Kan du huske hvordan du lærte å svømme?
Jeg var i femårsalderen, og lærte det i sommerferien. På en strand. Det var ikke så mange svømmebasseng den gangen.
Det var et svømmekurs, og jeg var etterpåmeldt. Møtte ikke opp før til andre eller tredje time og kom litt på etterskudd i utgangspunktet. Kom skeivt ut …
Vi begynte, jeg tuller ikke, med tørrtrening. Den første timen lå vi på magen i sanden og gjorde svømmetak. I ettertid er det helt koko å tenke på. Du kan ikke tørrtrene på å svømme! Du må uti!
Har du sett folk som er nybegynnere i svømming? Du kan spotte dem på lang avstand. Med dødsangst i blikket og stiv nakke plasker de panisk rundt med bein og armer i frykt for å gå under. Jeg husker det selv. Jeg gikk aldri lenger ut enn jeg kunne stå, og øvde meg på å svømme innover igjen. Gå ut – svømme inn. Etterhvert lærte jeg å stole på oppdriften, og forsto at jeg ikke trengte å mase og kave for å holde meg flytende. Oppdriften bar meg. Jeg kunne stole på den. Jeg trengte ikke, kunne ikke, holde meg flytende ved egen hjelp. Kavingen gjorde saken bare verre.

Litt som i kristenlivet. Du trenger ikke å kave rundt og kjempe for å holde hodet over vann. Guds nåde er oppdriften, du kan stole på at den holder deg oppe, du kan hvile i den. Du er i ditt rette element, der du hører til. Som fisken i vannet.