Tidssoner er rare greier.
Et menneskelig påfunn for å temme tiden, gjøre den lettere å forholde seg til.
I sommer var vi på tur med Mari og Øystein. I Jokkmokk skilte vi lag, vi dro til Kiruna og de dro til Enare, og plutselig var vi i hver vår tidssone!
Etter ferien reiste vi hjem med fly BGO-KEF. Flyet tok av kl. 15:25 og landet kl. 15:35. Det var så vidt det rakk å ta av før det skulle lande! Tidssone + sommertid = 2 timers forskjell.
Det er nyttig å ha både tidssoner og skuddår og klokketimer. Det gjør livet enklere, men ikke glem at det er en fantasi, en illusjon. Tiden lar seg ikke temme, den er utenfor vår kontroll uansett hvor mange klokker vi har.
Det store filosofiske spørsmålet: Hva er tid? Eksisterer den i det hele tatt? forblir ubesvart.
Jeg opplever at livet mitt har endret tidssone i løpet av sommeren. Jeg er kommet inn i sonen der jeg plutselig er gift med en 70-åring!
Den så jeg ikke komme! Selv om jeg kan telle og vet at han ble født i 1954, midt i forrige århundre, kom det som et sjokk på meg!
I dag snakker folk om at 70 er de nye 60. I Sverige sier de t.o.m. at 70 er de nye 50.
De lurer ikke meg!
70 er 70! Er og blir 70. Deal with it!
I denne nye tidssonen er skapene høyere (eller armene kortere), hørselen er svekket (eller folk snakker mer snøvlete enn før), synet er dårligere (eller så bruker trykkeriene mindre skrift), det er lengre ned til gulvet (eller så har jeg vokst). Bakkene er blitt brattere, handleposene er blitt tyngre.
Jeg opplever i samvær med barn og barnebarn at jeg er blitt personen som de andre må ta hensyn til. !!! Jeg har ikke lenger referanserammer til å forstå de nye vitsene. Jeg går på museum og finner ting som jeg husker fra mitt barndomshjem.
Det er unektelig fasinerende, og det er bare å se fakta i øynene og gjøre det beste ut av at jeg nå representerer besteforeldregenerasjonen.
En ny tidssone for meg.
Mange opplever det som et tap, har jeg forstått, og det er jo mye som blir borte og ikke vil ta seg opp igjen … Synet er svekket for godt, hørselen permanent nedsatt, smidigheten i hud og ledd svinner. Jeg er på defensiven. Det går ubønnhørlig “den gale veien”.
Jeg ser meg om etter et område der det går den rette veien! Der jeg kan fortsette å vokse og utvikle meg, bli sterkere, se tydeligere, høre bedre, forstå mer, være på offensiven, skjerpe meg fra dag til dag?
Gudskjelov vet jeg om en annen tidssone, en sone med et hinsides tidsperspektiv. Der går det ikke nedoverbakke, der ligger veien rett til himmels. Ny frisk hver dag.
Bare les 2.Kor 4, 16-18!
Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. …… Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.