Meanwhile in Kapernaum ….

Fra synagogen gikk de hjem til Simon og Andreas; Jakob og Johannes fulgte med. Her lå Simons svigermor til sengs med feber, og de fortalte det straks til Jesus. ( Markus 1,30)

De fortalte det straks til Jesus.
Denne setningen får meg til å stoppe opp. Når det er noe – fortell det straks til Jesus. Det hadde disiplene skjønt var en god idé.
Det har jeg også skjønt, det er lurt å følge oppfordringen i Fil.4,5
Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud.

Å fortelle ting til Jesus er egentlig en form for bønn, er det ikke? En bønn må ikke nødvendigvis være en bønn OM noe, om å få noe, må det?
En bønn kan også være å fortelle det straks til Jesus.

Jesus gikk bort til henne, grep henne i hånden og reiste henne opp. Feberen slapp henne, og hun stelte for dem.

Sånn fortsetter historien, og det var sikkert det Simon og co hadde håpet på; at Jesus ville gripe inn og gjøre noe med saken. Henvendelsen deres var ikke bare en bønn, men i praksis en forbønn – de nevnte svigermor i håp om at hun ville bli frisk.
Og det ble hun! De bad for henne og hun ble frisk. Halleluja!

Jeg grubler over forbønnens mekanisme. Hva skjer her?
Hvor avhengig var denne febrile svigermoren av deres forbønn? Hvis de ikke straks hadde fortalt dette til Jesus, ville han glatt ha oversett henne og latt henne ligger der? Var han kanskje ikke klar over at hun var der? Måtte det informasjon og oppfordring til? Måtte de pårørende trå til og gjøre Gud oppmerksom på at her var det noen som trengte hjelp? NT er fullt av berettelser om folk som brakte sine kjære til Jesus og gjorde han oppmerksom på problemene deres. Bad for dem.
Er det mulig at andre er avhengige av min forbønn?

Jeg vet ikke hva som skjer i forbønn. Det jeg vet er at jeg har samme erfaring som disiplene: fortell det straks til Jesus, han hjelper.
Og det er egentlig alt jeg trenger å vite.
Konklusjonen er at forbønn antakelig er viktigere enn jeg har tatt innover meg og må tas på alvor.
Det er makt i de foldede hender.