forhold.Det er ingen tvil om at kristendommen er en lære som først og fremst skal praktiseres. Jesus legger stor vekt på det i alt han sier at vi skal GJØRE vår himmelske fars vilje. Det er gjerningene som skal vise og vitne om vår tro. På hver eneste side i Bibelen kommer det klart fram at det er på fruktene de kristne skal kjennes, vår kjærlighet til vår neste skal komme fram i det vi GJØR, og det offer Gud vil ha er et villig og lydig menneske. Det høres ganske sannsynlig ut i mine ører at 90% av kristenlivet er praktisk arbeid. ?

Men hva med de resterende 10%? 90% praksis og 10% teori. 90% liv sammen med andre, 10% alene sammen med Gud, ved Jesu føtter.

En alkoholiker på bedringens veg vet at han ikke kan klare de 90% ute i hverdagslivet hvis han ikke gjør seg flid med de 10% som skal bygge opp “immunforsvaret”. En alkoholiker som merker at han begynner å gå på akkord med seg selv, droppe et møte her og der, utsette lesingen og meditasjonen, ta en pause i programmet, vet at han er i faresonen. Hvis han ikke skjerper seg vil han sprekke, det er 100% sikkert. De 90% bygger på de 10%.

Sånn er det med oss kristne også. Hvis vi jukser med de 10% som skal brukes ved Jesu føtter, til oppbyggelse og læring og utvikling, vil det gå ut over de 90%.

Det er det Jesus sier til Marta her. Du strever og stresser og har mye å gjøre, men husk: ett er nødvendig. Samværet med Jesus er forutsetningen for at du kan yte skikkelig i arbeidet ditt.

I mange år syntes jeg dette var en vanskelig tekst. Jeg syntes Jesus var urettferdig. Hadde han ikke forståelse for alt arbeidet som en husmor måtte gjøre? Satt han ikke i et rom som Marta hadde vasket og ryddet i? Spiste ikke både han og disiplene hans maten som Marta hadde laget? Vasket han opp etter seg selv, eller? Jeg har alltid hatt en mistanke om at det var Marta som tok oppvasken. Trodde han at tingene gjorde seg selv? Hadde han ikke vett og forstand til å sette pris på det arbeidet hun gjorde? Hva trodde han ville skje hvis alle gjorde som Maria og bare satte seg ned og slappet av? Bare tok seg tid til å høre på han, konsentrere seg om det han hadde å si. Typisk mannfolk – jeg hadde full forståelse for Martas indignasjon. Hvordan skulle det gå her i verden hvis alle bare begynte å ta seg tid til å høre på Jesus?

Med tiden har jeg fått et litt annet syn på saken. Jeg hører hva han sier. Ett er nødvendig. Jeg tror at ordene hans til Marta også er ordene hans til meg.  De 10% er nødvendig.

Ok, tenker jeg da. 10% er ikke så mye. Av 24 timer i døgnet er det ca 2,5 time. To og en halv time i døgnet til bønnearbeid, bibellesing, meditasjon, bibelgrupper, gudstjenester, møter, samtale, studier. To og en halv time pr. dag, ca 17 timer i uken. Det er nødvendig.

Jeg vet ikke hvordan det er med andre kristne, men jeg skal tilstå her og nå at det har aldri skjedd i mitt kristenliv at jeg har brukt to og en halv time for dagen til oppbyggelse i lengre perioder i slengen. Kanskje i kortere tid, i forbindelse med stevner eller andre spesielle anledninger. Og da merker jeg (merkelig nok …) at det virker veldig styrkende og inspirerende. Men ikke i vanlig hverdagsliv. Det har ikke skjedd. Jeg har ikke “tid”. Jeg må til og med tilstå at jeg har i stillhet ledd og gjort narr av muslimer som faller ned mot Mekka og ber regelmessig fem ganger for dagen. Hver dag. Hele livet. For noen regelryttere og for en tvangshandling, tenker jeg i min idioti. Nå lurer jeg på om ikke muslimene er inne på noe vesentlig. Kanskje vi burde ta dem som et eksempel til etterfølgelse?

Hvis vi skal bygge oss opp 2,5 timer for dagen blir det 5 x 30 minutter hvis jeg ikke tar feil. Og det har vi vel tid til? Eller er kristne mennesker så mye mer opptatt enn muslimer. Har viktigere ting å gjøre? Er vi så opptatt at vi ikke har tid til de nødvendige bønnestundene?

Ett er nødvendig, sier Jesus.

De 10% er nødvendige, sier AA-folkene.

Ikke ønskelig, fordelaktig, bra for deg, sunt for sjelen – men nødvendig.

En forutsetning. Det er ikke en tilfeldighet at vi føler oss inspirert og oppkvikket etter et oase eller en intens studie/bønne/samværstid. Det er ikke fordi Ånden er sterkere tilstede der enn hjemme i din egen stue. Det er fordi du tar deg TID til bønn, studier, samvær om Kristus. Kanskje til og med mer enn 10% for dagen.

“Marta, Marta. Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne,” sier Jesus.

Den som har ører, han høre.