Det er en lyd som alltid fremkaller vemodet i meg.
Lyden av flydur i det fjerne.
Når jeg sitter i min stue og hører et fly langt der borte, blir jeg fyllt av melankoli.

Jeg går ut fra at det må ha noe å gjøre med fornemmelsen av at livet går forbi meg. Der ute er den store verden, hvor andre mennesker reiser steder og gjør ting. De lever interessante og spennende liv. Her sitter jeg i min hverdagslige dagligstue uten å verken skulle eller gjøre noe bemerkelsesverdig.

Det må være en ubevisst opplevelse av at verden utenfor reiser forbi. At jeg går glipp av noe. At jeg ikke er med der det skjer. At tiden går. Fra meg.

Det er mangt som kan minne oss om livets forgjengelighet. For meg er det flydur i det fjerne.

Men en rask realitysjekk bringer meg ned på jorden.

Der ute er det mennesker på veg. Her inne sitter jeg. Og det er HER det skjer.
I alle fall i mitt liv er det her det skjer. Det interessante og viktige er det som skjer i min hverdagslige dagligstue. Ikke det som skjer oppe i det blå.

Jeg sier det til meg selv av og til når flyene durer og hverdagen blir ekstra hverdagslig: “Opp med humøret. Det er HER det foregår!”