Hva skjer?
Er det Knausgård sin skyld, eller hvorfor skal plutselig alle skrive selvbiografiske bøker? Plutselig er alle oppe på loftet og leiter fram gamle bilder, album, brev og gjenstander for å finne tilbake til fortiden. Plutselig er mor og far og bortglemte grandtanter blitt romanfigurer.

Hva skjer?
Er det kanskje  post-68erne, som kvittet seg med hemmende tradisjoner, håpløse familieforpliktelser og materielle gjenstander i jakten på frihet og selvstendighet, som nå har oppdaget at de slo barnet ut med badevannet?

Som i anstrengelsen for å realisere seg selv har oppdaget at et menneske ikke kan skape seg selv, men har viktige tradisjoner, slektsforhold og materielle ting i bagasjen.

Eller handler det kanskje ikke om fortiden? Er dette dagens personlige prosesser, sorg etter avdøde foreldre f.eks, som kommer ut i bokform fordi det er sånn man gjør det i 2014? Offentliggjøring av private tanker som vi blir påtvunget gjennom sosiale media enten vi vil eller ikke?

Det er greit nok det – du finner en gammel konkylie i en kommodeskuff. Den vekker gamle minner.
Det er all right det – men hva har det med meg å gjøre? Jeg har min egen konkylie i min egen kommodeskuff.

Jeg har nettopp lest to bøker i denne sjangeren:

Helene Uri: Rydde ut
Cecilie Enger: Mors gaver

Bare titlene …

Helene Uri skriver som vanlig elegant og treffsikkert. Romanen handler om språkforskeren Ellinor som skal til Finmark for å jobbe med en doktoravhandling. Helene Uri trenger seg etterhvert fysisk inn i romanen på en ganske fiffig måte – hun møter bl.a. romanfiguren ansikt til ansikt på kafé! Etterhvert blir hun selv hovedperson i sin egen roman og Ellinor blir statist, et litterært virkemiddel. Det blir Helenes jakt på sin egen slekt. Tore på sporet. Er det ikke det programmet heter? Eller Hvem tror du at du er?

Cecilie Enger skriver også elegant og godt. En lavmælt og jordnær tekst, som en vandring gjennom et kulturminne for oss som er omtrent på samme alder og husker Kirsten Langbo og DBS sykler. Mor, som er forsvunnet inn i Altzheimer, får her et vakkert ettermæle. På en måte er det en morsbiografi. En vakker bok, kritikerrost og belønnet.

Almenngyldig? Jeg vet ikke helt ….
Jeg reserverer meg mot det altfor private i det offentlige. Om det nå er på facebook, TV eller i bokform.
Jeg har også et liv jeg kan fortelle om, og er på det stedet i livet at loftrydding er uunngåelig. Jeg kan også skrive for å bearbeide minner og tanker – men å publisere det, her eller andre steder?
Da må jeg tenke meg om to ganger.