Kjære Elllen og Waldemar. Gratulerer med dagen.

Á dauða mínum átti ég von, en ekki þessu sier islendingene når noe veldig uventet skjer, noe de ikke i sin villeste fantasi hadde forutsett. Direkte oversatt betyr det: min egen død hadde jeg regnet med å få oppleve, men ikke dette. 
De ordene kommer opp i hodet mitt nå, for jeg hadde ikke ventet at jeg skulle komme til å stå og holde tale i Ellen sitt bryllup. Derfor er det ekstra stort for meg å stå her og se deg så glad og få dele den gleden med deg og dere.

Jeg regner med at jeg er en av Ellen sine aller eldste venninner. Ikke nødvendigvis i alder, for Ellen har venner i alle aldre, men i ansennitet. Vi har en lang historie sammen bak oss siden vi vokste opp side om side på Kleppe.

Vi hadde en trygg og god oppvekst, priviligerte var vi vel egentlig. Men det var jo rart at vi overlevde, at vi ikke lo oss i hjel. Jeg reiste fra Askøy før jeg var fyllt 19 år, det er 30 år siden. Men vennskapet har vi bevart gjennom alle disse årene, det har vokst og utviklet seg selv om vi har levd våre liv på hver vår kant. Det er ikke minst Ellen sin fortjeneste, hun er en svært trofast venn som forstår verdien av vennskap, og som har en egen evne til å snakke om viktige ting og få sånne østerser som meg til å åpne seg.

Ellen var oppdradd i et hjem der man mente at det var forskjell på rett og galt. Og at man skulle gjøre det som var rett. Ellen har stått ovenfor mange store valg i sitt liv, og hun har alltid prøvd å gjøre det hun mente var rett. Ikke det som var enklest eller mest lettvint, men rett. Minste motstands vei er ikke nødvendigvis Ellens vei. Hun har mot til å følge sin overbevisning og samvittighet.
Og nå har hun gjort et nytt stort valg. Nå mente hun at det var på tide å gifte seg med Waldemar.

Det er flere år siden Kristján og jeg feiret vårt sølvbryllup, så jeg har lang fartstid på det området og burde kunne regne meg som ekspert. Som kunne komme med gode råd og vink til sånne nybegynnere.

Men hvis det er noe jeg har lært i løpet av livet, så er det at toppen på arroganse er å innbille seg at man vet hvordan andre bør takle livet. Jeg har mer enn nok med å takle utfordringene i mitt eget ekteskap, jeg har ingen planer om å si hvordan dere skal gjøre det. Det har jeg rett og slett ikke greie på det.

Derfor har jeg  bestemt meg for å snakke om noe som jeg HAR greie på. Noe av det som jeg liker best av alt i verden og som jeg vet at dere også er glad i. Nemlig å gå tur i marken.
Jeg pleier å gå turer på Kolbeinsvarden når jeg er på Askøy. Helst hver dag. Jeg vet at Ellen også setter pris på sånne turer, og så vidt jeg forstår er Valdemar godt kjent i Follesemarka. Så jeg regner med at vi har et noenlunde likt erfaringsgrunnlag.

En skikkelig tur er en nytelse og en utfordring. En vet aldri hva som venter bak neste sving. Det kan være fint å gå alene, men hvis en treffer noen som vil gå samme veg, så kan det være enda kjekkere å være to.

Og hvis en blir enig om å gå sammen, og i hvilken retning, er det bare å gi seg i veg.

Det beste er å holde et jevnt tempo, prøve å falle inn i hverandres takt, skifte på å gå først  kanskje, sånn at ikke den ene stadig må halse etter den andre. Det begynner gjerne i lett terreng der beina nesten går av seg selv og det er god anledning til å snakke sammen og beundre hverandres stil.

–         Men plutselig står dere foran en bratt kneik som må forseres. Den er kanskje så bratt at den må klatres med fingre og knær. Kanskje kommer dere ikke opp uten å hjelpe hverandre. Den ene må skubbe og den andre må dra. Det kan bli skrubbsår, men hvis dere hjelper hverandre går det nok.

