Paula Hawkins: The Girl on the Train

21840310Jeg konfererte med NY-Times bestseller list for å finne noe å lese i helgen. Der har jeg ofte fått gode tips. Denne gangen tronte øverst på listen: The Girl on the Train. En krim av Paula Hawkins. Jeg hadde ikke hørt verken om bok eller forfatter og tenkte at Denne tar vi.

Som sagt, så gjort.

Boken er elegant komponert, sammensatt av tre ulike perspektiv i to ulike tidsperioder.
Tre jevngamle kvinner forteller om tildels de samme hendelsene, hver fra sitt ståsted. Vi oppdager litt etter litt at trådene flettes inn i hverandre. Til slutt er en av dem drept, de to andre har liv på samvittigheten. Hovedpersonen Rachel er alkoholisert og lever som de fleste alkoholikere i dypt selvbedrag. Det gjør de to andre også. Spenningen handler om å rekonstruere hendelsesforløpet utfra kvinnenes bruddstykkevise fortellinger og utfordringen er at du vet at alle tre lyger.

Svakheten ved boken er at de tre kvinnene er for like, har liknende problemer og snakker det samme språket. Og de snakker mye ….. om mann og barn. Det de er opptatt av er mann og barn. Alle tre har lagt ansvaret for egen livslykke og -mening over på mann og barn.

Jeg blir matt. Så jentete …
Det er kvinnelig forfatter, kvinnelige hovedpersoner, kvinnelig synsvinkel, ordbruk og fortellermåte. Gi meg en skikkelig krim uten så mye jentepreik og mas! Bla-bla-bla. Jeg klarer ikke å identifisere meg, det er vel noe i veien med meg ..

Jeg har ikke noe imot kvinnelige forfatterer, for all del, eller kvinnelig synsvinkel. Jeg nevner i fleng Sigrid Undset, Alice Munro, Marie Cardinal, Isabell Allende. De får frem kvinnelig synsvinkel uten at det blir ukebladnovelle.

I dette tilfellet tror jeg faktisk at filmen kan bli bedre enn boken….

 

%d bloggers like this: