Nå har jeg vært i Brumunddal. Et lite sted, men dét skal brumunddølene ha: hårpleie tar de på alvor! Jeg har aldri sett en sånn konsentrasjon av frisørsalonger noe sted. Uansett hvor jeg stod i sentrum hadde jeg minst én salong i sikte.
Men jeg var ikke der for sveisens skyld.
Jeg var på tur med fire islandske styrkeløftgutter som hadde fått invitasjon til nasjonalt norsk ungdomsstevne i regi av Brumunddal atletklubb.
Jeg hadde diskutert et mulig samarbeid med Linda under nordisk i Bergen, og hun satte Marie Tjosevik på saken. Før jeg visste ordet av det fikk vi en raus invitasjon fra NSF om å sende fire ungdommer til stevnet. Litt kort varsel og litt malapropos til den islandske terminlisten, men et tilbud som var altfor godt til å avslå, som han sa, gudfaren.
Jeg kontaktet Massi. Det laget er kommet lengst i målrettet rekrutteringsarbeid, og er den eneste klubben med økonomi til å sende folk til utlandet på kort varsel. De lot seg ikke be to ganger. Sturla valgte fire fortjente kandidater og satte opp treningsprogram. Foreldremøte ble holdt, billetter bestilt og jeg ble spurt om jeg ville være med. Det ville jeg så klart!

Etter fly- og togforsinkelser ankom vil Brumunddal torsdag ettermiddag, de fire håpefulle; Daði, Davíð, Ellert og Steinar, Stulli, Gulla og jeg. Vi skulle inkvarteres på Mjøsa ferie- og fritidssenter som skrøt av sin beliggenhet „i vannkanten“. Vannkanten i Mjøsa hadde vært nyhetsstoff de siste dagene, storflom oppe i Gudbrandsdalen og vannet på veg nedover. Jeg hadde mine bange anelser, men Mjøsa ferie- og fritidssenter hadde heldigvis sitt på det tørre og vi fikk tre spartansk utstyrte, men fine rom til avbenyttelse. Mye friere og koseligere å bo sånn enn på kjedelige hotellrom. Underforstått i opplegget var at Gunnlaug skulle gjøre tjeneste som matmor. Jeg stilte opp med egg-og-bacon-frokost en dag, men ellers stod hun for matlagingen.
Hovedutfordringen var transport. Avstanden til sentrum som så så bagatellmessig ut på kartet viste seg å være større enn vi kunne takle. Vi ble etterhvert kjendiser på drosjesentralen. Det kan hende at det hadde lønnet seg å leie en bil – sagt i etterpåklokskap.
Såvidt innsjekket var vi på farten igjen. Vi hadde avtale med Lars Samnøy som sporty hadde tilbudt seg å improvisere en teknikktrening og diskusjon med gjengen. Nettopp hjemvendt fra tidenes norske junior-EM hadde han litt å fare med, visste vi.
Veibeskrivelsen var vag. „I kjelleren på A-et-eller-annet-tekstil i Nygata“. Drosjesjåføren satte oss av utenfor noe som het Alternativ helse & velvære AS. ??? Jeg var skeptisk. Men hvis jeg stod helt stille og sperret ørene kunne jeg høre den umiskjennelige lyden av skiver som smalt. Vi gikk etter lyden ned en trapp og inn en dør – og der var vi kommet til rett sted.
Lars og Jørgen tok imot oss med blide fjes og røde gensere som formelig skrek det glade budskapet mot oss: PLAY FAIR – PLAY CLEAN – PLAY TRUE. Her skulle ingen være i tvil om hvem vi hadde med å gjøre.
En innledende diskusjon rundt møtebordet og så teknikktrening i bøy, benk og mark. Lars var opptatt av detaljer og å vise guttene hvordan de kunne hjelpe og korrigere hverandre. De fire elevene lyttet ukarakteristisk ærbødig, de virket nærmest skrekkslagne. Kanskje ble de satt ut av at Carl Yngvar drev og varmet opp på benken ved siden av… Men de fikk med seg det meste, og da de fikk munn og mæle igjen uti kveldingen, kunne jeg høre dem diskutere det de hadde lært.
Tilbake i leiren var det middag og rett til sengs.
17.juni våknet vi til ekte islandsk nasjonaldagsvær. Pøsende regn! En solid frokost senere (bacon, egg og amerikanske pannekaker med lønnesirop) tok vi taxi til sentrum. Været fristet ikke til den store utflukten som vi hadde tenkt å ta, til Hamar eller Lillehammer. Guttene hadde funnet en go-cart bane og der gikk vi inn for å finne underholdning. Jeg måtte oversette regler og instrukser. Jeg stusset litt over bestemmelsen om 500 kroners straffegebyr for å spy i hjelmen! Men guttene enset ikke mine advarsler og handlet go-cart for alle pengene. Ellert vant og dagen var reddet.
På veg tilbake var vi innom klubblokalet der sjauing pågikk for fullt. Vi klarte å stanse stevnevekten på veg ut så Daði fikk konstatert at han veide 66,0 kg netto. „Vekk med den cola-flasken,“ sa Stulli.
Innom rema1000 for å handle festmiddag. Ingen øl etter kl. 20.00 oppdaget vi. Som nordmann følte jeg meg programforpliktet til å forsvare de lokale skikkene under turen, men akkurat denne regelen hadde jeg litt problemer med å argumentere for.
Festmiddag på terrassen. Stulli grillet hamburgere med tilbehør galore. Daði var satt på diett og vred seg ved synet at de andre som prøvesmakte lokale Maarud-produkter.
Før vi la oss, ringte jeg Simen og sa at vi trengte en assistent til Stulli under stevnet. „Det ordner vi“, svarte han. Det var stort sett det eneste jeg fikk ut av brumunddølene – uansett hva jeg bad om: „det ordner vi“. Han vervet ingen hvem som helst. Selveste Kjell Egil Bakkelund stilte opp og reddet situasjonen, ikke minst da den overvektige Daði skulle inn i benkpressskjorten sin.
Klokka 9.00 presis stilte vi til innveiing. Første person jeg møter er Freyr Aðalsteinsson, han er overalt. Han var lagleder for to andre islendinger, Gunnsteinn og Halldór som skulle løfte for Stavanger. Loyd var med, så nå fikk jeg hilse på han også. I troppen hadde de med seg en jente med det løfterike etternavnet Hugdal.
Lange i trynet kom guttene ut og fortalte at underbuksene deres var blitt vraket i utstyrsjekken. Nå var gode råd dyre! En lagleder må være forberedt på litt av hvert. I hui og hast av gårde for å handle truser til et helt guttelag får man ta på strak arm.
Stevnet begynte presis og gikk raskt og greit for seg under kyndig ledelse av Ove og Nils-Petter som, viste det seg, hadde løftet mot Skúli Óskarsson i Reykjavik i 1983. Those were the days.
Stulli hadde kontroll på guttene, Gulla tok bilder av alt som skjedde, jeg fløy rundt med lapper og håpet at jeg ikke gikk surr i navnene og prøvde ellers å ligge lavt i terrenget.
Daði var først ut i pulje 1. Han bommet i første bøy og kom tilbake litt bleik om nebbet. Men andreløftet satt som det skulle, og etter det gikk alt som smurt. Alle guttene forbedret persene sine radikalt og var nære på i sisteløftene de bommet på. Nære nok til å gi skikkelig inspirasjon til videre trening. De gjorde fine løft, satte mange islandske ungdomsrekorder og fikk medaljer og diplomer med hjem. De støttet og hjalp hverandre under hele stevnet. Disse fire guttene kjente hverandre knapt før de begynte oppkjøring til stevnet. Nå er de en sammensveiset gjeng som har enda et år foran seg i ungdomsklassen. De så litt tankefulle ut da jeg nevnte jr-nordisk i tilfeldig forbifart. „Jeg synes vi skal fortsette å trene sammen,“ sa Daði.
Det ble en lang dag med mye fin løfting, hyggelige gjensyn med flere kjente og ikke mindre hyggelige nye bekjentskaper. Guttene kommenterte alt de så. Den eneste som klarte å målbinde dem var Tutta. At det der skulle være Tutta Hansen – hvis resultater fra jr-EM de hadde gjort seg kjent med – kunne de ikke få til å stemme. Hun så jo så spinkel ut!!
Etter at det hele var over tok vi på pizzarestaurant anbefalt av vår etterhvert privat-taxi-sjåfør. God mat forsvant med en hastighet som bare 17-årige styrkeløftere rett etter stevne kan oppvise.  Stulli fikk sin velfortjente øl og jeg kostet på meg en rødvin for anledningen. Alle var fornøyde med resultatene og ingen ville høre på min forklaring om at alt var takket være de nye trusene.
Et problem gjenstod. Guttene hadde handlet med seg to små kuriositeter som gave til vertskapet. Vi hadde ventet for å se om det kanskje ble en slags avslutning på stevnet med anledning til å overrekke det. Det ble det ikke, så nå satt de der med uforrettet sak og uavleverte gaver.
Via et par raske telefoner klarte vi å oppspore Carl Yngvar som satt og ante fred og ingen fare på Rozarin.  Der toget vi inn med Daði spissen. Han stod for den høytidelige overrekkelsen. Klubbens representant lovet å finne en prominent plass i klubblokalet. Mission accomplished.
Utenfor tok Gulla turens siste bilde, et foto av skiltet ved Shell-stasjonen. Det viste norske bensispriser.
Og vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur.
Den eneste skuffelsen var at jeg ikke støtte på noen klubbkamerater fra Odin. Region vest glimret med sitt fravær. Noe må gjøres