–         Vel oppe kommer dere til en stor åpen flate der man kan sette dere ned i ro og mak, kanskje vandre rundt hver for seg og se på forskjellige ting. Det er ikke sikkert dere er interessert i de samme tingene. Da gjelder det likevel å ikke miste hverandre av syne så dere plutselig kommer inn på hver sin sti. Kanskje dere må vente på hverandre litt, bli enige om hvilken sti som ser mest spennende ut å gå videre. Gå videre sammen!

–         Dere kan risikere å komme ut for myrer, hengemyrer er farlige. Skitt og lort som en kan bli hengende fast i. Pass dere for dem. Det er lett å dra hverandre uti, så det lønner seg ikkje å følge i den andres fotspor helt kritikkløst, det er unødvendig at begge plumper uti driten. Men hvis du ser at det ligger en myr foran deg som du ikke kan komme utenom, dritt som du må igjennom, gjelder det å finne faste tuer å trakke på. Det finnes alltid enkelte steder med fast underlag. Tuer og steiner du kan trakke på. Da er det ikke så farlig om du plumper uti litt her og der. Du mister ikke fotfestet.

–         En annen velkjent fare er gnagsår. De kan være skumle for de virker så uskyldige til å begynne med. Litt rødt og sårt, pøh, dette er ikke så farlig jeg kan tåle dette. Men hvis du ikke er obs på dem, så kan de ødelegge hele turen. Særlig når man går rundt i helt nye sko som ikke har rukket å gå seg skikkelig til, da må en være obs på ting som gnager og fikse dem med en gang.

–         Og så kommer dere plutselig ut på en lysning med utsikt . Plutselig står dere side om side og ser tilbake over hele den veien dere har tilbakelagt sammen, ser hele veien dere har gått for å komme opp. Husker du den bratte kneiken. Hvis ikke du  hadde hjulpet meg der, så hadde vi ikke stått her i dag. Hvis ikke vi hadde kommet oss gjennom den ekle myren, hadde vi ikke fått oppleve denne utsikten. Sammen har dere klart det, og sammen kan dere nyte det og sammen kan dere planlegge hvordan dere vil gå videre. For turen fortsetter alltid.

Det viktigste på en sånn fjelltur, synes jeg, er å gå med alle sanser åpne. Nyte alle opplevelsene underveis. Se den rare treroten, se den nydelige blåfargen på den blomsten, kjenn regndråpene mot ansiktet, kjenn duften av våt skogbunn, hør suset i trærne, lure på hvilken fugl det var. Nyt turen. Det er halve vitsen. Ikke på død å liv å komme til topps, men å gi seg tid til å nyte turen.

På en lang tur må man ha niste med. Dere har fått niste i dag.
Ellen og jeg har ofte diskutert tro og religion, jeg vet lite om hvor Waldemar står i den sammenhengen, men jeg registrerer jo at han har giftet seg kirkelig. Ekteskapet er hellig.

Dere har fått  velsignelse med på veien enten dere vet det eller ikke. Dere har fått vannflaske og niste i sekken i dag. Ikke glem det. Hvis dere trenger noe å styrke dere på, så har dere det i sekken.

Det er en ukjent sti dere har begitt dere ut på. Ingen har gått den før og vi vet ikke hvor den fører. Vi vet ikke hva som venter bak neste sving, dere har lovet hverandre i dag å gå sammen uansett. Det er ingen pakketur, dere må selv velge hvor dere vil gå. Dette er den type tur der den ene har kartet og den andre har kompasset og dere bare kan finne fram i samarbeid.

Det finnes varder underveis, steder der mange stier møtes og en kan risikere å treffe på folk. Denne dagen er en sånn varde. Her og nå møtes alle våre stier som er her inne. Dette er en minneverdig dag i alle våre liv. I morgen går vi hver vår vei igjen, men det er nok flere varder lenger nedover veien også håper jeg.

Jeg har tatt med en vardebok til dere, som jeg håper ligger framme i deres hjem slik at gjester og turkamerater kan skrive seg inn. Jeg håper jeg får anledning til å skrive navnet mitt der riktig ofte.

Takk for at jeg fikk være med på denne festen.

God tur Ellen og Waldemar.