Takako er død. Hun er den første av mine nære venner som drar.
Jeg ble bedt om å holde minnetale om henne i kirken under begravelsen. Hun bad om det selv. Det er ikke vanlig på Island, og prest og pårørende var litt betenkte til hele opplegget.
Jeg synes det var spesielt at hun skulle ha brukt noen av sine aller siste krefter på å be om dette. Jeg slo til med dette. Jeg tror hun ville likt det.

Jeg synes det setter livets uforutsigbarhet i perspektiv. Her er en japaner født i et tettsted i Asia, og en nordmann født på en liten øy utenfor norskekysten 10 år senere. Og her står nordmannen og holder minnetale om japaneren i en katedral på Island! Kan det bli mer surrealistisk enn det?
Livet er vel helt enkelt surrealistisk, like godt å innse det først som sist. Den som prøver å finne en logikk, vær så god bli gal.
Og hvorfor skal det absolutt være en logikk? Hvorfor bruker mennesker tid på å lete etter skulte sammenhenger og skjebnetråder. Hvorfor prøver vi med alle midler å se inn i fremtiden og forutsi hvordan det vil gå? Går det ikke an å leve uten å måtte forestille seg at vi er på en forhåndsbestilt pakketur uten å få overlevert dagsprogrammet? Hvem er reiseoperatør? Gud? Eller skjebnen? Stjernene?
Kanskje vi ganske enkelt er på blåtur. På loffen.
Mange liker å pakke sekken og dra på ferie uten noen forhåndsbestilling. Vi drar der vi får lyst til. Vi finner vel altids et sted å overnatte, under en trapp eller noe… Vi får ta det som det kommer.
En sånn reise er livet. Vi får ta det som det kommer.
Er du født på Askøy og oppvokst med basarer i bedehuset og søndagsturer over Øvre-Kleppe kan du likevel komme til å stå i Islands hovedkirke og holde minnetale over en japansk venninne.