Norge er et parlamentarisk demokrati. En lur styreform, synes jeg.
Ikke fullkommen, men mye bedre enn de fleste andre alternativene. Det har funket bra for Norge, som er blitt et av jordens mest blivende steder.
Tidene forandrer seg, ny teknologi skaper nye utfordringer for mennesket, og kanskje vil det parlamentariske demokratiet gå ut på dato etterhvert. Vanskelig å spå-særlig om fremtiden.
Norge er også et konstitusjonelt monarki. Også en lur styreform, synes jeg. Vanskelig å forsvare prinsipielt kanskje, men det har funket bra for Norge. Selv republikanerne må innrømme det. Og jeg er prinsipiell motstander av å endre på gode og funksjonelle ting bare for prinsippet. Såpass pragmatisk har jeg blitt etter femti år på Island, i et land som ikke har et eget ord for prinsipp.
Når debatten begynner å gå om monarki vs republikk eller konge vs president, merker jeg at jeg begynner å sone ut. For meg er spørsmålet heller statsoverhode vs ikke statsoverhode. Små land som Island og Norge, trenger vi egentlig en seremoniell person på toppen? Eller kan vi klare oss uten? Like godt?
Hvis det er almenn konsensus for at Norge skal ha et statsoverhode med en konstitusjonell rolle og et spillerom for personlig innflytelse er det i mitt hode en no-brainer at vi må fortsette avtalen med den regjerende kongefamilien. Folk som er oppvokst og opplært til rollen og som omgås den med ydmykhet og forstand. Jeg grøsser ved tanken på å skulle, hvert 4. år-ish, måtte leite etter en presidentkandidat blant norske kjendiser, personer med fortid, mer eller mindre tilregnelige slektninger, egne agendaer og fremforhandlete pensjons-og fallskjermsordringer.
Nei, ellers takk. Gi meg heller en klok konge, en oppegående dronning og en kvalifisert og tjenestevillig kronprins.
Boken om Haakon er lettlest og grei. Den har undertittelen “historier om en tronarving” – ikke “historien”. Han må gjerne bli konge over Norge for min del.