Lyse øyeblikk

Muriel Barbery: The elegance of the hedgehog

51Sxk-xPxYL._SX320_BO1,204,203,200_Jeg har lest den, og kritikeren hadde rett: det nærmer seg Proust. Likevel såpass langt fra at jeg kom igjennom den i god behold.
Skrevet av en fransk filosofiprofessor …. skjønner??
Hun bruker et helt kapittel på å beskrive et toalettbesøk eller valg av sko. Hva er i det hele tatt en sko? Som fenomen i evighetsperspektiv … hva er den ekstensielle betydning i en gitt sosiopsykologisk kontekst?
Skjønner?
Alt skal analyseres fenomenologisk, Hegel, Husserl, Heidegger …
Jeg blir litt matt og føler meg hensatt til den gangen jeg leste “Jeg” av Johan Borgen og mistet fornemmelsen av tid og sted så bokstavelig at omgivelsene løste seg opp foran øynene mine. Jeg satt bak de store vinduene på universitetsbiblioteket og så en mann gå i alléen vis-a-vis. Hver gang han var skjult bak en stamme var jeg sikker på at han ikke eksisterte mer.
Denne boken var ikke fullt så virkningsfull, men dog. Den handler om tingenes iboende vesen. Om kunstens betydning. Om meningen med livet. Om paradokset vi lever under; å være unike individer og samtidig prikk like alle andre levende vesener. 

Hovedpersonene er en middelaldrende fransk concierge Renée Michel som gjør seg stor flid for å ikle seg arketypen på sitt yrke. Hun skjuler godt hvem hun egentlig er bak en fasade av bustete hår, posete klær, for store tøfler og katt.
Skjult i leiligheten sin, bak en TV innstilt på såpeopera og duft av kokt kål, leser hun Tolstoy i skjul og spiser gourmetmat. I en av leilighetene bor Paloma Josse med familien sin. Hun er 12 år og belest. Hun anser seg selv for å være utomordentlig intelligent og planlegger sitt eget selvmord på 13årsdagen. Hvis hun da ikke finner meningen med livet før den tid.

Kapitlene er korte og stemmen alternerer mellom de to personene. De er fulle av henvisninger til litterære og vitenskapelige verker, så det gjelder å henge med i svingene. Det finnes også humor og ironi/selvironi og det gjør den lettere å lese.

Kunsten er den store vinneren i boken. Jeg er enig i at den er betydningfull, og jeg har også opplevd sånne øyeblikk som Mme Michel beskriver som en opplevelse av “estetisk blackout.”
Tittelen er dyp og skal gi de innvidde assosiasjoner til et berømt essay om Tolstoy – the hedgehog and the fox.
Det gikk meg hus forbi …

Comments are closed.