På kjøkkenet mitt henger det en klokke som tikker, på samme måte som veggurene i gamle dager, den typen som hadde pendel og måtte trekkes opp, du vet. Når det er stille i huset, kan du høre den godt, tikk takk!
Denne har ikke pendel, den er av nyere modell og har fasong som Island. Ögrum skorið. Hver fjord og hvert nes er sirlig siselert. Tiden går, og viserne forflytter seg i takt med den langs kysten. Begge viserne mot Seyðisfjörður = kvart over tre. Begge viserne mot Stykkishólm = kvart på ni. Midnatt = begge viserne mot Grimsey.
(Koden for flyplassen på Grimsey, forresten, er GRY. Apropos ingenting… )
Men det var den klokkelyden, den tikkingen. Den gir meg nostalgiske frysninger.
I stuen til mormor kunne vi sitte og høre tiden gå. Taktfast. Tikk-takk. Og når det nærmet seg hel eller halv, kunne du høre den gamle klokken trekke pusten og gjøre seg klar til å slå. Det er noe som heter bestefarsklokke, dette må ha vært en bestemorsklokke.
Dagens batteridrevne digitale har ikke samme sjarmen, spør du meg.
Tiden var mer håndgripelig da.
Det hemmelige skattejaktsporet i Finn Havrevolds “Marens lille ugle” : “Jeg sier takk” ville blitt vrient for dagens barn å oppfatte. De som ikke har hørt at klokker sier tikk.
Og takk.