Hver søndag, eller deromkring, reiser jeg meg i kirken og proklamerer med høy røst:
Jeg tror på Gud Fader, himmelens og jordens skaper.
Det er modig sagt.
Gud Fader, himmelens og jordens skaper.
Seks små og lett begripelige ord som rommer evighetens mystikk, og som teologer og vanlige menige har kranglet om i tusenvis av år.
Jeg engasjerer meg ikke i samtalen om Gud er fader eller moder. Verken/eller/både/og tenker jeg, og griper til det hendige pronomenet HEN.
Jeg engasjerer meg heller ikke i diskusjonen om hvorvidt Gud fikset dette på en uke, eventuelt en veldig laang uke, eller om Darwin var inne på noe. Jo mer kosmologene og andre naturvitere finner ut, jo tydeligere blir det for meg at universet ikke kom til “av seg selv”. Det ligger en tanke bak.
Så ergo: jeg tror på en skaper; alt som er underlagt tid, rom og fysiske lover er skapt.
Alt som finnes er skapt.
Gud, som ikke er underlagt tid, rom og fysiske lover finnes med andre ord ikke. Hen er ikke skapt. Hen bare ER. For å sitere Exodus 3, 14: Jeg er den Jeg er.
Yours truly, derimot, er en skapning, en kreasjon, et kreatur.
Den overbevisningen er grunnleggende for mitt selvbilde og min virkelighetsoppfatning. Det innebærer bl.a. at jeg verken kan eller skal skape meg selv, og det betyr at mitt liv er et anleggsområde under stadig utbygging, som en moderne storflyplass.
Jeg tror nemlig ikke at Gud skapte meg 9. november 1956, tok en kvalitetssjekk, stemplet Made in Heaven og sendte meg ut i verden for å finne ut av det på best mulig måte.
Nei, her må vi ta en tenkepause og la lingvisten slippe til.
Himmelens og jordens skaper er ikke en som i preteritum/perfektum “skapte/har skapt”, men en som i presens stadig “skaper”.
Gud skaper og holder meg og resten av verden oppe. HER. NÅ.
As we speak.
Det er derfor folk går rundt og roper halleluja.