Harmonien inviterte til Rachmaninoff-festival og jeg lot meg ikke be to ganger, men tre!
Ens ærend kom jeg flygende over havet for å få med meg to pianokonserter, Vesper og Klokkene. Jeg fikk Johan Halvorsens norske rapsodi på kjøpet. Det var verdt det. (Symfoni nr 2 i e-moll gikk jeg glipp av, men det er en annen historie.)

Den første konserten foregikk i en stappfull Grieghall med fullt mannskap på dekk, tredobbelt kor, tre solister og en Gardner i fin form. Jeg hadde aldri hørt Klokkene før. Jeg hadde ikke hørt om Klokkene en gang, for å være helt ærlig, så jeg visste ikke hva jeg gikk til. En “korsymfoni” var den klassifisert som. Hørtes lovende ut – alt blir bedre med kor!

Det var en innertier! Jeg falt pladask for den. Levende og dramatisk, visuelt uttrykk, lydmaling som du vanligvis bare finner i filmmusikk. Det skjedde noe hele tiden. Tredjesatsen handlet om ild og flammer og det var nummeret før jeg ringte 110, så virkningsfullt var det.
Eli lente seg over og hvisket: “Hvis det blir utbrudd på Island nå, og TV-stasjonen trenger bakgrunnsmusikk til innslagene sine, så kan de bruke dette her!” Vi var fyr og flamme.
Etter pausen kom Kirill Gerstein og spilte 3. pianokonsert. Der fikk vi mange noter for pengene, men jeg fikk aldri helt opp entusiasmen. Orkesteret overdøvet den godeste Kirill, eller kanskje hadde vi uheldige plasser. I alle fall var det litt nedtur. (Jeg er klar over hvor kresent og blasert dette høres ut, og tar hermed avstand fra mine egne ord.)

Dagen etter stilte jeg i Domkirken i novembermørke og et skikkelig drittvær. Kirken var fyllt til randen av folk som ville høre Vesper. Griegkoret og Voces Timisiensis fra Romania hadde slått seg sammen og overgitt seg betingelsesløst til Gardner, som hadde full kontroll. Ulastelig framføring i verdensklasse.
I den gamle kirken var lysene slukket og de tause murveggene og duse glassmalerifargene høyt der oppe ga den perfekte rammen rundt alvorlig russisk-ortodoks musikk. Stemningsfullt og inderlig. Dette var mer enn bare en komposisjon – det var liturgi fyllt av tidløs religiøs ærefrykt.

Til sist, mens ikke minst, fikk jeg høre min yndlingspianokonsert, Rachmaninoff nr 2. Den har jeg på øret når jeg går tur, spilt av Khatia Buniatishvili. Hun bruker ca 45 minutter, så det passer ganske bra til den daglige runden, og jeg gledet meg sykt til å oppleve den i levende live.
Denne gangen hadde vi fått perfekte plasser og kunne se rett ned på hendene til sir Stephen Hough. Sir Mark Elder dirigerte.
Konserten startet med Norsk Rapsodi nr 1 av Johan Halvorsen. Eh?? Litt overraskende på en Rachmaninoff-festival. Dirigenten åpnet konserten med å gi en rørende forklaring på repertoarvalget. Rapsodien var fengende og norsk.
Og så var stunden der – Hough, som så liten og ubetydelig ut, inntok scenen og spilte pianokonserten min med bravour og stor innlevelse. Jeg falt i transe.
Det må jeg ha gjort, for da konserten var over, kledde vi på oss og gikk hjem. Eli kjørte, og vi var glade for at det ikke var kø ut av parkeringshuset denne gangen.
Da jeg kom hjem, gikk det opp for meg at vi hadde gått hjem i pausen! Vi hadde gått glipp av en hel symfoni i e-moll! Jeg kunne ikke tro det. I hele min karriere som konsertgåer har dette aldri skjedd.
Jeg kontaktet Eli. Hun ble like målløs. “Vi burde kanskje ha skjønt det da ingen andre gikk. Nå fikk jeg meg en god latter :-D” var hennes tørre kommentar.
Min første reaksjon var krampelatter. Så ble jeg irritert, for jeg kunne ha tenkt meg å høre den symfonien. Til slutt ble jeg tankefull – litt urovekkende å glemme bort en halv konsert … hvor bekymret bør jeg være….?

Jeg trøster meg med at jeg vet hvorfor det gikk som det gikk.
Etter å ha hørt pianokonserten var jeg så salig, mitt beger så overflommende fullt, at det ikke var plass til så mye som en note til – for ikke å snakke om en hel symfoni.
Det får bli en annen gang.